Kapittel 1 Migrasjon og grenser

I dette og de tre neste kapitlene skal jeg diskutere noen sider ved den delen av

forskningen på migrasjon, rasisme, etnisitet og flyktningspørsmål som fant sted

fram til 1990-tallet. Hensikten er ikke å gi en fullstendig historisk beskrivelse,

men å presentere noen utvalgte temaer som har hatt en sentral plass i forsknings-

utviklingen. I dette første kapittelet kaster jeg et blikk på noen teorier om hvorfor

mennesker velger å flytte fra ett sted til et annet, og på etableringen av nasjonale

grenser i Skandinavia, grenser som har medvirket til å regulere ut- og innvandring.

Selv i forhold til det avgrensede spørsmålet om hvorfor mennesker velger å

flytte, kan synspunkter grupperes på ulike måter. Mange forfattere understreker

skillet mellom frivillig og ufrivillig migrasjon, og behandler disse hver for seg.

Enkelte teorier forholder seg hovedsakelig til et samfunnsmessig makronivå, og

fokuserer på betingelsene for ulike former for folkevandringer, eller på demogra-

fiske, økonomiske og sosiale karakteristika ved store populasjoner i bevegelse.

Andre teorier forholder seg til samfunnets mikronivå og konsentrerer seg om den

enkeltes motivasjon for å flytte, sosiopsykologiske forskjeller mellom migranter

og ikke-migranter, identitetsproblematikk i forbindelse med flytting, osv. I min

egen tilnærming her tar jeg utgangspunkt i hva slags mekanismer ulike forfattere

anser som de viktigste for å forklare det faktum at mennesker bryter opp fra sine

hjemsteder.

Migrasjonsmekanismer

Opprinnelsen til moderne migrasjonsforskning tidfestes ofte til 17. mars 1885.

Den dagen presenterte demografen E.G. Ravenstein sin artikkel «Migrasjonens

lover>> for det statistiske selskap i London (Ravenstein 1885). Artikkelen inneholdt

en analyse av folketellingen i Storbritannia fra 1881. Selv om Ravenstein i sin fram-

stilling påpekte at lovmessigheten i befolkningsutvikling ikke har samme rigiditet

som fysiske lover, representerte hans arbeid et forsøk på å framstille summen av

enkeltpersoners valg i en modell som kan sammenlignes med naturvitenskapens.

Hans viktigste funn var at hovedvekten av migrasjon skjer over korte avstander,

at menn flytter over lengre avstander enn kvinner og at migrasjon er forbundet

med ujevn teknologisk utvikling på ulike områder.

Ravensteins arbeider fikk varig innflytelse. I 1966, 81 år etter møtet i London,

la statistikeren E.S. Lee fram et antall hypoteser som bekrefter Ravensteins, men

som utdyper disse på enkelte områder (Lee 1966). Lees arbeid viser kontinuite-

ten innenfor denne delen av samfunnsvitenskapene. La oss se nærmere på denne

moderne utgaven av Ravensteins teori.

Lee betraktet migrasjon i lys av fire sett regulerende faktorer: a) opprinnelsessted,

b) stedet det migreres til, c) hindringer for forflytning og d) personlige faktorer.

Blant de viktigste hypotesene han framsatte, kan nevnes følgende:

Omfanget av migrasjon innenfor et gitt territorium varierer med graden av

ulikhet mellom de områder som inngår i dette territoriet.

Her antas det at siden beslutningen om å migrere (eller ikke) påvirkes av en

sammenligning av positive og negative sider ved opprinnelsessted

og migra-sjonsmål, vil en høy grad av ulikhet mellom disse to medføre at et større antall personer ønsker å flytte enn der slik ulikhet ikke finnes.

Omfanget av migrasjon varierer med graden av ulikhet mellom

personer.

Ulikhet mellom personer i form av inntekt, utdannelse, tradisjon, etnisitet

og lignende medfører en spesialisering innenfor ulike økonomiske nisjer.

Ulikheten antas derfor å medføre at personer i større grad vil flytte på seg for

å kunne opprettholde en slik spesialisering.

Omfanget av migrasjon varierer med graden av økonomisk utvikling innenfor

et område.

Denne hypotesen er relatert til de to forrige. Her antas det at økonomisk

utvikling, for eksempel i form av industrialisering og økt utdannelsesnivå,

medfører økt ulikhet mellom personer og områder. Samtidig medfører et høyt

teknologisk nivå at vanskeligheter som hindrer forflytning (avstand, fysiske

barrierer osv.) lettere kan overvinnes.

Enhver større migrasjonsstrøm medfører at det utvikles en migrasjonsstrøm

den motsatte vei.

Denne hypotesen er basert på flere antakelser. Én slik antakelse er at goder som

migranter tilegner seg på det stedet de flytter til, f.eks. kapital eller utdannelse,

gjør det mulig å vende tilbake på gunstige betingelser. Migranter kan også bli

klar over muligheter på opprinnelsesstedet som tidligere ikke ble utnyttet, eller de vil kunne benytte kontakter på det nye stedet til å gjøre forretninger i det

området de opprinnelig flyttet fra.

Effektiviteten av en migrasjonsstrøm (forholdet mellom strøm og motstrøm)

varierer med økonomiske betingelser: stor i oppgangstider, liten i nedgangstider.

I økonomiske oppgangstider antas få migranter å flytte fra handels- og industri-

sentra, og migrasjonsstrømmen tenderer mot bare å gå en vei. I nedgangstider

antas mange migranter å vende tilbake til sine opprinnelsessteder og søke arbeid

i økonomisk mer stabile områder.

Migrasjon er en selektiv prosess. Denne påstanden står som en sammenfatning av flere hypoteser som Lee fram-setter om henholdsvis positiv og negativ seleksjon av migranter. Kort fortalt hevder Lee at migranter som tar en beslutning om migrasjon på grunnlag av positive aspekter ved det området man migrerer til, hovedsakelig er positivt selektert, mens migranter som velger å flytte på grunn av negative sider ved

opprinnelsesstedet, i større grad er negativt selektert. Graden av positiv selek-

sjon øker med mengden av hindringer som ligger mellom opprinnelsesstedet

og migrasjonsmålet.

<<Nyklassiske>> økonomiske modeller

Den demografiske tilnærmingen som Ravenstein og Lee representerer, har mange

likhetstrekk med det som innenfor migrasjonsforskningen omtales som «nyklas-

siske»> økonomiske modeller. Disse fokuserer på ulikheter i lønns- og arbeidsbe-

tingelser, og på kostnader forbundet med å forflytte seg, som bestemmende for

migrasjon. Likheten med Ravensteins perspektiv ligger i det synspunktet at veien

til en forståelse av migrasjon går gjennom å avdekke de faktorer som påvirker den

enkeltes beslutning om å flytte eller ikke flytte. Konkrete forklaringer vektlegger

i større eller mindre grad enten faktorer på hjemstedet som bidrar til å skyve

en person ut, eller kvaliteter ved et sted ved reisens ende som bidrar til å trekke

vedkommende til seg. Modeller som beskriver hvordan personer gjør sine valg

omtales derfor ofte som «push-pull»-teorier innenfor migrasjonsforskningen. Ak-

tører beslutter å flytte fordi rasjonelle kalkyler gir forventninger om netto utbytte.

Migrasjon er å anse som en investering: Personer vil flytte dit hvor de får mest

igjen for sin innsats. Dette forventede utbyttet må måles mot de omkostninger

som er forbundet med selve flytteprosessen; utgifter til reise, eventuell innsats for

å lære seg et nytt språk, kanskje også psykologiske omkostninger ved å bryte opp

fra familie og venner. På makronivå søker denne teoretiske retningen å beregne

hvordan enkeltpersoners valg får samfunnsmessige konsekvenser - blant annet

med hensyn til utvikling i tilbud og etterspørsel av arbeidskraft, lønnsdifferanser

og forflytning av kapital. Antakelsen er at migrasjon vil bidra til en utvikling hvor

ulikheter utjevnes over tid.

Demografiske og nyklassiske økonomiske migrasjonsmodeller har et slektskaps-

forhold til sosiologisk moderniseringsteori (Wood 1982). «Moderniseringsteori>>

er en fellesbetegnelse på teorier som vektlegger betydningen av å gjenskape grunn-

trekkene ved de industrialiserte land og deres økonomiske vekst i den ikke-in-

dustrialiserte delen av verden. Tanken er at land i disse områdene kan bringes til

framskritt gjennom investeringer utenfra og tilføring av utdannelse og spesialisert

ekspertise. I studier fra 1950- og 1960-tallet gjenfinner vi denne forståelsen i synet

på migrasjon som et viktig bidrag til utvikling og framgang. By (modernitet) og

land (tradisjon) oppfattes som atskilte samfunnssektorer, hvor det som forårsaker

modernisering og framskritt flyter én vei fra sentrum til periferi, gjerne formidlet

fra migranter i byene til deres slektninger på opprinnelsesstedet. Migrasjon er

en endringsprosess igangsatt av spesielt driftige («positivt selekterte») individer

som er i stand til å krysse gapet mellom de to sektorene. Mens migrantene selv

assimileres i, eller tilpasser seg til, det moderne, bidrar de til å spre kunnskapen

om <den nye tid» til det stedet de kommer fra. Som vi skal se i kapittel 6, er dette

en diskusjon som fortsatt er aktuell.

Den nye migrasjonsøkonomien

Modeller som forklarer migrasjon med utgangspunkt i individuelle beslutninger,

har vært kritisert både innenfor den økonomiske forskningstradisjonen og fra

alternative faglige ståsteder. Den interne økonomiske fagdebatten har blant annet

stilt spørsmål ved hensiktsmessigheten av å se den enkelte aktør (migrant) som

beslutningstaker slik nyklassisk teori gjør.3 Siden begynnelsen av 1980-tallet har

den retningen som ofte kalles «den nye migrasjonsøkonomien», argumentert for at

avgjørelser om å flytte i de fleste tilfeller ikke tas av enkeltpersoner, men av større

sosiale enheter - som regel familier eller hushold - hvor man kollektivt ikke bare

søker å maksimere forventet inntekt, men også å minimalisere risiko gjennom å

sikre alternative inntektskilder. I motsetning til enkeltpersoner har hushold ofte

muligheten til å kontrollere risikoen for økonomisk ruin gjennom å fordele sine

ressurser, for eksempel arbeidskraft, på flere ulike områder. I økonomisk utviklede

områder, som i de fleste vestlige land, er trusselen mot et husholds økonomiske

overlevelsesevne vanligvis begrenset gjennom offentlige sikringstiltak og/eller pri-

vate forsikringsordninger. I mange utviklingsland er slike mekanismer fraværende,

mangelfulle eller utenfor rekkevidde for den fattigste delen av befolkningen. Hvis

en avling slår feil, eller hovedforsørgeren mister sin inntekt som følge av økono-

miske nedgangstider på hjemstedet, kan dette få katastrofale konsekvenser for

familien. En mulighet for å verge seg mot slike eventualiteter kan være å sende et

eller flere husholdsmedlemmer til arbeidsmarkeder i byen eller i utlandet, mens

resten av husholdsmedlemmene opprettholder en base i den lokale økonomien.

Dette vil også kunne avhjelpe den mangelen på kredittmuligheter som ofte er

utbredt i utviklingsland, og som vanskeliggjør utviklingen og anvendelsen av ny

produksjonsteknologi.

Denne utgaven av økonomiske forklaringer inneholder synspunkter som mange

forskere fra øvrige samfunnsvitenskaper kan slutte seg til. Sammenlignet med

de nyklassiske teoriene var det, i tillegg til spørsmålet om beslutningsenheter, to

synspunkter som gjorde at dette økonomiske perspektivet framsto som nytt da det

ble lagt fram. Det ene er at inntekt her ikke betraktes som en enhetlig størrelse.

Hvor inntekten kommer fra anses å være av vesentlig betydning, og hushold kan

ha gode grunner til å investere sine knappe ressurser i aktiviteter og prosjekter

som gir tilgang til nye inntektskilder, selv om denne investeringen ikke øker deres

samlede inntekt. Det andre er vektleggingen av at inntekt ikke har en konstant

nytteverdi på tvers av sosiale situasjoner, men må ses i forhold til den sammen-

heng en person befinner seg i, inkludert vedkommendes posisjon i forhold til den

samfunnsmessige fordelingen av inntekt. Sagt på en annen måte argumenterer den

nye migrasjonsøkonomien for at hushold fordeler sin arbeidskraft ikke bare med

sikte på å bedre sin situasjon i absolutte mål, men for å øke sin relative inntekt i

forhold til andres. Dermed kan de minske sin egen fattigdom sett i forhold til de

hushold de sammenligner seg med (Stark 1984; Stark, Taylor og Yitzhaki 1986;

Stark og Yitzhaki 1988).

Den nye migrasjonsøkonomien plasserer migrasjon innenfor en samfunnsmessig

sammenheng hvor beslutningsprosesser ses som betinget både av de midler som

føres tilbake til beslutningsenheten, som regel husholdet, og av denne enhetens

relative sosiale situasjon. I så henseende er dette perspektivet forskjellig fra de in-

dividuelle beslutningsmodellene. På den annen side forsøker også disse teoriene å

fange inn hvordan avgjørelser tas på mikronivå i samfunnet gjennom en avveining

av fordeler og ulemper ved å forflytte seg fra ett sted til et annet. I de senere år

er denne typen teorier blitt gjort til gjenstand for grunnleggende kritikk (Boyd

1989). Tre utfordringer til de forklaringsmåter som er diskutert over, må nevnes:

For det første forteller de modellene som fokuserer på den enkelte be-

slutningsenhets økonomiske beregninger, lite om hvordan en person opplever

den flytteprosessen han eller hun gjennomgår, det vil si hvordan den påvirker

vedkommendes livskvalitet. De momenter som ikke fanges inn av formaliserte

begreper om ulikhet i arbeidsløshet, lønnsnivå osv., blir ofte avskrevet på en

felles konto for sosiale og kulturelle faktorer. Lees modell (1966) skiller ikke

mellom migrasjon innenfor og på tvers av landegrenser: «En forflytning over

gangen fra en leilighet til en annen teller derfor like mye som en migrasjon

fra Bombay, India, til Cedar Rapids, Iowa...» (Lee 1966: 49). For de fleste

vil det være en vesentlig forskjell mellom å skifte leilighet i nabolaget og det

å flytte fra en side av kloden til en annen.

For det andre medfører denne manglende evnen til å skille ulike personer og

prosesser fra hverandre at modellene har problemer med å forklare både hvorfor

noen flytter mens andre ikke gjør det, og hvorfor de som flytter, velger å flytte

dit de gjør. Historien er full av tilfeller hvor lønnsfordeler i økonomisk ekspan-

derende områder ikke har fått personer i mer tilbakeliggende områder til å flytte

(Portes og Böröcz 1989). Mens de formaliserte modellene har vært utviklet

med sikte på vitenskapelig forutsigbarhet, har i praksis de fleste forklaringer

vært framsatt post facto, i etterpåklokskapens tegn. Hvis «push-pull»-teorienes

framstilling av årsakene til migrasjon skulle tas bokstavelig, skulle de fleste

arbeidsmigranter til de rike landene i Vesten komme fra de fattigste landene

i verden, og fra de fattigste delene av disse landene. Dette er simpelthen ikke

tilfellet. Tvert imot synes arbeidsmigrasjon ofte å følge mønstre som kjenne-

tegnes ved at de ikke kan forklares ut fra økonomenes modeller.

- For det tredje viser sitatet fra Lee ovenfor, hvor han ikke skiller mellom intern

og ekstern migrasjon, at den fagutviklingen som begynte med Ravenstein i

stor grad har oversett betydningen av nasjonale grenser for internasjonale

flytteprosesser, noe som av enkelte er blitt hevdet å resultere i en teoretisk

tradisjon som har liten kontakt med virkeligheten (Zolberg 1989). I vår tid er

det nettopp den kontrollen stater utøver over sine grenser som kjennetegner

internasjonal migrasjon som en særegen sosial prosess. I den grad migranter

flytter for å bedre sine økonomiske vilkår, flytter de ikke dit hvor betingelsene

er best, men dit hvor det er mulig å få innpass. Nasjonale grenser er av avgjø-

rende betydning i opprettholdelsen av global ulikhet. Muligheten til å flytte

på seg er et privilegium som på verdensbasis er ulikt fordelt, og som styres av

økonomiske og politiske interesser. Migrasjon er derfor en prosess som ikke

kan ses uavhengig av maktfordeling og forhold mellom stater.

Global systemteori

En helt annen type økonomisk tilnærming til migrasjonsproblematikken er

representert i de mange bidrag som er påvirket av avhengighetsteori slik denne

ble utviklet av Immanuel Wallerstein (1974). Avhengighetsteori, som særlig fikk

gjennomslag i studier av Latin-Amerika, argumenterer for at forholdet mellom

utviklede og underutviklede områder langt på vei er det stikk motsatte av hva

moderniseringsteorien hevdet. Mens mange moderniseringsteoretikere tenkte

seg at man ved hjelp av vestlige investeringer kunne igangsette utviklingsproses-

ser i periferien, hevder avhengighetsteorien at sentrum og periferi sameksisterer

i et forhold som tjener ikke periferiens, men sentrums utviklingsbehov. Mens

moderniseringsteorien la vekt på flyten av modernitet fra sentrum til periferi,

betoner avhengighetsteorien flyten av økonomisk utbytte fra periferi til sentrum.

Det som skjer i periferien, er ikke utvikling i retning av noe bedre, men en utvik-

ling av underutvikling. Sult, slumområder og sosiale forskjeller er utviklingens

konsekvenser i kapitalismens utkantområder.

I Wallersteins teori er migrasjon en konsekvens av kapitalismens spredning fra

det industrialiserte sentrum ut til den ikke-kapitalistiske periferien. Drevet av

et ønske om fortjeneste utvider foretak sin virksomhet i kapitalismens randsone

på jakt etter råmaterialer, arbeidskraft og nye konsumenter. Tidligere ble en slik

utvidelse hjulpet og administrert av kolonimakter på vegne av hjemlige økono-

miske interesser. I dag videreføres den av multinasjonale selskaper og lokale eliter i

utviklingsland som tilbyr sine lands ressurser på akseptable vilkår for kapitaleierne.

En slik utvikling skaper økonomisk brytning og sosial uro i de samfunn som blir

utsatt for den. En side ved denne prosessen er dannelsen av mobile befolknings-

grupper, hvorav enkelte vil være tilbøyelige til å søke ut av landet.

Avhengighetsteorien er omdiskutert. Det har vært hevdet at dens beskrivelser av

kompliserte sammenhenger er forenklet og skjematiske, at de legger for liten vekt

på politiske - i motsetning til økonomiske - faktorer, og at deres vektlegging av

struktur levner liten plass for beskrivelser av menneskelig kreativitet, handlekraft

og motstand (Zolberg 1981; Cohen 1987). Likevel har disse teoriene vært en

inspirasjon for migrasjonsforskere til å søke etter historisk etablerte forbindelser

mellom migrasjonsrutenes endepunkter. Dette representerer et verdifullt tilskudd

til modeller som utelukkende analyserer enkeltmenneskers valg. Overvekten av

migranter fra tidligere franske kolonier i Frankrike er ingen tilfeldighet, men et

resultat av forbindelser som ble etablert gjennom det franske kolonistyret. Denne

typen forbindelser er ikke noe som utelukkende hørte kolonitiden til. På slutten

av 1960-tallet var eksempelvis 500-600 vesttyske rekrutteringskontorer i middel-

havsområdet engasjert med å leie inn arbeidskraft til den tyske industrien (Rist

1979). Denne rekrutteringsvirksomheten var nødvendig for å bøte på den mangel

på utflytting fra tidligere kolonier som enkelte andre europeiske stormakter dro

nytte av. Mandel (1978) opplyser at fra 1958 til 1971 økte antallet utenlandske

<<gjestearbeidere>> i Vest-Tyskland fra 127 000 til 200 000. Forfatteren hevder at:

Uten denne utvandringen av arbeidskraft fra Sør-Europa, som tillot vesttysk kapitalisme

å opprette en reservearmé hjemme, ville denne kapitalismen ikke vært i stand til å oppnå

sin formidable produksjonsutvidelse på 1960-tallet uten en katastrofal nedgang i profit-traten. Det samme er riktig, mutatis mutandis, for Frankrike, Sveits og Benelux-landene,

som i perioden 1958-71 absorberte ytterligere 200 000 utenlandske arbeidere i sitt

proletariat. (Mandel 1978:170)

En lærdom som det vesttyske eksempelet bidrar med, er at man i migrasjons-

sammenheng ikke bør trekke slutninger om forholdet mellom mer og mindre

økonomisk utviklede land utelukkende på grunnlag av oppfatninger som er vokst

fram i perioder med høy arbeidsløshet. I lange perioder har det økonomiske sen-

trum hatt stort behov for tilførsel av arbeidskraft utenfra og har gått svært langt

for å skaffe denne til veie.

Teorier om økonomisk artikulering

Nevnes her bør også et perspektiv som forsøker å overkomme motsetningen

mellom mikro og makro, samtidig som det søker å forene behandlingen av det

lokale og særegne med en analyse av økonomisk ulikhet på samfunnsnivå. I val-

get av analyseenhet har denne tilnærmingen likhetstrekk med det som ovenfor

ble kalt den nye migrasjonsøkonomien, men den er inspirert av marxistisk teori og

fokuserer på hvordan lokale forhold samvirker med det som ligger utenfor

lokalsamfunnenes grenser.

Teoriene om «økonomisk artikulering» (Kearney 1986) har sine røtter i forsk-

ning i Afrika og Latin-Amerika. I motsetning til avhengighetsteoriens vekt på de

økonomiske behovene i sentrum, forsøker disse teoriene å beskrive prosesser slik

de gir seg uttrykk lokalt. Ett vesentlig kjennetegn ved artikuleringsteoriene er den

påstanden at kapitalismen som økonomisk formasjon ikke nødvendigvis erstatter

lokale, førkapitalistiske produksjonsmåter, men kan sameksistere med disse, i

enkelte tilfeller også underbygge og forsterke dem. Navnet «artikuleringsteori»

kommer av synet på migrasjon som en artikulering, det vil si et uttrykk for en

relasjon mellom to samvirkende systemer.

Forskjellene mellom artikuleringsteori og avhengighetsteori er knyttet til

uenighet spesielt på tre punkter: For det første avviser artikuleringsteorien av-

hengighetsteoriens syn på kapitalismen som et enhetlig, globalt system. For det

andre hevder artikuleringsteorien at samfunn i kapitalismens utkant ikke bare er

forskjellige fra de i sentrum, men at de reproduseres i henhold til sin egen logikk

som kan vedvare selv under innflytelse fra kolonialisme og imperialisme. Og for

det tredje sier artikuleringsteorien at analysen av hvordan økonomisk profitt

tilflyter sentrum ikke kan fokusere bare på bytteforholdet mellom sentrum og

periferi, men må se på de produksjonssystemene hvor merverdien skapes. An-

vendt på arbeidsmigrasjon innebærer artikuleringsteorien at det er naturlig å se på

hvordan reproduksjonen av arbeidskraft innenfor den ikke-kapitalistiske sektoren

medvirker til å skape merverdi for den kapitalistiske økonomien. Sagt på en annen

måte kan den kapitalistiske økonomien være tjent med at de lokalsamfunnene

hvor migranter vokser opp og får sin utdannelse, holdes utenfor det kapitalistiske

systemet som sådan. Innenfor Afrika-forskningen er de franske antropologene

Meillassoux og Rey to tidlige og svært sentrale navn innenfor denne tradisjonen.

Den førstnevnte har selv beskrevet hvordan hans omgang med afrikanske arbeids-

migranter i Frankrike fikk ham til å forstå hvordan kolonialismen har brakt kapi-

talismen og den lokale økonomien i direkte kontakt med hverandre. Det teoretisk

nyskapende i migrasjonssammenheng var Meillassoux' beskrivelse av hvordan den

lokale, ikke-kapitalistiske økonomien «samtidig bevares og ødelegges - bevares

som en organisasjonsform som produserer verdier for imperialismen, ødelegges

fordi den til slutt, under trykket fra utbyttingen, fratas midlene til selvstendig

reproduksjon» (Meillassoux 1981: 97).

Sett fra et antropologisk ståsted har artikuleringsteoriene flere sterke sider, ikke

minst metodologisk. For det første tillegger de lokalsamfunn stor betydning.

Oppgaven blir å beskrive konkret hvordan slike samfunn historisk, økonomisk

og politisk er integrert i strukturer som i siste instans er globale. For det andre

vil den naturlige enheten i en slik analyse verken være individet eller samfunnet,

men husholdet. Det er i husholdet at reproduksjon møter produksjon gjennom

medlemmenes planlegging av sin egen økonomiske overlevelse. Hushold og

mikroøkonomisk planlegging får derfor en posisjon i slike analyser som kan bidra

til å overkomme gapet mellom individ og

samfunn.

Nasjonale barrierer mot migrasjon

Som nevnt over har en av kritikkene mot nyklassisk migrasjonsteori vært at den

ikke tar hensyn til betydningen av nasjonale grenser i sine modeller. Jeg skal her,

som et eksempel, kaste et blikk på hvordan slike migrasjonsbarrierer ble etablert i

Skandinavia. Av særlig betydning i så måte er sammenvevingen av grensekontroll

med forståelsen av nasjonalstatens innbyggere som en befolkningsgruppe med

unike fellestrekk.

Til tross for Skandinavias beliggenhet i ytterkanten av Europa har handelsruter,

det kristne fellesskapet og skiftende territorielle grenser medført at folkeblanding

og kulturell utveksling alltid har vært til stede. Selv om konflikter mellom personer

og grupper har eksistert opp gjennom historien, er det lite som tyder på at disse

på en systematisk måte var organisert omkring motsetningen innfødt-innvandrer

før mot slutten av det 19. århundre. I lange perioder var mennesker et knapt gode

for de skandinaviske samfunnene. Til Danmark hentet ulike konger aktivt inn

franske hugenotter, hollandske kvegbønder og tyske potetdyrkere, samt grupper

av spesialiserte håndverkere av ulike slag. Som en del av arbeidet med å befeste

kongeriket ble nye byer etablert, og ofte ble disse gitt spesielle privilegier for å

tiltrekke seg innbyggere fra områder som lå under andre herskeres kontroll. Ett

eksempel er Fredericia, som i 1682 fikk tilkjent asylrett. Alle som meldte seg for

myndighetene i byen, fikk heretter asyl i ti år for gjeld, drap og andre alvorlige

forbrytelser. Tanken var at dette ville kunne medføre tilflytting av personer som

hadde vanskeligheter andre steder.

Enkelte marginale grupper av personer synes imidlertid å ha vært mislikt

av myndighetene helt fra nasjonale grenser ble etablert, særlig de som med en

fellesbetegnelse omtales som «omstreifere». Fra midten av 1800-tallet utvikles

denne mistenksomheten til å omfatte alle som kommer utenfra. Dette er en

viktig observasjon. Det forteller oss at én del av migrasjonsforskningen må bestå

i å klargjøre hvorfor og på hvilken måte den mening som tillegges fenomenet

<<innvandrer>> skifter over tid.

«Omstreifere» omfattet flere sosiale grupper: sigøynere, tatere og omstreifende

grupper av deserterte leiesoldater. Ofte ble disse slått i hartkorn med hverandre,

både i offisiell og folkelig omtale. Deres tilstedeværelse i Danmark kan konsta-

teres første gang i 1536, da Christian III befalte at «[...] alle tatere, som her ere

eller findes udi riget, forvises at drage herud af riget inden tre måneder hernæst

efterfølgendes [...]». I 1554 gjentok kongen sin befaling i et brev til lensmen-

nene, og forbød innbyggere å gi husly til «[...] sliigt udlenndiske folk som icke

anndett end skalckhed haffue mett at fare, at drage omkringh udi Riiget att stiele

och bedrage ennfoldige folck mett styell och udi anndre maade [...]». Problemet

var at disse <«<tatere» ikke hadde noe sted å dra, og fram til midten av 1700-tallet

utstedes stadig lignende befalinger - tilsynelatende uten at dette gjorde slutt på

problemet. I praksis var omstreiferne en fredløs gruppe. Siden de ikke hadde rett

til å oppholde seg i landet, hadde enhver rett til å forsyne seg av deres eiendeler.

Under kong Christian VI ble det innført en praksis med å ta barna fra internerte

foreldre for å gi dem en kristen oppdragelse, og i hundreåret mellom 1750 og

1850 finnes det få beretninger om disse gruppene. Politikken synes å ha lykkes.

Tiltakene overfor omstreiferne var et ekstremt utslag av en mer generell politikk

i Danmark, nemlig reguleringen av innreise med utgangspunkt i profesjons- og

formuesforhold (Dübeck 1987). Bestemte yrkesgrupper, kapitalsterke industrifolk

og mennesker som ønsket å investere i eiendom, var velkomne og fikk frihet fra

skatter og avgifter for et bestemt antall år. Disse privilegiene var imidlertid utfor-

met slik at de ikke skulle tilkomme «fattige håndværkssvende eller andre løse og

forarmede folk>> som det heter i en bestemmelse fra 1748. Dette hovedprinsippet

ble videreført i den første fremmedloven av 1875, der det riktignok ble opprettet

et kategorisk, juridisk skille mellom dansker og utlendinger, men hvor det blant

utlendinger igjen ble skilt mellom formuende og uformuende. Som det heter

$ 3, må en fremmed «tåle politiets indblanding i sine affærer, dog naturligvis kun,

hvis han vil ernære sig ved legemligt arbejde».

Politikken overfor jøder

I framveksten av nasjonal utlendingslovgivning ser vi at denne lovgivningen i særlig

grad retter seg mot mobile grupper. Det synes å være en grunnleggende motset-

ning mellom slike grupper og nasjonalstatlige myndigheter. Nasjonalstaten, som

sakte vokser fram som politisk organisasjonsform fra 1600-tallet av, bygger på et

prinsipp om sammenfall mellom personlig lojalitet, sosial identitet og territorielle

grenser. Staten yter sine borgere beskyttelse i bytte mot undersåttenes lovlydighet

og underdanighet. Befolkningsgrupper med en flernasjonal - eller ikke-territoriell

- tilhørighet trekker dette prinsippet i tvil. Ved siden av de rene omstreifere var

det i den perioden vi nå behandler særlig jødene som utmerket seg ved ikke å bli

innordnet i en nasjonal sammenheng. Årsaken til stigmatiseringen og utstøtingen

av jøder er sammensatt, men knytter seg delvis til overleveringer om jødene som et

folk som er forbannet av Gud fordi de var delaktige i korsfestelsen av Jesus. Som

følge av dette ble de ansett å være henvist til et omflakkende og rotløst liv inntil

Kristus kommer tilbake og kan gi dem tilgivelse (Brichetto 2006). Denne myto-

logien om <<den vandrende jøden», og de negative stereotypiene som fulgte av den,

går langt tilbake i den kristne historien, men finner sine første skriftlige uttrykk

i Italia på 1200-tallet. Med etableringen av nasjonale grenser ble folkegruppens

marginale posisjon et tema i lovgivningen. Som vi skal se nedenfor, ble jøder

Norge møtt med innreiserestriksjoner og negative holdninger. Gjennom mange

hundreår var dette vanlig over store deler av Europa. I Danmark var jødenes stilling

noe bedre, i alle fall for enkelte grupper. I tråd med formuesprinsippet skilte man

her mellom «vestjøder» og «østjøder». Vestjødene kom opprinnelig fra den iberiske

halvøya og var generelt mer velstående og bedre utdannet enn østjødene. Fra 1657

fikk vestjødene lov til å reise fritt i riket for å handle (Blüdnikow 1987). I byen

Fredericia fikk de etter 1682 rett til å bygge synagoge og praktisere sin religion.

Også de såkalte Schutzjuden - beskyttelsesjøder - fra Altona, som utgjorde en

mindre gruppe rike østjøder, fikk i 1667 rett til å reise i handelsøyemed. Generelt

ble den jødiske folkegruppen ikke utsatt for forfølgelse eller overgrep i Danmark.

Den liberale politikken hadde imidlertid sine klare begrensninger, særlig i

forhold til det store flertallet av østjødene. På 1600-tallet oppsto en stor hjemløs

jødisk folkegruppe i Europa som følge av krig og opptøyer i Baltikum og Polen.

Polen lå inneklemt mellom Preussen, Østerrike og Russland, og var til stadighet

utsatt for angrep og okkupasjon. Fordi de allerede befant seg i periferien av sam-

funnet, ble jødene ofte mistenkt for å samarbeide med fienden. Antisemittismen

fungerte som en katalysator for nasjonale strømninger, og resultatet var overgrep,

forfølgelse og forvisning. De mest velstående av disse flyktningene ble godt mot-

tatt i vesteuropeiske byer hvor det var vanlig å gi oppholdstillatelse til jøder med

kapital og kunnskap. Den fattige befolkningen, derimot, ble mer eller mindre

permanent omflakkende, dersom de ikke døde av sult. I noen grad livnærte de

seg som reisende handelsfolk, men vel så viktig for mange var trolig den under-

støttelsen de kunne tigge seg til hos de bofaste og mer velstående trosfrender

byene. Ofte førte dette til et konfliktfylt forhold også mellom bofaste og omrei-

sende jøder. I 1773 forsøkte for eksempel en gruppe på flere hundre desperate

polske jøder som var blitt avvist andre steder, å tiltvinge seg midlertidig opphold

i Avignon-området i Frankrike, men ble drevet bort med makt av den fastboende

menigheten (Blüdnikow 1987).

Denne motsetningen innad i den jødiske befolkningen gjenspeiles i den danske

fremmedlovgivningen. Velstående vestjøder som ønsket å oppholde seg i riket,

fikk privilegier på linje med andre utlendinger. I 1726 ble det bestemt at jøder

skulle eie 1000 riksdaler eller bygge hus i København for å få oppholdstillatelse

(<«<lejdebrev»). Dette var en formidabel sum, og antallet jøder med fast opphold var

da også begrenset. Det er anslått at det i 1711 var 84 fastboende jøder i Køben-

havn. I 1726 var tallet steget til 350, i 1760 til 700 (Blüdnikow 1987). Samtidig

ble de fattige <<betlerjødene» - «tiggerjødene» - oppfattet som et problem. Selv

om kontrollen ikke ble håndhevet så hardt som i mange andre europeiske land,

forsøkte de danske kongene fra Fredrik III av aktivt å stenge ute de som flyktet

fra pogromene i Polen. I hans forordning av 1651 het det at de fremmede jøder

som ble påtruffet uten oppholdstillatelse, skulle utvises innen 14 dager. Innreise-

begrensningene var imidlertid, i alle fall slik de foreligger skriftlig, ikke begrunnet

i religiøs intoleranse eller antisemittisme, men i forsøk på å verge staten og den

fastboende befolkningen mot kriminalitet og økte utgifter til fattigforsorg. Sam-

menlignet med situasjonen i Norge er det interessant at kong Fredrik VI i 1809

ga jøder fritt opphold i alle deler av riket, og i 1814 - det året da Norge gjennom

sin grunnlov vedtok innreiseforbud for den samme folkegruppen - ga Danmark

<<bekiendere af den Mosaiske Religion lige Adgang med vore øvrige Undersåtter

til at ernære sig på enhver lovlig Måde».

<<Sverige åt svenskarna>>

Et pionerarbeid innenfor skandinaviske studier av innvandring og utlendingskon-

troll er Tomas Hammars svært grundige analyse av svensk innvandringspolitikk i

perioden 1900-1932 (Hammar 1964). Innenfor denne perioden finner vi i Sverige

en utvikling fra åpne grenser til et strengt kontrollregime. Sentrale årstall i denne

forbindelse er 1917, da et krav om pass og visum for utlendingers innreise ble

nedfelt i loven, og 1927, da et system med krav om arbeids- og oppholdstillatelser

ble innført for de utlendinger som ønsket å oppholde seg mer enn tre måneder

i landet.

Jeg skal her ikke gå i detaljer med hensyn til denne juridiske utviklingen i

Sverige. Det er imidlertid grunn til å spørre hva som motiverte denne, tatt i be-

traktning at innvandring til Sverige knapt kan sies å ha vært noe reelt problem i

den aktuelle perioden. I perioden 1890-1910 utvandret omkring 25 000 per år

fra Sverige bare til Amerika, mens totalt ca. 8000 personer innvandret. Av disse

<<innvandrerne»> var et betydelig antall svenske statsborgere som kom tilbake fra

Amerika - i året 1911 hele 71,5 %. I forhold til europeiske land hadde Sverige

fra 1903 et innvandringsoverskudd, dette første året på 461 personer. Da dette

innvandringsoverskuddet i perioden 1904-1907 økte til 1366 per år, avstedkom

dette en undersøkelse gjennomført av det statistiske sentralbyrå som fryktet at

<<de av emigrationen vållade luckorna i befolkningen skulle fyllas genom perso-

ner av främmande härstamning» (i Hammar 1964: 366). Hammar viser at en

underliggende årsak til utviklingen mot strengere utlendingskontroll i Sverige

var sammenkoblingen av økonomisk proteksjonisme, fremmedfiendtlighet og

<<vitenskapelig» rasehygienisk teori. Da riksdagsmann Per E. Lithander, talsmann

for svenske handelsinteresser, i tiden rundt århundreskiftet søkte å stenge ute

de omreisende handelsmenn, var det «polske judar och andra schackrare» hans

argumentasjon rettet seg mot. Under riksdagsdebatten i 1907 støttet professor

Rudolf Kjellén Lithanders forslag om innvandringsregulering med det argumentet

at innvandring kunne legge igjen «underpanter utav et mera smutsig blod, som

stannar kvar efter dem inom vår ariska folkstam» (i Hammar 1964: 366). I en

publikasjon utgitt av Unghögern i 1908 argumenterte Kjellén for at en bevisst

egoisme var nødvendig i den kontinuerlige kampen mellom nasjonene. Arbeids-

innvandring utenfra måtte stoppes, Sverige kunne «undvara människoimport

av främmande blod och parasitväxter på våra näringar» (i Hammar 1964: 377).

Det var imidlertid ikke bare de konservative kreftene som var mottakelige for

proteksjonistiske argumenter med raseteoretiske overtoner. Arbeidsgiveres import

av streikebrytere og utenlandsk arbeidskraft var et problem for den unge arbei-

derbevegelsen. Under et agitasjonsmøte erklærte således en av representantene at

riktignok har proletariatet intet fedreland, men «proletariatet har olika former

att arbeta under i olika land». Den resolusjon som ble foreslått, og som møtet

vedtok, var derfor «Sverige åt svenskarna!». Det ble vedtatt å minnes Marx sine

ord <<arbeidere foren dere» og forene seg for å kaste gjestearbeiderne ut av landet.

Slike synspunkter må ses i sin historiske sammenheng. Raseteorier var i denne

perioden utbredt og allment akseptert både i Skandinavia og i en rekke andre

land i Europa. I Sverige hadde vitenskapsmannen Herman Lundborgs skrifter

stor innflytelse, også på utformingen av offentlig politikk. I Rasbiologi og rashygien

(1914) forklarte Lundborg at det svenske folkematerialet var truet av degenere-

ring. Som symptom framhevet han en rekke uheldige samfunnsforhold som alle

ble forklart som resultat av en slik rasemessig utvikling: flukten fra landsbygda,

synkende fødselsrate, økende arbeidsløshet, klassemotsetninger, økende krimina-

litet og utbredelse av tuberkulose, for å nevne noen. Lundborgs synspunkt var at

økonomiske, miljømessige og kulturelle faktorer var av underordnet betydning

for et folks velferd sammenlignet med arvelige faktorer, og at et folk med god

rascsammensetning alltid vil skape seg tilfredsstillende samfunnsforhold. Negere,

sigøynere og jøder var «raseudugelige» folkeslag og burde forhindres fra å få fotfeste

i Sverige, «ty sådana blandingar komma med all säkerhet att sänka det svenska

folkets kvalitet» (Lundborg 1914: 12). En indikasjon på Lundborgs posisjon i

offentlig debatt er at den svenske riksdagen i perioden 1917-20 enstemmig stilte

særskilte bevilgninger til hans disposisjon, grunnet «dessa undersökningars ena-

stående art och vetenskapliga betydelse». Forslagsstillere var to representanter for

sosialdemokratene. I 1921 ble Lundborg utnevnt til leder for det nyopprettede

rasebiologiske instituttet i Uppsala.

Under debattene om innføringen av en ny utlendingslov i 1927 spilte rasete-

oriene en vesentlig rolle. Otto Järte, byråsjef i Socialstyrelsen, riksdagsmann for

Högern og siden politisk redaktør i Svenska Dagbladet, argumenterte med at

rasemotsetninger var en uunngåelig kilde til konflikt. For en «enhetlig ras» som

den svenske burde det være en plikt å bevare den dyrebare homogeniteten. Selv

om LO-sekretæren Edvard Johanson under debatten fant grunn til å advare mot

overdrivelser, ble det ikke satt spørsmålstegn ved den nordiske rasens spesielle

fortreffelighet. Johanson nøyde seg med å påpeke at «det finns all anledning för

vår utmärkta ras, som utan tvivel - det vil jag icke förneka - i jämförelse med

många andra kan betecknas så, att icke i tid och otid skrika ut sin överlägsenhet».

Et viktig trekk ved raseteoriene var at de definerte kulturelle ulikheter som natur-

lige, og derfor hinsides politisk debatt. «Det säger sig själv», skrev magistraten i

Landskrona i en uttalelse om utlendingslovens forlengelse i 1931, «at färgade raser

under inga förhållanden, negrer icke ens såsom tillfälliga besökare, utom i rena

undantagsfall böra äga tillträda till riket» (begge sitater fra Hammar 1964: 370).

Norsk innvandringspolitikk i historisk perspektiv

Ser man på utviklingen i utlendingskontrollen over et langt tidsforløp, framgår

det klart hvor nært reguleringspolitikken på dette området er knyttet til skiftende

former for politisk autoritet generelt. Den juridiske utviklingen i Norge samsvarer

med framveksten av nasjonalstaten som politisk og identitetsmessig størrelse. Fra

en situasjon hvor stedbundne undersåtter behandles ulikt av loven, ser vi utvik-

lingen av det Anderson (1983) har kalt en «grensefokusering». Dette innebærer

framveksten av et nasjonalt rom hvor individer som er like i sin rolle som borgere,

kan bevege seg fritt, men hvor innpass til dette området er strengt regulert.

Norge var før 1860 en utkant i Europa, både i geografisk, økonomisk og politisk

forstand. I omfang var innvandringen liten. Enkelte grupper «omreisende» trakk

nordover, og det var et visst innsig av finner til Finnmark og til skogsbygdene på

Østlandet. De viktigste innvandrergruppene på 1600- og 1700-tallet var dansker,

tyskere og nederlendere. De kom som medlemmer av den politiske eliten, som

handelsmenn, eller som eksperter for å bistå i utnyttelsen av landets naturres-

surser. Gjennom sin dominerende posisjon innenfor landets næringsvirksomhet

kom de til å prege byborgerskapet. I en periode midt på 1600-tallet var tre av

fem nye borgere med tilhørende privilegier utlendinger. Fram til siste halvdel av

1700-tallet var det i Norge et sammenfall mellom nasjonale og sosiale skillelinjer.

Eliten var i hovedsak utenlandsk.

På samme måte som i resten av Skandinavia fantes det i Norge fram til 1860

knapt noen grensekontroll i dagens betydning. Statens maktutøvelse på dette

området var basert på indre reguleringer knyttet til næringsvirksomhet og til

utnyttelse av arbeidskraftressursene. Det viktigste kontrollinstrumentet i så måte

var kravet om reisepass, gyldig for nærmere angitte reiser mellom to steder. Dette

passkravet gjenfinnes i en rekke dekreter og forordninger til et godt stykke inn

på 1800-tallet. Reisepasset var ikke primært knyttet til innreiseregulering, men

til forbudet mot omstreifervirksomhet og til ønsket om å begrense utreise. I tiden

før 1860 var befolkningen generelt, og den kunnskapsrike delen av den spesielt,

en knapp ressurs som ikke kunne gis full bevegelsesfrihet. Unntaket fra denne

tendensen var forbudet mot innreise for jøder som ble innført i Grunnloven av

1814, og som besto inntil 1851. Som nevnt var den norske holdningen svært

restriktiv på dette punktet sammenlignet med situasjonen i Danmark. Motstanden

mot jødisk innvandring var ikke bare religiøst fundert. Den var også begrunnet i

den oppfatning at jødene som en internasjonal folkegruppe ville utgjøre en trussel

mot Norges <<nasjonale integrasjon» (Mendelsohn 1969).

Midt på 1800-tallet var norsk økonomi inne i en periode med rask vekst på

flere områder. Særlig var trelast, fiske og skipsfart næringer i utvikling. Gjennom

Handel og bedrede kommunikasjoner ble Norge knyttet nærmere til verden uten-

for, og samfunnet gjennomgikk omfattende sosiale endringer. Med et næringsliv

med behov for mobil arbeidskraft var passvesenet uhensiktsmessig, og et initiativ

ble i 1858 tatt av Justis- og Politidepartementet for å rydde opp i to århundrers

mangeartede bestemmelser. Den loven som ble vedtatt i 1860, representerte det

man kan kalle en «liberal nullstilling» før utviklingen av nye kontrollmekanismer

begynte. Forarbeidene til den nye loven nevner de grupper som på det tidspunktet

var ansett som uønskede: tatere, sigøynere, utenlandske tiggere, utlendinger idømt

straffarbeid med mindre enn tre års botid i riket, munker, jesuitter, komediant-

spillere, linedansere, taskenspillere, «og de der holder såkaldte Lykke-Potter, samt

de der reise om med Dyr og Andet, der forevises for Penge» (i Thorud 1989: 30).

Noe forbud mot innreise for slike grupper ble imidlertid ikke innført i det nye

lovverket. Den debatten som oppsto om lovutkastet, var knyttet til forslaget om

å oppheve utvandringskontrollen. I 1860 var allmenn verneplikt blitt innført,

og enkelte politikere fryktet at mange ville forlate landet for å slippe og avtjene

denne. Lovkommisjonen argumenterte derimot for at en opphevelse av passvesenet

ville styrke nasjonalfølelsen i den grad at så ikke ville skje. Ved avstemningen i

Odelstinget fikk denne forståelsen gjennomslag.

Restriktiv utvikling

Lovgivningen som ble innført i 1860, var i tråd med liberale strømninger i USA og

England. Tilsvarende ser man at norsk lovgivning følger disse landenes utvikling

i restriktiv og proteksjonistisk retning i de neste 60-70 år. Her skal bare nevnes

noen hovedpunkter i denne utviklingen:

I 1888 ble det for første gang gjort et forsøk på å skape en orden i reglene for

tap og erverv av norsk statsborgerskap. Inntil 1888 ble det såkalte domisil-prin-

sippet lagt til grunn for erverv av statsborgerskap (Dons 1947). Dette innebar

at alle med fast opphold i riket over en viss tid var å regne som norske borgere.

Med den nye loven ble statsborgerskap knyttet til foreldrenes borgerskap, med

andre ord en anerkjennelse av prinsippet om avstamning eller jus sanguinis.

Lovgivningen innebar derfor en ny forståelse av norskhet som var i tråd med

de nasjonalistiske tendensene som preget samtidens Europa. Selv om den ble

vedtatt i en liberal fase av norsk innvandringspolitikk, kan den ses som et

forvarsel om en utvikling mot skjerpet kontroll.

I 1901 ble loven om anmeldelse av reisende og fremmede vedtatt. Selv om flere

av elementene fra liberaliseringen i 1860 ble stående, innebar det nye regel-

verket en innskjerping som gjør det naturlig å betrakte loven som en opptakt

til den moderne fremmedlovgivningen i Norge. De vesentligste nyvinningene

var meldeplikt og krav om oppholdsbok for utenlandske arbeidere. Det ble

også innført et sett av nye utvisningsbestemmelser, men mest interessant er

det kanskje at initiativet til lovendringen kom fra Norsk Fagforbund og fra

Smaalenenes Amts Arbeidersamlag, en organisasjon som var dominert av

partiet Venstre. Arbeidersamlaget krevde i en henvendelse at Stortinget skulle

bidra til å motvirke problemet med utenlandske arbeidere av dårlig moralsk

kvalitet. Hvis ingenting ble gjort, kunne dette problemet, slik foreningen så

det, bli «det norske folks ruin» (i Thorud 1989: 45). I stortingskomiteen som

behandlet lovforslaget, ble det på tilsvarende måte pekt på behovet for å hindre

innvandring av «skadelige fremmede elementer» som kunne bli en kriminell

trussel eller sosial byrde for det offentlige. I den endelige loven ble kriteriene for

utvisning knyttet til forbrytelser, men også til betleri og omstreifervirksomhet.

Lovarbeidet som helhet var derfor preget av et ønske om sosial kontroll som i

den etterfølgende perioden bare vokste seg sterkere. Fra vårt utsiktspunkt ved

begynnelsen av det tjueførste århundre er det interessant å konstatere at også

for hundre år siden var «forbryderiskheden» blant innvandrerbefolkningen

et argument for skjerpet kontroll, og odelstingsproposisjonen inneholdt tall

som skulle vise den store andelen utenlandsfødte blant domfelte, sinnssyke

og fattigunderstøttede.

En ny lovendring som stilte strengere krav til oppholdstillatelse, ble innført i

1915. Thorud (1989: 51) påpeker at de nye utvisningsmulighetene i lovverket

fra 1901 var blitt benyttet i stor utstrekning. Fram til begynnelsen av 1914 ble

det fattet 3700 utvisningsbeslutninger, de fleste overfor svenske statsborgere.

Svensker, som i dag knapt regnes som «<innvandrere», ble definitivt betraktet

slik på begynnelsen av det forrige århundret. Det forteller oss at hva som til

enhver tid forstås som fremmed, er relativt og tidsbestemt. Antallet svensker i

Norge var i 1910 i overkant av 30 000, i 1920 i overkant av 42 000. Det var

den overlegent største gruppen utlendinger i Norge, og det er liten tvil om at

de i vide samfunnskretser ble oppfattet som en trussel. Lovendringene av 1915

må ses mot en slik bakgrunn. I odelstingsproposisjonen nevnes en henvendelse

fra politimesteren i Kristiania hvor denne hevder at utenlandske «omstreifere»

og <omreisende>> altfor lett får oppholdstillatelse, og at utenlandske «oppviglere»>

strømmer til landet i samfunnsnedbrytende ærend. I en tilsvarende henvendelse

fra innbyggere og lensmann i Brumunddal, også nevnt i proposisjonen, ber

disse om at noe gjøres med «omstreiferondet». De svenske gjestearbeiderne

ble oppfattet som en vesentlig del av dette ondet (Pettersen 1982). I debatten

om lovforslaget ble det fra regjeringshold lagt stor vekt på at norsk lovgivning

måtte harmoniseres med andre lands, et argument som jo fortsatt står sterkt

Bari dag. Partiet Venstres justisminister påpekte for eksempel at «Det gaar ikke

an, naar hele det øvrige Europa har vedtatt strenge bestemmelser for at hindre

utskuddet fra at komme ind over deres grænser, at vi skal gjøre os til Europas

kloak, og at tyve, røvere og mordere uhindret skal trænge ind i vort land» (i

Thorud 1989: 59).

Kort tid etter revisjonen av 1915 ble det utarbeidet et forslag til endringer i

loven av 1860 som hadde avskaffet passvesenet. Lovendringen kom til å inne-

bære tre elementer: 1) mulighet for å innføre passtvang av hensyn til rikets

sikkerhet og opprettholdelse av offentlig orden, 2) mulighet for å innføre

krav om innreisetillatelse (visum) for utenlandske borgere, og 3) mulighet

for politiet til å avvise personer på grensen dersom man etter nærmere un-

dersøkelse fant grunn til å nekte opphold. En vesentlig konsekvens av loven

var opprettelsen av Centralpasskontoret som skulle ta seg av tvilsspørsmål i

forbindelse med innreisetillatelser. Flere forfattere, deriblant Hanisch (1976),

Johansen (1984) og Skjønsberg (1981), har pekt på at Centralpasskontorets

virksomhet i mellomkrigstiden var preget av rasistiske holdninger og antipatier

mot bestemte grupper utlendinger, særlig jøder og sigøynere.

I 1927 fulgte en ny fremmedlov, framlagt av Johan Ludwig Mowinckels første

Venstre-regjering. Begrunnelsen var igjen at det gjeldende lovverk ikke ga

til-strekkelig mulighet for å kontrollere innvandring av utlendinger. Regjeringen

hevdet at innvandrere fortrengte landets egne borgere på arbeidsmarkedet,

slik at disse ble tvunget til å utvandre. Dessuten var en rekke fremmedartede

folkeslag blitt hjemløse som et resultat av krigen, og erfaringene hadde vist

at slike personer utgjorde en «uheldig befolkningstilvekst». En viktig regule-

ringsendring var at en utlending som skulle arbeide i Norge, heretter måtte

søke arbeidstillatelse før innreise i landet. En annen ny bestemmelse var § 3

tredje ledd hvor det kort og godt heter at <<Sigøynere og andre omstreifere som

ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett skal nektes adgang til riket». I stor-

tingsproposisjonen heter det at «Denne bestemmelse er ny, men trenger ingen

nærmere begrunnelse». Oppfatningene om i hvilken grad loven av 1927 som

helhet representerte en ny linje i norsk innvandringspolitikk, er delt. Hanisch

(1969: 5) ser det slik at denne innførte en helt ny tenkemåte. Thorud (1989:

95-96) argumenterer derimot for at det fra 1901 til 1927 pågikk «en gradvis

utvidelse av kontrollen - fra indre fremmedkontroll, knyttet til meldeplikt og

utvisningsbestemmelser, til ytre grenseregulering gjennom viseringsregler og

tillatelser som måtte søkes før innreise».

Noen problemstillinger

Flere problemstillinger kan reises med utgangspunkt i den historiske framstillin-

gen ovenfor. Én slik problemstilling er knyttet til de posisjoner ulike politiske

aktører har inntatt i forhold til spørsmålet om innvandringsregulering. Av særlig

interesse er arbeiderbevegelsens standpunkt til og innflytelse på behandlingen av

dette spørsmålet, ikke minst i Norge hvor denne bevegelsen har stått så sentralt

i den generelle samfunnsutviklingen. På den ene side har de fleste arbeiderorga-

nisasjoner i vestlige land internasjonal solidaritet som en del av sitt ideologiske

grunnlag. På den annen side vil innvandring i de fleste tilfeller virke inn på det

nasjonale arbeidsmarkedet og på arbeidsforholdene for den vanlige lønnstaker.

Forholdet mellom ideologien og den praktiske virkeligheten har derfor ofte vært

motsetningsfylt. Riktignok inntok Det norske Arbeiderparti en mer internasjo-

nalistisk holdning til innvandring fra Sverige i tiden før unionsoppløsningen enn

det den Venstre-dominerte organisasjonen De Forende Norske Arbeidersamfund

(DFNA) gjorde. Arbeiderpartiet la ansvaret for de problemene som innvandringen

medførte på kapitaleierne og staten, og motsatte seg enhver form for offentlig

regulering av innvandringen (Thorud 1985). Denne holdningen styrket seg innad

i partiet gjennom landsmøtet i 1918 der Martin Tranmæls linje vant fram. Det ble

der reist kritikk mot at stortingsgruppen ikke hadde gått ut mot forordninger i

lovrevisjonene av 1915 som hadde innført begrensninger på utlendingers mulighet

til å bosette seg i de større byene. Imidlertid forsøkte ikke den radikale fløyen å

kjempe alternative forslag gjennom i Stortinget. Med unntak av landsmøtedebatten

i 1918 synes den norske arbeiderbevegelsen å ha betraktet innvandringsregulering

som et spørsmål om nasjonale lønnsarbeiderinteresser snarcrc cnn som et spørsmål

om internasjonal solidaritet. Som Thorud (1985) oppsummerer:

Økonomisk proteksjonisme går som en rød tråd gjennom alle tilløpene til

innvandringspolitisk debatt og markeringer fra arbeiderbevegelsens side; fra 1890-

speåras svenske-fiendtlighet, via mellomkrigstidas kriser og fremmedfrykt, til gradvis mer restriktive holdninger i nyere tid, særlig i direkte berørte deler av fagbevegelsen (Thorud 1985: 104).

En annen problemstilling det er naturlig å reise med utgangspunkt i kontroll-

politikken, er forholdet mellom nasjonalstaten og minoritetene. Det er fristende

å se utformingen av innvandringsreguleringen som et barometer for samfunnets

generelle holdning til de som er kulturelt annerledes, også de som befinner seg

innenfor landets grenser. Som antydet i den historiske oppsummeringen ovenfor,

ble bestemte grupper oppfattet som en trussel, og reguleringstiltakene tok sikte

på å stenge disse ute. Johansen (1984) har dokumentert hvordan reguleringstiltak

før annen verdenskrig må antas å ha vært motivert av antijødiske holdninger,

også blant embetsmenn i kontrollverket. Særlig i tiden etter første verdenskrig

ble jødene oppfattet som et spesielt innvandringsproblem, både på grunn av

egenskaper som ble tillagt deres jødiskhet og på grunn av det store antallet som

ble antatt å være på vandring. Jøder ble stemplet som samfunnsundergravere og

bærere av «revolusjonssmitte». De var derfor av interesse for «oppdagelsespolitiet»,

den tidens overvåkingspoliti.

Jødene var imidlertid ikke den eneste gruppen som ble oppfattet som en trussel

mot rikets sikkerhet. I tillegg til sigøynerne var særlig deler av befolkningen i gren-

seområdet mot Norges naboland i øst utsatt for mistanke. Eriksen og Niemi (1981)

har gjennom sin grundige behandling av situasjonen i Nord-Norge i perioden

1860-1940 levert et viktig bidrag til forståelsen av norsk innvandrings- og mino-

ritetspolitikk. I første rekke tar de for seg politikken overfor finske innvandrere,

men de berører også samenes situasjon. Forfatterne beskriver framveksten av

den

forestillingen at finske innvandrere representerte en trussel mot norsk suvereni-

tet i de siste tiår av 1800-tallet, en forståelse som siden ble forsterket i perioden

1925-35. Med utgangspunkt i denne situasjonsforståelsen ble Nord-Norge en

arena for en hardhendt nasjonsbyggingsstrategi. Den norske staten iverksatte

ulike tiltak for å møte det problemet som minoritetene representerte i dette

området: grensekontroll, indre utlendingskontroll, diskriminerende regler for

næringsutøvelse og ikke minst en pågående fornorskingspolitikk, både språklig

og kulturelt. Ifølge Eriksen og Niemi var fornorskingspolitikken imidlertid ikke

bare begrunnet i sikkerhetspolitiske hensyn. Politikken blir bare forståelig i lys av

bestemte ideologiske faktorer, hvorav de viktigste var nasjonalisme og sosialdarwi-

nisme, uttrykt som rasehygieniske og rasistiske teorier. I Nord-Norge ble denne

koblingen en eksplisitt begrunnelse for den nasjonalistiske minoritetspolitikken.

En viktig side ved Eriksens og Niemis arbeid er deres dokumentasjon av konti-

nuiteten i minoritetspolitikken, tvers igjennom skiftende regimer. Tilsynelatende

var denne linjen hevet over partipolitiske interesser som et nasjonalt anliggen-

de. Mens partiet Venstre i den tidlige fasen var den mest ivrige forkjemper for

fornorskingspolitikken, ble denne rollen på 1920-tallet overtatt av arbeiderbe-

vegelsen. Det norske Arbeiderpartis regjeringsdannelse i 1935 medførte derfor

ikke større endringer i politikken nordpå. En annen grunn til kontinuiteten var

at de folkevalgte politiske organene generelt spilte en underordnet rolle i poli-

tikkutformingen. De viktigste beslutningene ble fattet i embetsverket, spesielt

Justisdepartementet, og viktige sider ved saksbehandlingen ble hemmeligholdt.

Innvandring og utestengning i moderne tid

Jeg skal her ikke behandle nyere norsk innvandringspolitikk og utlendingskontroll

i detalj, bare påpeke at det kan hevdes å være en kontinuitet i de store linjene.

I 1975 ble den såkalte innvandringsstoppen innført i Norge. Dette var et re-

sultat av utviklingen i innvandringsmønsteret over de 10-15 foregående årene.

Fra slutten av 1950-tallet begynte en beskjeden innvandring av arbeidssøkere fra

Sør-Europa. Italienere, portugisere og spanjoler forlot de minst industrialiserte

områdene i sine hjemland og søkte nordover som ufaglært arbeidskraft. Inn-

vandringen fra asiatiske og afrikanske land skjedde i det vesentligste i perioden

1968-74, med 1971 som et toppår.

Innvandringen til Nord-Europa fra land i sør var et resultat av en ekspande-

rende økonomi og endrede arbeidsbetingelser i mottakerlandene. Samtidig med

at antallet arbeidsplasser økte, ble pensjonsalderen senket, arbeidstiden forkortet

og feriene forlenget i mange europeiske land. I Norge ekspanderte særlig ser-

vicenæringen i denne perioden - bare i Oslo økte det totale antallet arbeidsplasser

fra 1960 til 1970 med ca. 40 000 (Bø 1987). På samme måte som i de øvrige

industrilandene i Europa var innvandringen til Norge i etterkrigstiden et resultat

av en bevisst politikk for å dekke behovet for arbeidskraft.

Mot slutten av 1970-tallet snudde imidlertid den økonomiske tendensen i

Europa, og land etter land innførte begrensninger i utstedelse av arbeidstillatelse

til utenlandske statsborgere. Faktisk var Norge det siste av de europeiske motta-

kerlandene som i prinsippet stengte grensene for arbeidsinnvandring, i februar

1975. Når jeg sier «i prinsippet», er det fordi den såkalte stoppen ikke har virket

likt overfor alle nasjonalitetsgrupper. Den nye kontrollordningen ga anledning

til å innvilge dispensasjoner på bestemte vilkår, en mulighet som ble blitt flittig

brukt. Den norske forskeren Bente Puntervold Bø (1987: 16) hevder at den ble

brukt på en måte som rettferdiggjør å kalle norske myndigheters linje på dette

området en utestengningspolitikk i forhold til innvandrere fra ikke-vestlige land.

Hun viser at mens antallet innvilgede arbeidstillatelser til søkere fra Frankrike,

Storbritannia og USA økte fra kvartalet før innføringen av innvandringsstoppen

til kvartalet etter, sank antallet innvilgelser til søkere fra Pakistan, India, Tyrkia

og Jugoslavia i samme periode drastisk. Det samme mønsteret går igjen over en

lengre tidsperiode: De som fikk innvilget arbeidstillatelse i perioden 1975-1985,

var i all hovedsak arbeidstakere fra vestlige land, mens det var en reell stans i

arbeidsinnvandringen fra Asia og Afrika.

Også innenfor flyktningpolitikken skjedde det en utvikling over tid. Riise og

Øygarden (1994, 1996) har analysert forholdet mellom menneskerettighetsbrudd

i asylsøkeres hjemland og norske myndigheters vedtakspraksis i asylsaker i årene

1985, 1986 og 1991. Undersøkelsen viser for det første at det ikke er grunnlag

for å hevde at den økningen i antallet asylsøkere som Norge opplevde i denne

perioden, hadde sammenheng med et økende antall <<økonomiske» eller «uekte»

flyktninger. Tvert imot kom et langt større antall søkere fra gruppen av land med

de alvorligste menneskerettighetsbruddene i 1991 enn i 1985 (henholdsvis 79%

mot 64 %). Derimot viser undersøkelsene at menneskerettighetssituasjonen i

disse landene ble tillagt stadig mindre betydning i myndighetenes behandling av

søknadene. Andelen innvilgelser av søknader fra gruppen av land med de alvor-

ligste brudd på menneskerettighetene sank fra 1986 til 1991 med en femtedel til

under 4 %. Forskerne forklarer dette med at beskyttelseshensynet ble fortrengt

til fordel for hensynet til en effektiv innvandringskontroll.

I hvilken grad en slik reguleringspolitikk var motivert av rasistiske holdninger

tilsvarende de vi har sett kom til uttrykk i perioden før siste verdenskrig, er et

spørsmål det er vanskelig å gi et forskningsmessig svar på. Myndighetenes ordbruk

endret seg, og svaret på et slikt spørsmål avhenger blant annet av hva vi i dag

velger å betrakte som «rasisme» (jf. kapittel 2 og 6). Imidlertid viser den selektive

innvandringsregulering i moderne tid en kontinuitet med førkrigsperioden på

minst to punkter. Det ene punktet er at mens myndighetene i den liberale fasen

på 1960-tallet og første del av 1970-tallet argumenterte for et likhetsprinsipp

som var grunnet i tanken om universelle rettigheter, ble innvandringskontroll fra

1980-tallet av igjen definert som et politikkområde underlagt nasjonale interesser.

Som Puntervold Bø påpeker, gikk myndighetene i tidligere faser i forsvarsposisjon

når det ble hevdet at innvandringsstoppen fungerte diskriminerende. Fra slutten

av 1980-tallet av ser det ikke ut til at utlendingsmyndighetene synes de behøver

å rettferdiggjøre en forskjellsbehandling av innvandrergrupper (Bø 1987:21-22).

Det andre punktet hvor det er en kontinuitet med førkrigsperioden, er em-

betsverkets innflytelse over behandlingen av flyktning- og asylspørsmål. Juristen

Terje Einarsen (1997: 22-26) har i sin drøftelse av flyktningers rettsstilling

i Norge påpekt at behandlingen av disse spørsmålene i stor grad ble unntatt

domstolskontroll ved at Høyesterett slo fast at slike avgjørelser forutsetter en

kompetanse som domstolene selv ikke forvalter. Den implikasjonen Høyesteretts

kjennelse har hatt for norsk rett, er at tvils- og gråsonespørsmål ved anvendelsen

av flyktningbegrepet skal avgjøres i statens favør. Dette innebærer ikke bare en

manglende juridisk prøving av forvaltningens beslutninger, men også en stor grad

av frihet i forhold til politiske organer. Forvaltningen kan møte forsøk på styring

ved å henvise til et lovverk de selv administrerer. I praksis innebærer dette at de

viktigste beslutningene kan tas bak lukkede dører i embetsverket.

Kapittel 2 Rasisme - hva er det?

I forrige kapittel så vi eksempler på hvordan grensekontroll i enkelte historiske

perioder er blitt begrunnet med forestillinger om ulikhet. Gjennom migrasjon

etableres det et forhold mellom noen som kommer og noen som er på stedet fra

før. Som vi vet fra den dagsaktuelle situasjonen i Europa, er dette forholdet ikke

alltid like hjertelig. I dette kapittelet skal jeg se på noen trekk ved den historiske

framveksten av rasisme.

Et historisk skråblikk

Hva rasisme egentlig er - og om det best kan forstås som én ting, eller som skif-

tende former for tanke og handling - er et underliggende tema i flere deler av

denne boken. I stor grad avhenger svaret på disse spørsmålene av om vi velger å

se begrepene <<rase» og «rasisme» som utelukkende knyttet til biologiske forskjeller

eller ikke.

Lite tyder på at rasisme er universelt. Hva angår vår del av verden, har kva-

lifiserte observatører pekt på: 1) at vi i den vestlige verden i moderne tid har

dannet oss oppfatninger om andre mennesker ved hjelp av kategorier som i en

eller annen forstand, det vil si gjennom biologi eller kultur, er rasedefinerte, og

2) at dette ikke alltid har vært tilfelle. I oldtidens Hellas, for eksempel, synes

rase å ha vært en irrelevant kategori. Der var skillet mellom borgere og barbarer

det grunnleggende. Bystaten, polis, var det området hvor borgerne styrte seg

selv, hvor demokratiet rådde og hvor menneskelige dyder som visdom, mot og

rettferdighet derfor kunne utfolde seg. Utenfor bystaten, der barbarene bodde,

hersket despoti og tyranni. Barbarer kunne holdes som slaver, i en viss forstand var

de mindreverdige, men dette var ikke på grunn av rase eller opprinnelse. Skillet

mellom borgere og barbarer var et politisk skille, og det var barbarenes mangel

på frihet, forstått som en iboende statsløshet, som gjorde det mulig å holde dem

som slaver (Hall 1989). I europeisk middelalder ble mennesker forstått med

grunnlag i teologiske kategorier. I litteratur og malerkunst fra denne perioden

opptrer en serie av merkelige, eksotiske vesener, ofte framstilt som mellomting

mellom dyr og mennesker. Mange av disse er hentet fra tidligere mytologiske

framstillinger, eksempelvis fra Plinius den eldre som døde i første århundre etter

Kristus. Plinius sto bak en katalogisering av mytiske vesener som forble viktige

gjennom middelalderen. Blant disse finner vi blemmyae - menn med hoder som

vokste rett ut av brystkassen, amyctyrae - kvinner med lepper så store at de tjente

som solparasoller, hippopodes – menn med hestehover, osv. I samme oversikt finner

vi mennesker identifisert utseendemessig eller geografisk - blant annet pygmeer,

albanere og etiopiere. Disse eksotiske figurene omtales i middelalderen alle som

monstra - monstre - og var omfattet av både religiøs og juridisk interesse. Et sen-

tralt spørsmål var forholdet mellom menneskelig form og menneskelig fornuft,

dvs. i hvilken grad utseende gjenspeilte en særlig plassering i den guddommelige

orden. Var monstrene vesener som kunne døpes og dermed frelses; kunne de

forventes å følge landets lover, eller var de å betrakte som utenfor grensen for

moralsk ansvarlighet?

I de tidlige måter å kategorisere fremmede på finner vi råmateriale som ble

omdannet til en rasebasert forståelse av menneskeheten. Den rollen kategoriene

hadde som mekanismer for inklusjon og eksklusjon innenfor en henholdsvis

politisk og religiøs verdensorden, bidro imidlertid til at de bar oppe en annen

logikk enn de fleste forbinder med senere tids rasisme. Til tross for middelalderens

interesse for naturens rariteter, gikk det grunnleggende skillet i denne perioden

ikke mellom biologiske grupper ordnet i henhold til sine ulike moralske kvaliteter,

men mellom kristne og ikke-kristne. Katalogiseringen av det eksotiske var i første

rekke viktig som del av en diskusjon om hvem som var mottakelige for frelse og

hvem som ikke var det.

Et moderne fenomen

Rasisme er derfor del av et verdensbilde som hører den moderne tidsepoken til.

Med denne epoken menes her, løst avgrenset, den historiske perioden som be-

gynte i det 16. århundre, som tre hundreår etter så konsolideringen av de vestlige

kolonimaktenes verdensdominans, og som vi i dag etter manges mening står foran

avslutningen av (jf. kapittel 5). Rasisme som ideologi og klassifikasjonsform er

uløselig knyttet til framveksten av de maktforskjellene som karakteriserer forholdet

mellom ulike deler av verden i denne epoken. Det er i så måte karakteristisk at

den første referansen til begrepet «rase» forekommer i et pavebrev på siste del av

1500-tallet (Goldberg 1993).

Framveksten av rasisme som ideologi synes å ha tre historiske forutsetninger

som er viktige for å forstå hvordan denne virker også i dag:

For det første kjennetegnes den moderne epoken, som vi alle vet, av omfat-

tende økonomiske, sosiale og kulturelle endringsprosesser, inkludert utvik-

ling av markedssystemer, mekanisering av produksjon, etablering av privat

eiendomsrett og et skifte fra religion til natur og vitenskap som kilder for

kunnskap. Moderniteten preges av filosofisk liberalisme, en vektlegging av

individet framfor kollektivet og et ønske om å overskride sosiale og kulturelle

forskjeller gjennom å framheve de kvaliteter som er felles for alle mennesker.

I dette ligger et paradoks som kjennetegner moderniteten fra det sekstende

århundre til i dag. Mens den som historisk epoke kjennetegnes av et syn på

individet som frigjort fra sosial opprinnelse og som forankret i en felles hu-

manitet, vokser det nettopp i denne perioden fram avgrensede fellesskap og

kategoriske identiteter som deles av personer som ikke har annet til felles enn

disse universelle verdiene, i første rekke «rase» og «nasjon». Det fellesskapet

disse kategoriene tilbyr, er ikke basert på medlemmenes lokale interesser eller

personlig kjennskap til hverandre, men på at de som ukjente for hverandre

deler biologiske egenskaper eller moralske verdier.

For det andre gikk framveksten av liberalismen fra det sekstende århundre av

som den gjør i dag - hånd i hånd med maktutøvelse. Oldtidens europeiske

etnografer anså at de områder som lå utenfor den kjente verden, var uegnede for

mennesker; det var områder hvor monstrene rådet. Opplysningstiden, derimot,

var preget av erobring: intellektets erobring av naturen, økonomisk erobring

av markedet og geografisk erobring av nye territorier. I det femtende århundre

utforskes Vest- og Sør-Afrika, mens Amerika «oppdages» og erobres. Selv om

skapningene som bodde i de nyoppdagede områdene var annerledes, var det

betraktet på nært hold - mye som tydet på at de ikke var monstre. Det var

derfor behov for en reklassifisering av verden, noe de nye vitenskapene kunne

bistå med. Carolus Linnaeus, den svenske botanikeren og taksonomikeren,

utga i 1735 sin Systemae Naturae, et omfattende naturvitenskapelig klassifika-

sjonsskjema hvor mennesket ble gruppert sammen med de høyere primatene.

Mennesket klassifiserte han i fire typer; Homo Americanus, Asiaticus, Africa-

nus og Europeaus, karakterisert ved ulike fysiske, mentale og atferdsmessige

kjennetegn. I 1799 utga dr. Charles White, en anerkjent lege fra Manchester

i England, sin An Account of the Regular Gradation in Man som forårsaket en

omfattende intellektuell debatt om menneskehetens variasjon. White hevdet at

den svarte Homo Africanus representerte en mellomform mellom aper og

Den hvite Homo Europeaus, mens de to siste rasene ble tildelt posisjoner mellom

disse igjen. Det som skapte oppstandelse i forbindelse med Whites bok, var

ikke rasismen som sådan, men forfatterens påstand om at rasene ikke hadde

samme utspring, at de var resultater av ulike guddommelige skapelsesgjernin-ger. Gjennom dette var de fra Guds hånd spesielt tilpasset sine opprinnelige

geografiske omgivelser, de var plassert i naturen der forsynet ville ha dem.

For det tredje fant denne ekspansive vitenskapelige aktiviteten sted samtidig

som nasjonalstatene vokste fram i Europa. Befolkningsmessig sammensatte

imperier ble gradvis erstattet av politiske enheter som bygde på den forestil-

lingen at nasjonale og kulturelle grenser burde være sammenfallende. Ikke

overraskende finner vi derfor en begrepsmessig sammensmelting av nasjonale

og rasebestemte egenskaper. Den intellektuelle eliten deltok aktivt i denne pro-

sessen. Den britiske filosofen David Hume anså nasjonal karakter hovedsakelig

som et resultat av at sosiale, økonomiske og politiske forhold i et land eller

område kom til å prege befolkningen: «forræderske, dumme og feige grekere»,

<<seriøse og modige tyrkere med stor integritet», «ubehagelige og kranglete

arabere» osv. Engelskmenn var som folkeslag overlegne alle andre som følge

av den blandede innflytelsen fra aristokrati og demokrati. Ikke overraskende

anså den tyske filosofen Immanuel Kant at tyskere hadde nådd et høyere nivå

av sivilisasjon, siden de kombinerte den engelske følelse for det sublime med

den franske kjærlighet til skjønnhet. Blant de orientalske folk var arabere de

mest noble (<gjestfrie, generøse og sannferdige»), mens kinesere og indere hadde

en hang til det groteske. Kant delte opplysningstidens generelle oppfatning

> at <de ville»> manglet moralsk forståelse. De som manglet denne egenskapen

mest, var negere.

Former for slaveri

Den rasistiske menneskeforståelsen vokste fram som et resultat av intensivert

kulturkontakt i en periode da den økonomiske og politiske organiseringen på

verdensbasis gikk inn i en ny fase. Mer konkret er utviklingen av denne model-

len for forståelse av likhet og ulikhet mellom mennesker særlig knyttet til det

afrikanske slaveriet i Nord-Amerika. Dette slaveriet var et komplekst fenomen

som ikke kan behandles fyllestgjørende her, og jeg må nøye meg med å peke på

noen få aspekter. Ett forhold som må framheves, er at til tross for at slaveri var

utbredt også i de spanske områdene i Mellom- og Sør-Amerika, atskilte dette seg

fra slaveriet i nord.

I de spanske områdene førte slaveriet ikke til den form for absolutt skille mel-

lom hvite og fargede som det gjorde i Nord-Amerika. Trolig var det flere grunner

til dette. På den iberiske halvøya hadde både slaver og frie borgere av afrikansk

opprinnelse vært til stede i lang tid før oppdagelsen av Amerika. Etter at Portugal

etablerte handelsstasjoner på kysten av Vest-Afrika på 1440-tallet og den tyrkiske

erobringen av Konstantinopel i 1453 blokkerte handelsrutene til Svartehavet,

økte importen av afrikanske slaver betydelig. Mange av disse var kvinner som ble

benyttet som hushjelper og konkubiner. Ett resultat av dette var at man i dette

området fant både afrikanske kvinner og personer av blandet opprinnelse av begge

kjønn med nære forbindelser til menn fra borgerskapet og aristokratiet. Det har

vært hevdet at de iberiske folkene som en konsekvens av dette aksepterte afrika-

nernes individualitet og likeverdighet (Klein 1971). Denne relative intimiteten

mellom mennesker av ulik opprinnelse og hudfarge ble videreført i koloniene.

Dette betyr ikke at alle spaniere og portugisere ut fra god vilje og demokratisk

sinnelag ønsket å fremme likeverdighet mellom folkegruppene. I motsetning til

de britiske nybyggerkoloniene i nord tok imidlertid det spanske kolonistyret sikte

på å legge store områder under byråkratisk kontroll. Ofte befant representanter

for kolonimaktene seg i situasjoner hvor de var i mindretall i forhold til både de

indianske omgivelsene og den medbrakte slavebefolkningen. I utøvelsen av sin

gjerning gjorde de spanske koloniherrene da aktiv bruk av afrikanske slaver som ble

væpnet og senere ofte frigjort som belønning for god innsats. Et annet forhold var

at de første spaniere og afrikanere i koloniene hovedsakelig var menn, og at begge

grupper fikk barn med indianske kvinner. Etter hvert gjenopptok spanjolene sin

tradisjon med import av afrikanske kvinner (Bowser 1974). Over tid produserte de

aktuelle kombinasjonsmulighetene alle avskygninger i hudfarge. Barn av spanske

menn og afrikanske kvinner ble som hovedregel gjort frie, de fikk ofte utdannelse

og ble tillatt å innta viktige stillinger i koloniadministrasjonen. I enkelte tilfeller

ble slike barn definert som «hvite» og tillatt å arve sine fedres sosiale status. De

fysiske distinksjonene var også her av sosial betydning, men på en annen måte

enn i nord. I stedet for et absolutt skille mellom hvite og svarte, vokste det fram

noe som har vært kalt et «pigmentokrati» hvor mennesker ble rangert i henhold

til sammenfallet av hudfarge og sosial bakgrunn i form av rikdom, utdannelse og

stilling. Mens hver avskygning i hudfarge ble utnyttet i legitimeringen av sosial

ulikhet, ble variasjonene ikke homogenisert og omgjort til eksklusive kategorier.

Heller ikke ble de forbundet med stereotype oppfatninger om atferd og

intellektuelle og moralske kvaliteter.

I Nord-Amerika utviklet situasjonen seg vesentlig annerledes. Mens det i de

spanske områdene var en tendens til å betrakte slaveriet som «et nødvendig onde,

som en forbigående tilstand som ikke endret eller forringet slavens natur» (Bowser

1974: 273), ble slaveriet i Nord-Amerika over tid forbundet med en forståelse

av at dette var en naturlig tilstand for de som var fanget i det. I slaveriet ligger

det innebygget en motsetning mellom slaveeierens eiendomsrett til slaven og de

naturlige rettighetene til den som eies. I enkelte samfunn har det, som vi har

sett over, vært rom for en viss grad av fleksibilitet i det tosidige forholdet: halvfri

status i betrodde stillinger, frigivelse som belønning, frigivelse av barn osv. I de

nordamerikanske koloniene falt man ned på den forståelsen at eiendomsretten

ikke bare var den overordnede, men den eneste retten som inngikk i forholdet

mellom slave og eier (Nash 1982). I slaveriets glansdager i Nord-Amerika var

frigivelse forbudt ved lov. Selv om barn ble født som resultat av seksuelle forhold

mellom eier og slave også i Nord-Amerika, og personer av blandet opprinnelse

på 1700-tallet utgjorde et merkbart innslag i befolkningen, medførte ikke dette

juridiske konsekvenser verken for kvinnen eller barnet; de var og ble eiendom.

Denne fastlåste situasjonen ble støttet av de folkelige biologiske forestillingene

som vi alle kjenner.

Man kan spørre hvilken relevans denne primitive formen for rasisme har i

dag. Uten tvil utspilte slaveriet i Nord-Amerika seg under helt andre historiske

betingelser enn de vi nå finner i vestlige land. Vi skal i resten av dette kapittelet

konsentrere oss om to problemstillinger som begge har vært gjenstand for faglig

diskusjon, og som begge har en grad av overføringsverdi i forhold til nåtidige

debatter. Den ene har å gjøre med innføringen av slaveriet i Nord-Amerika, den

andre med konsekvensene av det samme.

Slaveriet i Nord-Amerika

For å forstå hvorfor innføringen av slaveriet er en interessant problemstilling

i dag, er det nødvendig å være klar over at selv om de første afrikanerne som

kom til Nord-Amerika, ble fanget eller kjøpt av befrakterne som slaver, var deres

juridiske status ved ankomst uklar. De første afrikanerne kom til den engelske

kolonien Jamestown i Virginia i 1619 med et hollandsk skip. Til koloniene i

New England kom det afrikanere i 1633, til Connecticut i 1639 og til New

Haven i 1644. På dette tidspunktet var den lovgivning og praksis som kan sies

å definere det nordamerikanske slaveriet, fortsatt ikke fastlagt. Innføringen av

slaveriet i Nord-Amerika var ikke resultatet av et enkelt lov- eller domstolsved-

tak, men av et stort antall enkeltbeslutninger og praksiser som kom på plass i

perioden fra slutten av 1600-tallet til første del av 1700-tallet. Til sammen kom

disse til å definere et system av ufrihet som er unikt i menneskehetens historie.

Bestemmelse etter bestemmelse ble innført som skritt for skritt begrenset svartes

rettigheter, også for de som i utgangspunktet var frie: Forbud mot å bære våpen,

forbud mot å vitne i rettssaker, forbud mot å ta del i økonomiske transaksjoner,

tap av eiendomsrett, forbud mot å ha seksuelle relasjoner eller inngå ekteskap

med medlemmer av andre raser, forbud mot å samles på offentlige steder, forbud

mot å reise uten tillatelse, forbud mot å ta utdannelse, forbud mot religiøs praksis

... (Smedley 1999: 94-100). På bakgrunn av at slaveriet ikke var på plass da de

første afrikanerne ankom, har årsakssammenhengen mellom slaveri og hudfarge

vært et mye omdiskutert tema i amerikansk historie. Erstatter vi «<slaveri» med

<<undertrykkelse»>, er dette et mer allment spørsmål: Ble afrikanerne undertrykt

fordi de, med sin mørke hudfarge, ble oppfattet som mindreverdige, eller ble de

oppfattet som mindreverdige fordi de var undertrykt?

Én retning i amerikansk historie har hevdet at hvite amerikaneres fordommer

overfor afrikanere var til stede fra første gang de kom i kontakt med hverandre.

Carl Degler (1959) anså at diskrimineringen av den svarte befolkningen var

konsekvent fra første møte, det var bare selve lovreguleringen av denne diskrimi-

neringen som endret seg underveis. Winthrop Jordan (1968) delte dette synet.

Han argumenterte for at synet av afrikanernes svarte hudfarge var en så traumatisk

opplevelse for de hvite at disse øyeblikkelig utviklet negative holdninger. Dette

hadde delvis sin bakgrunn i at fargen svart for engelskmenn var en symbolsk

ladet farge med et meningsinnhold av fare, død og ondskap. Det hadde også sin

bakgrunn i at de engelske kolonistenes erfaring med afrikanere var annerledes

enn erfaringene til de spanske og portugisiske kolonistene lenger syd, som fak-

tisk hadde vært invadert av og hadde måttet underkaste seg folk som både var

mørkere og mer sivilisert enn de selv. Jordan anså at på slutten av 1600-tallet var

mørk hudfarge «et uavhengig rasjonale for å bli gjort til slave» (Jordan 1968: 96).

Andre forskere har sett annerledes på situasjonen. De har hevdet at det var

det fornedrende i slavesituasjonen, sett i sammenheng med de fysiske ulikhetene

mellom slave og eier, som førte til utviklingen av rasistiske holdninger. En av de

første blant tilhengerne av denne teorien var filosofen og sosiologen Alexis de

Tocqueville som allerede i 1831 slo fast at slaveriet hadde gitt opphav til uforan-

derlige fordommer mot negrene (Tocqueville 1945). Han fikk følge i dette synet av

mange forfattere som skrev under selve slaveriperioden. Av det tjuende århundres

forfattere kan nevnes George Fredrickson (1971) som imøtegår Jordans syn på

det traumatiske i engelskmennenes opplevelse av afrikanernes mørke hud. Han

hevder at afrikanere før 1680-tallet ikke ble behandlet forskjellig fra andre tjenere

og arbeidere. De fikk sin frihet, opparbeidet seg eiendom og ble tilsynelatende

ikke diskriminert før på 1690-tallet. Både Morgan (1975) og Liggio (1976) er av

den oppfatning at på 1660- og 1670-tallet var plantasjeeiere mer redd for opprør

fra jordløse fattige enn for afrikanere som sådan. Morgan hevdet at:

Det finnes mer enn bare litt dokumentasjon på at folk i Virginia i disse årene var villige

til å tenke på negere som medlemmer eller potensielle medlemmer av samfunnet på lik

linje med andre, og forlange av dem den samme standarden for oppførsel. Svarte og

hvite menn som tjente den samme herre, arbeidet, spiste og sov sammen, og delte de

samme eskapader, rømninger og straffereaksjoner (Morgan 1975: 155).

Koloniseringen av Irland

Denne diskusjonen om innføringen av slaveriet er interessant på bakgrunn av

senere tids diskusjoner om innholdet i begrepet «rasisme». På slutten av det tjuende

århundre var det et debattema hvorvidt det er riktig å benytte dette begrepet for å

referere til kulturelle forskjeller, tatt i betraktning at det i dag er få som vedkjen-

ner seg teorier om biologisk ulikhet mellom mennesker. Mye tyder på at denne

problemstillingen i et historisk perspektiv kan snus rundt; at de holdningene som

fra slutten av 1600-tallet av ble gjort gjeldende overfor afrikanere i Nord-Amerika,

var hentet fra engelskmennenes allerede velutviklede fordommer mot irlendere, et

folk som ikke var fysisk forskjellig fra dem selv. I sin sammenligning av ulike ko-

lonimakter stiller historikeren Leonard Liggio spørsmålet: «Hvordan er det mulig

å forklare det faktum at engelskmennene utviklet de mest rasistiske holdninger

overfor innfødte hvor de enn ekspanderte eller etablerte oversjøiske kolonier?»

Det svaret han selv gir, synes nå å være akseptert, nemlig at det var den engelske

erfaringen med irlenderne som utgjorde grunnlaget for deres oppfatninger av

raseforskjeller.

Denne «erfaringen», og den tilsvarende irske erfaringen med engelskmenn,

utgjør en saga av hat, brutalitet, undertrykkelse og motstand som strekker seg

fra middelalderen til i dag. Den første engelske invasjonen av Irland fant sted i

1169, og ved slutten av det 12. århundre var store deler av landet under kontroll

av engelske baroner. Allerede i 1187 finner vi den engelske grunnholdningen

overfor de irske undersåttene uttrykt av Giraldus Cambrensis, som skriver at:

De er et vilt og ugjestmildt folk. De lever av dyr alene, og lever som dyr [...] De for-

akter jordbruk, har liten bruk for pengeforretninger i byene. De mener at den største

fornøyelse er ikke å arbeide, og den største rikdom er å nyte friheten (Cambrensis 1187**i Smedley 1999: 58).

I dette utsagnet finner vi uttrykt synet på irlendere og trolig også årsaken til dette

synet. Utvilsomt var hatet mellom irlendere og engelskmenn forbundet med

et tema som igjen og igjen dukker opp i europeisk kultur og politisk historie,

nemlig konflikten mellom nomadiske folk og bofast befolkning. Dette var en

grunnleggende motsetning mellom ulike levemåter, ulike verdensbilder og ulike

verdisystemer. Det engelske samfunnet har fra middelalderen til i dag vært et

ordnet og lagdelt samfunn, bygd på politisk og militær kontroll over en bofast

jordbruksbefolkning og på en lovregulert forvaltning av privat eiendomsrett. De

av det engelske aristokratiets sønner som det ikke var jord til i hjemlandet, reiste

til Irland for å gjøre seg rike. Der møtte de naturområder som knapt ble utnyttet,

og en befolkning som foraktet jordbruk - som, når engelskmennene konfiskerte

dyrene deres, foretrakk å sulte i hjel heller enn å arbeide på de engelske gårdene.

På 1600-tallet hadde den engelske oppfatningen av irlendere konsolidert seg i

en stereotypi som kan sammenfattes i betegnelsen «villmann»: et umoralsk og

gudløst menneske; en ond, lat, forrædersk og skittenferdig person som fullstendig

manglet seksualmoral, som trivdes med mangel på sosial orden og som konse-

kvent, gjennom sin nomadiske livsstil, unnlot å utnytte den rikdom som var gitt

ham av Gud. Den «ville iren» ble i engelsk forståelse kroppsliggjøringen av alle

negative stereotypier og tendenser i en periode med store sosiale forandringer og

uro. Allerede på 1500-tallet finner vi den oppfatningen at det var bedre for irene

selv å være engelske slaver enn å fortsette sin gudløse levemåte.

Både ideologisk og praktisk-politisk er det en nær sammenheng mellom koloni-

seringen av Irland og koloniseringen av Nord-Amerika. Margaret Hodgen (1964)

har påpekt at den generelle europeiske holdningen i denne perioden - preget av

etnologisk refleksjon og geografisk ekspansjon - var <<anti-vill». Dette gjaldt ikke

minst for engelskmennenes vedkommende, formet som de var av sitt strev med

å kolonisere Irland. John Hawkins, den første og mest suksessrike av de engelske

slavehandlerne, brukte på sine ekspedisjoner skip med navn som Jesus av Lübeck

og Johannes Døperen. De fleste skipene hadde prester om bord. Koloniseringen

av den nye verden hadde full støtte fra kirkelig hold, og ble betraktet som en

tosidig politikk: På den ene siden kunne nye sjeler siviliseres, i beste fall frelses,

på den andre siden kunne arbeidsløse og dagdrivere i de engelske byene sendes

over og settes i nyttig arbeid. I den puritanske, kristne forståelsen var umoral og

latskap, og den fattigdommen som var resultatet av disse to, onder som måtte

overvinnes, om nødvendig ved hjelp av tvangsarbeid. På den praktiske siden var

mange av de engelskmenn som var ledende i den irske politikken, også involvert

i koloniseringen av Nord-Amerika, noe som borget for likhet i strategisk plan-

legging og holdninger overfor de innfødte. For eksempel hadde mer enn førti

medlemmer av Virginia-kompaniet økonomiske interesser også i koloniseringen

av Irland - blant de mer kjente var sir Walter Raleigh, John Cabot og sir Francis

Drake (Liggio 1976). Engelskmenn ble da også først involvert i den afrikanske

slavetransporten gjennom transporten av irske tvangsarbeidere til Vestindia. De

fleste av disse ble sendt på midten av 1600-tallet, i etterkant av Oliver Cromwells

<<brente jord»>-taktikk i Irland. De eneste alternativene overfor irlendere, slik

Cromwell så det, var utryddelse eller utvisning.

Irske tvangsarbeidere kom ikke bare til Vestindia, men også til koloniene i

Nord-Amerika. Så sent som i 1698 rapporterte guvernøren i Maryland at 400

tvangsarbeidere var ankommet fra Afrika sammen med 600 eller 700 tvangsar-

beidere fra Europa, de fleste av dem irske (Smedley 1999). Morgan (1975) hev-

det i sin detaljerte studie av kolonien Virginia at bruken av hvit arbeidskraft på

tobakksplantasjene der tidlig på 1600-tallet kom nærmere slaveri enn noe som til

da var kjent for engelskmenn. I de senere år er Morgans forståelse blitt støttet av

Theodore Allen (1997), som hevder at engelske kolonister i Virginia allerede på

1620-tallet hadde gjort innvandret europeisk arbeidskraft til «eiendomsslaver»,

med andre ord til slaver definert utelukkende som eiendom. Bakgrunnen for at

afrikanerne ble trukket inn i slaveriet, var at utbyggingen av plantasjeproduksjonen

krevde stadig større mengder arbeidskraft, en arbeidskraft som var tilgjengelig

gjennom den afrikanske slavetrafikken. Ifølge Allen var den utløsende årsaken til

det afrikanske slaveriet opprøret blant tvangsarbeidere i 1676 - som fikk engelske

plantasjccicre til å tenke på langsiktige løsninger for sosial kontroll. Et av de til-

takene som ble gjennomført, var mer koordinerte former for tvang overfor svarte

arbeidere som nå var i flertall.

Myten om negrenes fortid

Opphevelsen av slaveriet ved avslutningen av den amerikanske borgerkrigen skapte

ikke likhet mellom svarte og hvite. I løpet av de to hundre år som var gått siden

innføringen av slaveriet, var de negative rasistiske stereotypiene sementert. En

rekke forfattere på den tiden stilte spørsmål ved hvorvidt medlemmene av den

afrikansk-amerikanske befolkningen i det hele tatt ville kunne overleve som frie

mennesker. Under påvirkning av Darwins teori om «the survival of the fittest>>

var den dominerende oppfatningen at de som en laverestående art enten ville

dø ut, eller forfalle til en tilværelse i umoral, kriminalitet og lediggang. Thomas

Gosset (1965) har i sin oppsummering av tilstanden på det intellektuelle området

hevdet at <amerikansk tankegang i perioden 1880-1920 mangler generelt enhver

oppfatning av negeren som en menneskelig skapning med et potensial for forbe-

dring». På det juridiske området resulterte denne forståelsen i at segregering ble

ansett som normalt og ønskelig av de fleste hvite; i sørstatene markerte separate

venterom, toaletter, drikkefontener osv. den fargede befolkningens lavere status.

I 1910 ble de fratatt sine politiske rettigheter.

Det afrikanske slaveriet i Nord-Amerika, og de forestillingene om biologisk

ulikhet mellom mennesker som fulgte av det, har derfor hatt en enorm og varig

betydning ikke bare for forholdet mellom ulike folkegrupper i USA, men gjen-

nom dette for tenkning om relasjoner mellom mennesker av ulik hudfarge i sin

alminnelighet. Lenge satte arven fra slaveritiden også sitt preg på den akademiske

diskursen om samfunn og kultur. For eksempel var amerikansk antropologi fram

til første del av det 20. århundre nærmest utelukkende opptatt av amerikanske

indianere, mens minoritetsbefolkningen av afrikansk opprinnelse knapt ble ofret

oppmerksomhet. Dette var ingen tilfeldighet, men et resultat av denne minori-

tetens generelle posisjon i samfunnet. Lewis Henry Morgan (1818-81), en av

antropologifagets amerikanske grunnleggere, var en uredd forsvarer av indianernes

rettigheter. Afrikansk-amerikanerne så han derimot på med forakt og anså dem

for å være uten interesse i kultursosiologisk sammenheng.

En endring i dette synet innenfor amerikansk antropologi skyldes i første rekke

Franz Boas og hans elever, blant disse Margaret Mead, Ruth Benedict og Melville

Herskovits. Deres arbeider står i faghistorien fram som eksempler på en vellykket

forening av akademisk kunnskap og samfunnsmessig engasjement. Av spesiell

interesse i vår sammenheng er Boas' og Herskovits' forståelse av hvordan synet

på den afrikansk-amerikanske minoriteten kunne endres. De var begge av den

oppfatningen at veien til en bedre livssituasjon - en bedre «integrasjon» som vi

ville si i dag - ikke gikk gjennom en mer fullstendig tilegnelse av hvit kultur hos

den svarte befolkningen, men gjennom mer kunnskap om den afrikanske opp-

rinnelsen både hos afrikansk-amerikanerne selv og i samfunnet for øvrig. I 1904

skrev Boas artikkelen «Hva negrene har utrettet i Afrika», hvor han argumenterte

for at de svartes situasjon i Amerika ikke burde brukes som utgangspunkt for å

bedømme «negerrasen» i sin allmennhet. Boas arbeidet for å etablere et afrikansk

institutt i USA som kunne utføre fordomsfrie vitenskapelige undersøkelser om

den afrikansk-amerikanske minoriteten, men klarte ikke å vinne støtte for et slikt

prosjekt (Mintz 1990). I stedet startet han et mer beskjedent program for afri-

kanske studier ved Columbia University hvor han selv arbeidet. En av studentene

der var Melville Herskovits.

Kanskje er det symptomatisk at både Boas og Herskovits tilhørte minoriteter

i det amerikanske samfunnet. Den første hadde selv utvandret fra Tyskland, og

begge var de barn av jødiske innvandrere. Kanskje var dette et utgangspunkt

for å etablere det skillet mellom rase, språk og kultur som kjennetegner Boas'

antropologi og som Herskovits videreførte. I tråd med fagets metode på denne

tiden utførte Boas omfattende hodeskallemålinger av amerikanske indianere

og av italienske og jødiske innvandrere. Hans funn, som vakte betydelig oppsikt, var at

de fysiske kjennetegn som var antatt å være rasebestemte, kunne variere mellom

generasjoner og i forhold til fysiske omgivelser. Gjennom sine undersøkelser bidro

Boas dermed til å gravlegge den raseorienterte grenen av biologisk antropologi.

Hans elev Melville Herskovits fikk anledning til å gjøre feltarbeid i Dahomey, på

Haiti og i Surinam, og Herskovits' syn på den afrikansk-amerikanske minoriteten

ble påvirket av dette bredere perspektivet. Den boken som har gitt navn til dette

avsnittet, The Myth of the Negro Past (Herskovits 1958 [1941], ble skrevet som en

del av Carnegie-stiftelsens store forskningsprosjekt om den svarte befolkningens

vilkår i USA, et prosjekt som også frambrakte den svenske økonomen Gunnar

Myrdals kjente studie An American Dilemma (1944). Herskovits' bok ble første

gang utgitt under annen verdenskrig, og forfatteren går i møte med sentrale myter

som han hevder ligger til grunn for diskrimineringen av den svarte minoritetsbe-

folkningen. Han oppsummerer disse mytene i fem punkter:

1 Negre er barnlige av natur, og tilpasser seg lett selv de mest utilfredsstillende

sosiale situasjoner. Dette i motsetning til amerikanske indianere som foretrekker

utryddelse framfor slaveri.

2 Bare de mindre intelligente afrikanere ble tatt som slaver, de mer intelligente

slapp unna.

3 Siden negrene ble fraktet til Amerika fra alle deler av Afrika, snakket ulike

språk, representerte ulike tradisjoner og igjen ble spredd i den nyc verden,

finnes det ingen særegne sosiale fellestrekk blant dem.

4 Selv om tilstrekkelig mange negre av en gitt stamme skulle ha hatt muligheten

for å leve sammen, og en opprinnelig vilje til å vedlikeholde sine tradisjoner,

ville det å kunne observere de hvites overlegne levemåte ha fått dem til å gi

opp sine primitive skikker.

5 Negeren er derfor en mann uten fortid.

Grunnlaget for disse mytene var ifølge Herskovits den forståelsen at slavene,

gjennom å bli tvunget fra Afrika til Amerika, mistet sine naturlige omgivelser

og sin sosiale arv. Herskovits' fortjeneste ligger i at han viser hvilke konse-

kvenser slike beskrivelser, som i utgangspunktet kan være medfølende overfor

de det gjelder, kan ha. Når det først var fastslått at den opprinnelige kulturen

ikke hadde overlevd overfarten til Amerika, dreide forskeres interesse seg mot

afrikanernes evne til å tilpasse seg den hvite levemåten. U.G. Weatherly, for

eksempel, anså om dette spørsmålet at «negeren tilhører kanskje den mest på-

virkelige og foranderlige av alle raser. Han tar raskt etter tonen og fargen i sine

sosiale omgivelser, og assimileres i den dominante kulturen uten stor motstand>>

(Weatherly 1923: 292).

Gjennom sin bok søkte Herskovits punkt for punkt å dokumentere at mytene

ikke er korrekte; å vise ikke bare at afrikanerne brakte med seg kultur, men at

denne fortsatt lever i det amerikanske samfunnet og fortjener respekt:

1 De afrikanske slavenes historie i Amerika er ikke preget av tilpasning og aksept,

men av motstand og protest. Derimot hadde afrikanerne en fysisk motstands-

kraft mot sykdom som de amerikanske indianerne ikke hadde.

2 Slavehandelen innebar ingen form for seleksjon mellom mer og mindre intel-

ligente afrikanere. Om noen seleksjon fant sted, er det indikasjoner på at en

forholdsvis større andel fra de øvre lag i de afrikanske samfunnene ble solgt

som slaver.

3 De afrikanske slavene kom ikke fra alle deler av det afrikanske kontinentet,

eller fra et utall stammer og lingvistiske grupper. Ifølge Herskovits kan det

dokumenteres at et flertall av slavene kom fra området som strekker

seg fra

Sudan og Kongo til skogbeltet i Vest-Afrika, et område som kulturelt og ling-

vistisk har en grad av homogenitet.

4 Forestillingen om at de afrikanske slavene frivillig ville gi opp sin egen kultur

fordi de innså at den hvite kulturen var overlegen, må avvises som uholdbar.

Ikke bare er det umulig å sammenligne kulturers kvalitet mot hverandre, i

tillegg er det ikke korrekt å karakterisere de afrikanske samfunnene som slavene

kom fra, som <<primitive». De hadde velutviklede økonomiske systemer, poli-

tiske organisasjonsformer som gjorde det mulig å styre vidstrakte kongeriker, osv.

5 Negeren er derfor ikke en mann uten fortid. På samme måte som de innvand-

rede tyskere, italienere og irlendere, har de bevart både minnet om sin fortid

og en bestemt måte å leve på i den nye verden som er relatert til dette minnet.

Slik Herskovits så det, var myten om den manglende fortiden det forholdet som

lå til grunn for undertrykkelsen av den afrikanske minoriteten i det amerikanske

samfunnet. Hans profesjonelle virksomhet var i stor grad rettet mot å endre denne

oppfatningen. Dermed var han en av de første til å argumentere for at veien til

likeverdighet mellom folkegrupper ikke går gjennom minoritetenes assimilering

i en dominerende kulturform, men gjennom en allmenn aksept for kulturelle

forskjeller.

Klasse og rase i Storbritannia

Med bakgrunn i en stadig mer restriktiv innvandringspolitikk og økende mot-

setninger mellom den hvite og den fargede delen av befolkningen førte britiske

samfunnsforskere gjennom 1970- og 80-tallet en faglig debatt seg imellom om

rasediskrimineringens årsaker og uttrykksformer. Jeg skal se på noen sider ved

denne debatten.

Et passende sted å begynne er synspunktene til sosiologen John Rex. Rex, som

ble født i Sør-Afrika, er en av nestorene innenfor den britiske forskningen på

rasisme. I sin forståelse av diskriminering vektlegger han i hvilken grad personer

har lik mulighet for å skaffe seg tilgang til velferdsgoder som omsettes i et marked.

Viktigheten av markedet er en innsikt som Rex henter fra Max Webers sosiologi.

Noe forenklet kan man si at et marked ifølge Weber involverer to typer rela-

sjoner; bytte og konkurranse. Personer som kontrollerer ulike varer og tjenester,

vil ønske å bytte enkelte av disse for å oppnå ting fra andre som de selv ikke har

tilgang til. Bytteforholdet på markedet vil bli bestemt dels av aktørenes beregning

av kostnader og fortjeneste ved å gjennomføre byttet, dels av konkurransen mel-

lom aktørene. Den ulike fordeling av varer og tjenester som et marked forutsetter,

fører til etableringen av klasser, det vil si kategorier av personer med fellestrekk i

hva de har tilgang til, eller ikke har tilgang til, av det som omsettes i markedet.

I motsetning til Marx, som i sitt klassebegrep legger avgjørende vekt på eien-

domsrett til produksjonsmidlene, opererer Weber med mange mulige markeder

og mange mulige klasser.

Ulikheten mellom den marxistiske og den weberianske oppfatningen av klasse

er viktig for å forstå grunnlinjene i den britiske rasismedebatten. Som vi skal se

nedenfor, regner de fleste marxister klasse som en objektiv og faktisk eksisterende

størrelse, definert ut ifra menneskers ulike forhold til samfunnets produksjonsmid-

ler, mens etnisitet og rase av mange regnes som en del av samfunnets ideologiske

overbygning. I en slik «klassisk>> marxistisk forståelse er etnisitet og rase med andre

ord ikke i seg selv årsaker til skiller mellom befolkningsgrupper, men noe som

skapes eller brukes for å begrunne økonomiske ulikheter. Oliver Cox kan sies å

sammenfatte den ortodokse marxistiske forståelsen når han hevder at:

[...] rasemessig utbytting er bare et aspekt ved problemet med arbeidskraftens proleta-

risering, uavhengig av arbeiderens farge. Rasemessig motsetning er derfor i sin essens

politisk klassekonflikt. Den kapitalistiske utbytteren, opportunistisk og praktisk som

han er, vil benytte ethvert påskudd til å gjøre det mulig å utnytte arbeidskraft og øvrige

ressurser uten omkostninger. Han vil bruke rasefordommer når dette er hensiktsmessig

(Cox 1970: 330-32).

Rex, derimot, betrakter klasse og etnisk gruppe som likeverdige og overlappende

fenomener, de er begge det han kaller «kvasigrupper», det vil si kategorier av

personer som har visse ting til felles. Både klasse og etnisitet/rase kan tjene som

utgangspunkt for politisk organisering hvis og når medlemmene velger å danne

et fellesskap for å beskytte sine interesser (Rex 1986). Når det gjelder rasemessig

diskriminering, kan man si at kriteriet for å fastslå at en samling individer med

felles kjennetegn ikke er diskriminert, er deres mulighet til å delta i markedstrans-

aksjoner på lik linje med andre, altså at de har lik mulighet som personer uten

disse kjennetegnene til å skaffe seg tilgang til ting som omsettes i markedene, i

første rekke bolig, arbeid og utdannelse.

Slik Rex ser det, kommer diskriminering til uttrykk som statistisk ulikhet i

tilgangen til velferdsgoder. Diskriminering forekommer der den statistiske ulik-

heten er et resultat av restriksjoner overfor bestemte kvasigrupper i de markedene

hvor velferdsgoder omsettes. Rasediskriminering er kun én av flere former for

slik diskriminering, for også andre grupper i samfunnet opplever at det legges

begrensninger på deres tilgang til velferdsgoder. Dermed står vi overfor et spørsmål

som må besvares: Hva er det som gjør at kvasigrupper definert med utgangspunkt

i opprinnelse/rase/etnisitet/kultur utsettes for diskriminering?

Rex' tilnærming til dette spørsmålet går gjennom et begrep som i norsk over-

settelse framstår som noe klossete: «raserelasjon-situasjon» (race relations situation)

(Rex 1970, 1973). Begrepet har imidlertid et presist innhold. En «raserelasjon-

situasjon» foreligger ifølge Rex:

1 der det foreligger en situasjon som innebærer konflikt, diskriminering, utbyt-

ting, eller undertrykking utover det som er normalt i et åpent marked,

2 der disse motsetningene involverer ikke bare individer, men kategorier av

personer («<kvasigrupper») på en slik måte at individer ikke fritt kan skifte fra

en kategori til en annen, og

3 der denne situasjonen begrunnes av dominerende grupper gjennom en deter-

ministisk teori som tilsier at forholdet mellom de ulike kategoriene er naturlig,

eller av andre årsaker ikke kan være annerledes enn det er.

Rex' påstand er at det er mulig å identifisere bestemte typer situasjoner der kon-

fliktfylte relasjoner mellom mennesker forstås som problemer mellom raser (Rex

1973). I sin diskusjon av slike situasjoner legger han størst vekt på historiske

forhold, spesielt det faktum at produksjonen av varer i de europeiske koloniene

nødvendiggjorde bruk av tvangsarbeid. Slik tvang kunne bare rettferdiggjøres

gjennom utviklingen av rasistiske ideer. Denne arven legger i dag føringer på

hvordan migranter fra koloniene innlemmes i det britiske samfunnet. Den tidligere

økonomiske og sosiale strukturen i koloniene bidrar til å gjenskape forståelsen

av den ufrie arbeideren når denne kommer til Vesten: «[N]egerens lave status i

ethvert system av rasemessig eller etnisk stratifisering i plurale samfunn, har mye

å gjøre med det faktum at han kommer fra et folk som var mer ufritt enn andre>>

(Rex 1970: 42). På bakgrunn av negative stereotypier om koloniarbeideren vil

migrantene og deres etterkommere bli nektet innpass i de etablerte klassene i

innvandringslandet, og vil i stedet bli tildelt en plass «nedenfor bunnen» i rang-

hierarkiet.

Marxistiske perspektiver

Rex' tilnærming til rasismeproblemet - og andre tilnærminger som ligner hans

er i Storbritannia blitt sterkt kritisert av forskere som arbeider innenfor en

marxistisk tradisjon. En av de som eksplisitt har imøtegått Rex' analyse av rase-

diskriminering, er Robert Miles (1982). Han påpeker at det er en logisk inkon-

sistens i Rex' forståelse: Selv om bruken av tvangsarbeid i koloniene bare kunne

legitimeres gjennom forestillingen om biologiske forskjeller mellom <<raser», er

det ingen åpenbar årsak til at slike forestillinger skal reproduseres i de tidligere

kolonimaktenes kjerneområder. Miles hevder at mens Rex ser framveksten av

rasistiske ideer og forestillinger i koloniområdene som et resultat av økonomiske

- det vil i marxistisk terminologi si «objektive» - betingelser, ses rasismen over-

for innvandrere i Storbritannia som en konsekvens av (subjektive) forestillinger

i majoritetsbefolkningen. Dermed, hevder Miles, aksepterer og legitimerer Rex

implisitt at <<rase» er noe som faktisk finnes.

Jeg skal snart utdype denne kritikken noe. La oss imidlertid først se på hvilket

perspektiv Miles selv anlegger. Miles vurderer rasismen i Storbritannia som et

resultat av en fraksjoneringsprosess innenfor arbeiderklassen. Utgangspunktet for

hans analyse er det faktum at materiell produksjon er avhengig av arbeidskraft,

en arbeidskraft som selv må produseres og fordeles. Kapitalistisk produksjon er

imidlertid ikke jevn, og tidvis oppstår det derfor et større behov for arbeidskraft

enn det er mulig å dekke lokalt. På et bestemt tidspunkt oppsto et slikt behov

i Europa som følge av en massiv opphoping av kapital og en konsentrasjon av

produktivkrefter. Resultatet var innvandring til sentrum fra periferien, delvis som

følge av aktiv rekruttering av arbeidere på kontraktbasis.

Så langt kjenner vi perspektivet igjen fra avhengighetsteorien som ble diskutert

i kapittel 1. Hva angår situasjonen i Storbritannia spesielt, hadde innvandringen

fra koloniene tre trekk av betydning for innvandrerbefolkningens klassesituasjon:

For det første var innvandringen drevet av et behov for lønnsarbeidere, noe som

innebar at majoriteten av innvandrere gikk direkte inn i arbeiderklassen. For det

andre var behovet for arbeidskraft ikke jevnt fordelt innenfor arbeiderklassen, men

var størst i de ufaglærte og lavtlønnede sektorene, noe som medførte at innvand-

rerne ble rekruttert til de minst attraktive posisjonene i produksjonslivet. For det

tredje fant størstedelen av innvandringen fra koloniene sted på et tidspunkt da det

britiske imperiets glansdager allerede var på hell. Dette gjør at tilstedeværelsen av

tidligere britiske undersåtter blir forstått av folk flest som et tegn på økonomisk

og politisk forfall i Storbritannia. Til dette kommer at kapitalkreftene, ifølge

Miles, først i 1962 fikk et lovverk på plass som gjorde det mulig fullt ut å regulere

arbeidskraften etter behov - det vil i praksis si å utvise innvandrere i økonomiske

nedgangstider (Miles 1982: 164). Før 1962 hadde innvandrere fra de britiske

koloniene statsborgerskap, og kapitalkreftene, gjennom den britiske staten, ble

derfor stående ansvarlig for kostnadene ved å vedlikeholde arbeidskraften også i

økonomisk dårlige tider. Innføringen av stadig strengere innvandringsbestemmel-

ser etter 1962 må ifølge Miles ses som et forsøk på å redusere disse kostnadene.

Miles' framstilling kan synes å ligne Rex' forståelse av årsaken til rasistiske

forestillinger. Det er imidlertid en forskjell. Rex ser på innvandrerbefolkningens

klassesituasjon som et resultat av majoritetsbefolkningens subjektive rasefordom-

mer. Miles anser at slike fordommer er direkte knyttet til materielle forhold i Stor-

britannia. For det første vedlikeholdes fordommene gjennom intern konkurranse

om knappe goder innenfor arbeiderklassen, særlig i økonomiske nedgangstider.

Ikke minst er boliger et slikt knapt gode. Av økonomiske årsaker vil innvandrere

oftest bosette seg i områder hvor også den øvrige befolkningen har knapt med

ressurser. I den grad det er konkurranse om boliger, vil dette virke som en direkte

stimulans til hverdagsrasisme. For det andre medvirker kategoriseringen av en

del av arbeiderklassen som rasemessig ulik en annen til å låse denne «klassefrak-

sjonen>> mer eller mindre permanent til de ufaglærte og lavtlønnede sektorene av

arbeidslivet. Det faktum at personer med fysiske særtrekk, for eksempel hudfarge,

så ofte arbeider innenfor disse sektorene, medvirker til at de forstås som velegnede

bare til slikt arbeid. Dermed får slike særtrekk en tilleggsdimensjon ved at de

forbindes med negative stereotypier. Sammen medvirker disse to mekanismene

til å opprettholde samfunnsmessig ulikhet.

Miles gjør i sin kritikk av Rex rede for et viktig marxistisk poeng, nemlig at

det i vurderingen av diskriminering og rasisme i mellommenneskelige forhold

kan være nødvendig å se på hvilke materielle og samfunnsmessige relasjoner disse

personene inngår i. I marxistisk teori finner vi ofte et skille mellom fenomeners ytre

framtredelsesform og deres objektive betingelser. «Framtredelsesform» refererer til

hvordan sosiale fenomener viser seg for den menneskelige bevissthet, mens deres

<<objektive betingelser» er de underliggende forhold som frambringer fenomenene.

Skillet mellom framtredelsesform og objektive betingelser betyr for marxistiske

forskere at man ikke uten videre kan bygge en analyse av diskriminering og ra-

sisme på de kategorier og den språkbruk som anvendes i dagligtale av folk flest.

Gjør man det, står man i fare for å behandle dem som om de har en selvstendig

eksistens, mens de i virkeligheten er avledet av underliggende forhold. Ifølge

Miles er «<rase>> en slik framtredelsesform. Mens Rex og Miles begge er enige om

at raser ikke eksisterer som biologiske størrelser, hevder Rex at siden mange tror

at de eksisterer, må de også behandles som om de er virkelige. Det vil videre si at

siden relasjoner mellom grupper av mennesker ofte forstås som «raserelasjoner»,

er det også grunnlag for en sosiologi som fokuserer på hvordan «raserelasjon-

situasjoner» oppstår. Miles på sin side hevder at en slik tilnærming medvirker til

å gi forestillingene om rase en vitenskapelig status som det ikke er grunnlag for.

Etableringen av en slik sosiologi reflekterer og legitimerer dagligspråkets rasisme

uten at de objektive betingelsene for denne rasismen analyseres.

Alternative marxistiske modeller

Robert Miles er ikke av de mest doktrinære marxister i sitt syn på rasisme-

problematikken. Sivanandan, opprinnelig fra Sri Lanka og mangeårig redaktør

av tidsskriftet Race and Class, hevder for eksempel at britiske kapitalkrefter og den

britiske staten aktivt fremmer rasisme for å øke utbyttingen av svart arbeidskraft

(Sivanandan 1976). Dette synet aksepterer ikke Miles. På den annen side er det

marxister som går atskillig lenger enn Miles i retning av å tilkjenne rase/etnisi-

tet en selvstendig status som politisk stridsspørsmål i stedet for å se fenomenet

som et resultat av økonomiske (klasse) motsetninger. Innenfor det flerkulturelle

feltet er marxismen ikke en enhetlig teori; det finnes en rekke ulike teoretiske

modeller, historiske analyser og politiske argumenter i omløp, hvorav mange ikke

benytter seg av et begrepsmessig skille mellom (økonomisk) basis og (ideologisk)

overbygning av det slaget som antydes i sitatet fra Oliver Cox over. Vi kan skille

mellom tre nyere marxistiske perspektiver på rase og rasisme (Solomos 1986),

som kan karakteriseres henholdsvis som en «<relativ autonomi-modell», en «<au-

tonomimodell>»> og en «arbeidsmigrasjonsmodell», hvorav Miles må anses som en

sentral talsmann for den siste. Karakteristisk for denne tilnærmingen er, som vi

allerede har sett, at den anser at rase/etnisitet er ideologiske fenomener som bare

kan forstås i relasjon til økonomiske strukturer, mens de to andre, som navnene

tilsier, tilkjenner de samme fenomenene ulike grader av autonomi. For å unngå

misforståelser må det understrekes at spørsmålet om denne «autonomien» ikke har

å gjøre med hvorvidt raser finnes som faktiske biologiske størrelser eller ikke. Det

diskusjonen blant marxistiske teoretikere handler om, er hvorvidt forekomsten

av rasisme, altså en forståelse som (feilaktig) tillegger ytre kjennetegn en bestemt

mening, utelukkende kan tilbakeføres til økonomiske årsaker eller ikke.

Sentrale innenfor «relativ autonomi-modellen» er medlemmene av Centre for

Contemporary Cultural Studies (ofte forkortet CCCS) i Birmingham. Stuart

Hall, senterets tidligere leder, la mye av det teoretiske grunnlaget for medlemme-

nes arbeid. I en artikkel publisert av UNESCO (Hall 1980) forsøker han, med

utgangspunkt i den kritikken blant andre John Rex hadde rettet mot forenklede

marxistiske analyser, å utforme en mer flerdimensjonal analysemåte som likevel

holder fast ved de marxistiske grunntankene. Han gjør dette med utgangspunkt

i tre prinsipper:

1 For det første forkaster han tanken om at rasisme er et generelt trekk ved alle

samfunn; det som finnes, er historisk spesifikk(e) rasisme (r). Selv om rasistisk

organiserte samfunn kan ha fellestrekk, er det nødvendig å klargjøre hva som

frambringer disse trekkene i hver enkelt situasjon før man kan sammenligne.

2 For det andre hevder han at selv om rasisme ikke kan tilbakeføres til andre

typer relasjoner, for eksempel økonomiske, kan man heller ikke forklare ra-

sisme uavhengig av disse («<relativ autonomi»). Det er det konkrete samspillet

mellom rasismen og andre typer relasjoner som gjør det enkelte tilfellet av

rasisme historisk spesifikt.

3 For det tredje, og i tråd med det forrige, argumenterer Hall for at klasse

erase ikke kan forstås uavhengig av hverandre. Rasetilhørighet har en direkte

innvirkning på klassemedlemmers selvforståelse og organisering, mens klas-

setilhørighet er medbestemmende for i hvilken grad og på hvilken måte med-

lemmer oppfatter seg som medlemmer av etniske/rasebestemte minoriteter.

Disse tankene er blitt fulgt opp av andre forskere ved CCCS, særlig Paul Gilroy

(1987) som hevder at den klassiske marxismen ikke er i stand til å gjøre rede

for etnisk/rasemessig identitet som en selvstendig politisk kraft i samfunn med

rasemessig lagdeling. Han hevder at klassekarakteren av den svarte kampen ikke

er et resultat av det faktum at svarte hovedsakelig er arbeidere, noe de riktignok

er, men av at deres kamp for sivile rettigheter og for frihet fra statlig trakassering

er en del av den prosessen hvor arbeiderklassen organiserer seg politisk. Selv om

fargedes selvforståelse som medlemmer av en minoritet ikke nødvendigvis har

økonomiske årsaker, kan den med andre ord ha politiske konsekvenser som er

positive for arbeiderklassen som helhet. Med referanse til dem som er ekskludert

fra arbeidsmarkedet, særlig unge, svarte arbeidsløse, argumenterer han for at deres

politiske mobilisering kan være motivert av ulike konflikter, hvorav ikke alle har

å gjøre med klassetilhørighet.

Karakteristisk for «autonomimodellen» er at den hevder at det ikke er noen

grunn til å anta a priori at rasisme er et resultat av klasseforhold eller økonomis-

ke relasjoner. Den eneste måten å unngå forenklede - og forenklende - analyser

av rasismen på, er å ta som utgangspunkt de konkrete motsetninger, lokale og

nasjonale, politiske og ideologiske, som i hvert enkelt tilfelle bidrar til å etablere

rase/etnisitet som en distinksjon som tillegges mening (Gabriel og Ben-Tovim

1978). I motsetning til CCCS-medlemmenes fokus på samspillet mellom klasse

og rasisme, hevder denne modellens talsmenn at rasismen har sine egne årsaker,

sin egen dynamikk og sine særegne konsekvenser på ulike nivåer i samfunnet.

Selv om rase ikke eksisterer som objektiv størrelse, er ideologien om rase mer

grunnleggende for rasismen enn økonomi, for det er først etter at rasistiske ideo-

logier er utformet at disse har konsekvenser for samfunnets økonomiske forhold

og politiske praksis.

Hva er «rasisme»?

Så langt i dette kapittelet har vi ikke berørt diskusjonen om hva begrepet <<rasisme»>

bør referere til, med andre ord hvilke tanker, ytringer og handlinger som bør Og ikke bør karakteriseres som rasistiske. En mer presis definisjon av rasismen er imid-

lertid av betydning for den som ønsker å bekjempe fenomenet. Ett viktig skille i

så måte går på hvorvidt rasisme bør betraktes som en egenskap ved personer, eller

ved samfunnsmessige institusjoner. Sivanandan, som ble nevnt ovenfor, hevder at

ordet rasisme strengt tatt bare bør brukes om handlinger som utøves av institu-

sjoner med makt til å diskriminere. Makt til å diskriminere stammer fra rasistiske

lover og juridisk praksis som i siste instans er forbundet med kapitalistklassens

makt. Sivanandans syn er derfor at raseundertrykkelse ikke kan ses uavhengig av

klasseutbytting (Sivanandan 1985).

Det viktigste her er at Sivanandan anser folks personlige fordommer for å

være av mindre betydning. Hans argument er lett forståelig: Rasismen kan bare

utryddes gjennom arbeiderklassens felles kamp. Fra dette synet utleder han to

konsekvenser som er av allmenn interesse: For det første at minoritetene har felles

interesser med den øvrige arbeiderklassen, og at det derfor ikke er behov for varige

særtiltak med henblikk på integrering. For det andre at multikulturalismen som

ideologi, det vil si tanken om et samfunn tilpasset kulturelt mangfold, er et redskap

i statens hender for å splitte minoritetene, og derfor arbeiderklassen generelt, i

deres kamp for felles interesser (Sivanandan 1983). Statlig anerkjennelse av mino-

riteters etniske identitet bidrar til å bryte ned fellesskapet innen arbeiderklassen.

Multikulturalismen skader med andre ord minoritetencs situasjon på lang sikt vcd

å vanskeliggjøre felles organisering på basis av klasseinteresser. Om ikke annet er

Sivanandans synspunkter en påminnelse om at minoritetspolitikk er et område

hvor det er vanskelig å vite hva som er politisk korrekt.

Et annet skille i debatten om rasismebegrepet går mellom de som ønsker å låse

begrepet til teorier om at én biologisk avgrenset gruppe («rase») er naturlig over-

legen en annen, og de som hevder at rasismen er i stand til å endre seg og finne

nye begrunnelser. Etter annen verdenskrig tok så godt som alle forskere avstand

fra <<vitenskapelige» teorier om at bestemte raser var underlegne andre. Rase ble

et uakseptabelt begrep, og både blant forskere og andre ble det vanlig å beskrive

forholdet mellom folkegrupper som kulturvariasjon i stedet for som raseforskjell.

Sett i forhold til den vitenskapelige ideologien om rasehygiene var det derfor

snart lite rasisme igjen. Enkelte forskere kom følgelig på slutten av 1960-tallet til

den konklusjon at rasisme ikke lenger fantes (Banton 1970). Samtidig var det et

faktum at grupper som tidligere ville blitt betraktet som underlegne i henhold til

en rasistisk ideologi, fortsatt hadde dårligere livsbetingelser i mange europeiske

land, selv om den «vitenskapelige» begrunnelsen var bortfalt. Hvordan skulle

dette forklares?

I løpet av 1950- og 1960-tallet sammenkalte UNESCO fire konferanser med

framstående forskere for å gjennomgå problematikken omkring rase og rasemes-

sig diskriminering. I en uttalelse fra den siste av disse anerkjennes det at det er

for snevert å forstå rasisme som en teori om rasers ulike kvaliteter. Selv om den

vitenskapelige basisen for slike teorier er falt vekk, overlever rasistiske forestillinger

ved å støtte seg på andre argumenter:

Når den [rasismen] mislykkes i sitt forsøk på å bevise at kilden til ulikhet mellom grupper

ligger i biologi, faller den tilbake på begrunnelser som guddommelig hensikt, kulturelle

forskjeller, ulikt utdannelsesnivå, eller en annen doktrine som kan bidra til å skjule en

fortsatt rasistisk overbevisning (gjengitt i Miles 1989: 47).

En av dem som deltok på det aktuelle UNESCO-møtet, var John Rex. Som an-

tydet over, forstår Rex med rasisme alle «deterministiske» teorier som medvirker

til å begrunne eller legitimere ulikhet mellom grupper. Han har det vi kan kalle

et funksjonelt syn på begrepet: Fokus i hans definisjon er ikke innholdet i be-

grunnelsene, men intensjonene bak og/eller konsekvensene av de diskriminerende

handlinger som begrunnes.

En annen av de mer kjente representantene for det synet at rasisme lever videre

i nye forkledninger, er Martin Barker som med sin bok The New Racism (Barker

1981) særlig satte fokus på forholdet mellom rasisme og innvandringspolitikk.

Barker viser til den utbredte oppfatningen at det er et vesentlig skille mellom åpent

rasistiske grupperinger på ytterste høyre fløy og resten av det politiske spektrum.

Hans ønske er å ta fatt i den populære oppfatningen at i den grad demokratiske

politiske partier bærer et ansvar for framveksten av rasisme, går dette på at de har

vært for ettergivende og snille. Hadde de ikke vært det, ville man fått luftet ut

irrasjonelle fordommer og forhindret at rasismen fikk tak. «Denne boken inntar

en annen holdning», sier Barker:

Jeg vil argumentere for at like farlig som fordommer overfor andre mennesker, hvis ikke farligere, er teorier som resulterer i begrunnelser for å holde oss selv atskilt fra andre.

Anta at en teori om menneskenaturen legger vekt på hvor naturlig det er å føle fiendskap mot, eller bare vesensforskjell fra, medlemmer av andre befolkninger. I min forståelse er dette rasistisk. Å vise til menneskenaturen når det gjelder barrierer mellom mennesker, er rasistisk fordi dette innebærer antydninger om at nasjonal separatisme er naturlig og uunngåelig (Barker 1981: 2).

Det viktigste målet for Barkers skyts var sentrale personligheter innenfor det

konservative partiet i Storbritannia som på midten av 1970-tallet søkte å fornye

partiets ideologi. I denne prosessen kom kravet om en mer restriktiv innvand-

ringspolitikk til å stå sentralt. Denne politikken ble ikke begrunnet med at inn-

vandrere var mindreverdige, men med at folkeslag er kulturelt forskjellige, og at

det derfor er best for alle parter at de holder seg atskilt. Mennesker er territoriale

vesener, og å føle frykt for det som er fremmed, er en instinktiv reaksjon. Nasjonal

tilhørighet blir av talsmenn for den nye rasismen betraktet som uforanderlig, og

derfor også noe som i siste instans må forsvares. Det er en kontinuitet mellom

dette synet og den rasistiske ideologien fra tiden rundt overgangen til det tjuende

århundre, påpeker Barker. Selv om argumentene i den nye rasismen er kulturelle,

finner man også i denne en biologisk undertekst: Menneskets natur er slik at det

er naturlig å danne lukkede samfunn. Også denne rasismen hviler derfor på en

biologisk tankegang. Det å akseptere at biologi spiller en slik rolle, er ifølge Barker

en politisk handling som bidrar til å åpne døren for fascismen.

Kapittel 3 Migrasjon og etnisitet i USA

I første kapittel så vi på enkelte teorier som søker å forklare hvorfor personer tar

en beslutning om å bryte opp fra sitt hjemsted. Når en person har flyttet, befinner

han eller hun seg på avstand fra sine vante sosiale omgivelser. Dette poenget

synes banalt, men er av helt grunnleggende betydning. Gjennom dette reises

spørsmålet om hvordan en person som flytter forholder seg til andre i samme

situasjon. I dette kapittelet skal jeg se på hvordan dette spørsmålet ble behandlet

av forskere som arbeidet i henholdsvis USA og Afrika i perioden fram til ca. 1970.

Disse studiene utgjør et rikt materiale som fortjener å bli trukket fram i lyset. Jeg

skal også kaste et blikk på en del av den tidlige forskningen som ble gjort på den

norske utvandringen til Amerika.

Økologiske soner i amerikanske byer

Av naturlige årsaker var det i USA tidlig på 1900-tallet en interesse for følgene

av folkeforflytninger. Ved Universitetet i Chicago vokste det fram en forsknings-

tradisjon som i hovedsak fokuserte på forholdet mellom ulike folkegrupper i

storbyene, ikke minst i selve Chicago. I denne forskningen finner vi synspunkter

som fortsatt er aktuelle.

Den første store utgivelsen fra Chicago var William Isaac Thomas og Florian

Znanieckis The Polish Peasant in Europe and America, utgitt i fem bind i perioden

1918-1920. Verket representerer en milepæl i amerikansk sosiologi. Chicago

hadde det første sosiologiske institutt ved noe amerikansk universitet, og

Thomas,

dets første professor, bidro gjennom sin vektlegging av systematiske, empiriske

undersøkelser til å frigjøre studiet av samfunn fra det biologiske perspektivet som

inntil da hadde preget samfunnsstudiene (Hannerz 1980). Han understreket be-

hovet for å forstå studieobjektenes egen opplevelse av sin situasjon, og anbefalte

innsamling av brev, dagbøker og selvbiografier som en metodisk tilgang til en slik

forståelse. Sett fra dagens synspunkt er da også The Polish Peasant spesielt inter-

essant på grunn av verkets metodiske tilnærming. Forskningsarbeidet bygde i all

hovedsak på brev innsamlet fra polske innvandrere i USA og livshistorier fortalt

av innvandrere selv. Én slik selvbiografi, den til immigranten Wladek, utgjør 312

sider. På 1930- og 1940-tallet ble arbeidet kritisert for sin manglende testbarhet,

med andre ord at det personlige i datamaterialet forhindret utarbeidelsen av

generelle hypoteser (Blumer 1939). Fra 1990-tallet av har interessen for nettopp

denne typen datamateriale igjen vært økende, ikke minst innenfor antropologien,

og boken fortjener status som et pionerverk innenfor det som i dag kalles narrativ

metode. Dessverre måtte Thomas forlate Universitetet i Chicago omtrent på det

tidspunktet da The Polish Peasant ble publisert. Han ble oppdaget på et hotellrom

i byen med en ektefelle som ikke var hans egen, og valgte å gå fra sin stilling.

Den mest innflytelsesrike skikkelsen innenfor den tidlige Chicago-forskningen

var Robert Ezra Park som ble rekruttert til Universitetet i Chicago av Thomas. Park

var en fargerik personlighet, oppvokst blant skandinaviske immigranter i Minne-

sota, og hadde bak seg en årrekke som undersøkende journalist da han begynte

sin karriere i Chicago. Allerede i sin første artikkel la Park an et perspektiv som

kom til å tjene som et forskningsprogram for «Chicago-skolen». Han framhevet

her to sider ved den amerikanske urbaniseringen: Den ene var oppløsningen av

slektskapsrelasjoner og den økte arbeidsdelingen som bylivet fører med seg. Denne

prosessen bidro til en ny type rasjonalitet og spesialisering; en individualisering

som ikke fantes i de gamle lokalsamfunnene. Den andre siden ved urbaniseringen

som Park framhevet, var en motsatt tendens. Også i byen har innbyggere behov

for sosialt fellesskap. Dette behovet kan imidlertid dekkes på en annen måte enn

tidligere. Variasjonen i sosialt liv gjør at en rekke ulike livsstiler kan opprettholdes,

og den enkelte kan derfor søke dit hvor han/hun føler seg hjemme:

Samvær med andre av samme slag ikke bare stimulerer, men gir en moralsk støtte til

de trekkene de har felles som de ikke ville finne i et samfunn med mindre utvalg. I

storbyen er de fattige, de onde, kjeltringene, presset sammen i en uheldig og smittende

intimitet [...] Vi må derfor akseptere disse «moralske regionene», og de mer eller mindre

Weksentriske og spesielle menneskene som bebor dem, som en, i en viss forstand, del av

byens naturlige, om ikke normale liv (Park 1952: 50-51).

Selv om formuleringene ikke er de vi ville benyttet i dag, er Parks syn på hvordan

kultur utvikles gjennom samhandling interessant nok. Byen gjør det mulig å

velge omgangsvenner, og dette frivillige fellesskapet gir grunnlag for atferd som

utenforstående kan mislike. Byen gir mulighet for utvikling av ulike livsformer i

nær kontakt; den er en organisasjonsform karakterisert ved intern differensiering

i atskilte verdener.

Fra dette utgangspunktet utviklet Park et «økologisk» syn på forholdet mel-

lom ulike grupper i byene, et analytisk perspektiv inspirert av sosialdarwinistisk

tenkning. Det er, hevdet Park, et nivå, et «<stratum», av menneskelig liv hvor

konkurranse er den grunnleggende formen for sameksistens. Mens slike tendenser

i tette lokalsamfunn kan holdes i sjakk av felles moralregler, spiller konkurransen

en avgjørende rolle i utformingen av storbyene. Det viktigste det konkurreres

om, er plass.

Som en historisk bakgrunn for Parks økodarwinistiske tanker må vi ta i be-

traktning Chicagos lokalisering og situasjon i den aktuelle perioden. Chicago

hadde vært innfallsporten til den amerikanske vestkysten, og var et knutepunkt

for jernbaneutbyggingen i den vestlige delen av USA. Selv om den mest turbulente

perioden var over da Park arbeidet der, var byen fortsatt preget av ekspansjon,

løse elementer og kriminalitet. I år 1900 utgjorde innvandrere og deres barn 80

% av Chicagos 1,7 millioner innbyggere. I 1930 var 35 % av byens 3,4 millioner

innbyggere fortsatt født utenfor USA (Philpott 1978). Chicago-sosiologen Nels

Anderson anslår i sin bok The Hobo fra 1923 at 300 000-500 000 hjemløse hvert

år besøkte byen på vei til eller fra et annet bestemmelsessted. De aller fleste av

disse <<hoboene>> var i virkeligheten arbeidsmigranter på jakt enten etter inntekt,

eller etter måter å bruke inntekten på. Byen var rik på arbeidsformidlere, billige

hoteller, prostituerte, gateselgere, tiggere og misjonærer. Den hadde også, ifølge

Frederic Milton Trashers monografi The Gang fra 1927, 1313 gjenger som i større

eller mindre grad kontrollerte deler av byen. Det Park og hans etterfølgere forsøkte,

var å finne mønstre i dette villniset av sosialt liv. Ett slikt mønster lå i hvordan

grupper fordelte seg i det geografiske rommet som var til rådighet.

Chicagos utenlandsfødte befolkning omfattet mennesker fra alle deler av

Europa, mennesker med ulike språk og religioner. I tillegg hadde byen en stor

minoritetsbefolkning av svarte innflyttere fra sørstatene. Forholdet mellom disse

ulike gruppene var ikke alltid like hjertelig. Et markant trekk ved Parks perspektiv

på storbylivet var imidlertid at han ikke betraktet rasemotsetninger som resultat

av enkeltpersoners holdninger, men som utslag av relasjoner mellom grupper."

Han argumenterte for at rasisme, i ideologi og handling, oppstår som følge av

en reell eller innbilt trussel mot den eksisterende form for sosial tilpasning. «So-

sial tilpasning» (social accomodation) innebærer en mer eller mindre midlertidig

sameksistens av elementer som står i et naturlig motsetningsforhold til hverandre.

At konflikter knyttet til etnisitet og rase oftest oppsto i byene, var ifølge Park na-

turlig, for det var her tidligere isolerte etniske grupper, eller grupper som ønsket

å endre den posisjon de hadde innenfor en eksisterende sosial tilpasning, møttes

som konkurrenter om arbeid og husrom. Dette var en prosess som ikke var bare

negativ. I synet på den afrikansk-amerikanske befolkningen finner vi hos Park den

oppfatningen at deres isolerte tilværelse i de amerikanske sørstatene forhindret

utviklingen av rasebevissthet og rasesolidaritet. Migrasjonen til de urbane gettoene

i nord bidro derimot både til at de kom i kontakt med hverandre, og til at de

som gruppe ble stilt i et konkurranseforhold til andre grupper, noe som førte til

en større bevissthet om egen situasjon (Park 1950).

Videreføring av Robert Parks ideer

Parks innflytelse kan spores innenfor ulike retninger i senere amerikansk sosiologi.

Hva angår etnisitetsstudier spesielt, bør to faghistoriske utviklingstrekk nevnes. Det

ene er videreutviklingen av Parks synspunkter innenfor det som kalles «symbolsk

interaksjonisme», særlig hos forfatterne Herbert Blumer og Troy Duster (se Lal

1986). Med utgangspunkt i Parks oppfatning av rasisme som et aspekt ved gruppc-

relasjoner, fokuserer disse på det de kaller gruppers «kollektive definisjonsprosess».

Dette er den prosessen hvor rasedefinerte gruppers syn på seg selv og andre fastleg-

ges, og hvor mulige handlingsalternativer utarbeides med utgangspunkt i hvordan

en gruppes medlemmer tror at en annen gruppes medlemmer ser på en selv. Det

vesentlige i denne prosessen er den måten en slik gruppe definerer og uttrykker

en bestemt fortolkning av sine erfaringer på, med andre ord utviklingen av en

særegen, kollektiv forståelse av sin historie eller fortid. I denne prosessen presen-

teres bedømmelser og fortolkninger til andre, de utsettes for deres evaluering, og

de andres synspunkter tas så igjen inn i gruppens overveielser (Blumer og Duster

1980: 220). Denne forståelsen av etnisitet eller «rase» som relasjoner av ulikhet

etablert gjennom dialog, ligger svært nær den forståelsen vi finner i mye norsk

etnisitetsforskning, for eksempel hos sosialantropologene Fredrik Barth (1969)

og Harald Eidheim (1971). Blumer og Duster bruker kollektive definisjoner til å

diskutere det de kaller «kulturforskjellenes dualisme», det vil si hvordan medlem-

mer av underordnede grupper ofte vakler mellom på den ene side å understreke

sin egen forskjellighet, og forsterke sin interne solidaritet på grunnlag av denne

forskjelligheten, og på den annen side å etterligne den dominante kulturen for på

denne måten å heve medlemmenes posisjon i samfunnet. Forfatterne argumenterer

for at tendensen til etterligning er sterkest i gode tider når minoritetsmedlemmer

kan gjøre seg håp om å vinne økonomiske goder gjennom lik konkurranse, mens

tendensen til å understreke forskjeller forsterkes i dårlige tider. I dårlige tider er

økonomisk mobilitet gjennom konkurranse ikke mulig, og politisk mobilisering

representerer minoritetsmedlemmenes mulighet til å bedre sine livsvilkår.

Den andre videreføringen av Parks tanker som er spesielt relevant for etnisitets-

studier, tematiserer hans synspunkter på gruppers konkurranse om plass. Park

selv gjorde ikke empiriske studier av urban økologi, det ble en oppgave hans

elever påtok seg.

Louis Wirths bok The Ghetto (1928) begynner med å beskrive utviklingen av

jødiske gettoer i Europa, for så å trekke forbindelsen mellom disse og jødiske

boområder i USA. Vekten i beskrivelsen ligger på etableringen, og vedlikeholdet

over tid, av en etnisk grense mellom det jødiske samfunnet og dets skiftende

sosiale omgivelser.

Jødenes situasjon i Europa slik Wirth beskriver den - og vi må huske at beskri-

velsen stammer fra før annen verdenskrig - var preget av en dobbelthet. På den ene

siden var de utsatt for periodevise overgrep og lokale forfølgelser, og på den andre

siden var de som handelsfolk nyttige for de samfunnene de levde i, og ble derfor

gitt en form for beskyttelse. Gettoene som i utgangspunktet var boligområder

hvor jødene frivillig hadde slått seg ned, hadde ofte en stor grad av selvstyre. De

ble betraktet som enheter som sto kollektivt ansvarlig for medlemmenes atferd.

Dette bidro til utviklingen av institusjoner og levemåter som forsterket forskjellene

mellom samfunnet innenfor og verden utenfor:

Mens hans kontakter med verden utenfor var kategoriske og abstrakte, var han hjemme i sitt eget samfunn. Her kunne han slappe av fra etiketten og formalismen som regulerte hans opptreden i den ikke-jødiske verden. Gettoen tilbød frigjøring. Den store verden var kald og fremmed, og hans samhandling med den var abstrakt og rasjonell. I gettoen, derimot, følte han seg fri [...] (Wirth 1928: 38).

Utviklingen i øst og vest gikk imidlertid i ulike retninger. I tiden fram mot den

store utvandringen til Amerika ble jøder i Vest-Europa i økende grad trukket inn i

det sosiale livet utenfor gettoene. Gjennom intellektuelle, kunstneriske og økono-

miske karrierer innehadde mange ledende posisjoner i de land hvor de var bosatt. I

Øst-Europa, derimot, ble den jødiske befolkningen mer og mer isolert, og vendte

derfor innad mot sin egen tradisjon og ulikhet. Wirth tillegger disse forskjellene

mellom øst og vest betydning i sin beskrivelse av jødenes situasjon i USA.

Hoveddelen av de tidlige jødiske innvandrerne til Chicago var handelsfolk fra

Tyskland. De følte lite behov for å avskjære kontakten med det øvrige Chicago,

og bygde institusjoner som var tilpasset de allmenne standarder for et respektabelt

liv i det urbane USA. På siste del av 1800-tallet økte den jødiske innvandringen

betydelig, nå hovedsakelig fra Polen, Russland og Romania. Mange av disse bo-

satte seg på West Side hvor det vokste fram en getto som lignet de europeiske.

Her fantes ortodokse synagoger, velferdsforeninger, religiøse skoler, jødiske teatre

osv. Mange, særlig de med bakgrunn fra Vest-Europa, bosatte seg imidlertid ikke

på West Side, og det er den jødiske gruppetilhørigheten, «målt» i deres fysiske

lokalisering, som er det egentlige fokus for Wirths studie. Det å bosette seg utenfor

den jødiske gettoen ble av de innenfor fortolket som en avstandstaken fra den

jødiske identiteten. Som Wirth selv uttrykte det: «hvor jøden bor, er en like god

målestokk på hva slag jøde han er som noen annen» (Wirth 1928: 46).

Blant de som ikke bodde på West Side, var flertallet av de tyske jødene, og

disse ble av den østeuropeiske kontingenten ofte betraktet som religiøst og etnisk

frafalne på grunn av sin utstrakte kontakt med det øvrige Amerika. Som så ofte

er tilfellet i migrantmiljøer, var forholdet imidlertid ambivalent. De tyske jødene

var jevnt over langt mer velstående enn de østeuropeiske, og gjennomførte en

rekke velferdsprogrammer av ulik art for å hjelpe sine fattige brødre og søstre.

En del av motivasjonen bak disse tiltakene var utvilsomt etnisk solidaritet, men

de var også motivert av det faktum at deres egen respektabilitet var avhengig av

den jødiske folkegruppens generelle situasjon. Kunnskapen om at de hver for

ville bli holdt ansvarlige for alle jøders handlinger og generelle livssituasjon,

var noe mange immigranter hadde med seg fra Europa. Dette bidro til at de mer

velstående blant dem forsøkte å finne arbeid og karrieremuligheter til dem som

var vanskeligere stilt. Gjennom beskrivelsen av disse båndene blir Wirths bok

også en studie av sosial mobilitet blant jødiske innvandrere. En del som oppnådde

velstand gjennom sine bånd til jøder utenfor gettoen på West Side, valgte å flytte

ut av dette jødiske kjerneområdet. Mange som på en slik måte ønsket å nedtone

sin jødiske bakgrunn, opplevde at gettoen flyttet etter dem.

Wirths bok er interessant som bakgrunn for den debatten om «innvandrer-

gettoer>> som i dag pågår i mange land i Europa. Beskrivelsen av hvordan grupper

av innvandrere gjøres kollektivt ansvarlig for den enkeltes moral og handlinger på

basis av felles nasjonalitet eller etnisitet, er ikke blitt mindre relevant. I tillegg er

Wirths påpeking av at innvandrergrupper ofte er internt differensiert, en innsikt

mange av dagens innvandringsforskere med hell kunne ofre større oppmerksom-

het.

Utvandringen til Amerika

Ikke overraskende har utvandringen til Amerika i tiden rundt overgangen til det

tjuende århundre vært et sentralt område for skandinaviske migrasjonsforskere.

Særlig er dette tilfellet innenfor fagene historie og økonomisk geografi. I Skandina-

via, som i resten av Europa, var denne utvandringen et gjennomgripende fenomen,

og man kan for så vidt forundres over at forskningen ikke kom i gang tidligere, er

blitt enda mer omfattende og har dekket flere sider ved prosessen. Riktignok ble

det i Sverige tidlig foretatt offisielle undersøkelser omkring årsakene til utvandring

(Sundbärg 1908-14), og minst tre viktige skandinaviske forskningsarbeider kom

før 1950 (Blegen 1931-40; Semmingsen 1941-50; Nelson 1943). Likevel var det

først etter 1960 at utvandringen ble gjenstand for systematisk interesse. Etter dette

ble det til gjengjeld innledet en fruktbar innsats med forskning på likhetstrekk og

forskjeller ved utvandringen i de ulike nordiske landene. Glansperioden for denne

forskningen var perioden 1965-70 da særlig Universitetet i Uppsala utgjorde en

drivkraft. En vesentlig del av denne forskningen var rettet mot å utvikle generelle

modeller i tråd med Ravensteins hypoteser (jf. kapittel 1).

Trekk ved utvandringen fra Skandinavia

I Europa som helhet finner vi utvandring til Amerika av noen betydning fra

1820-tallet. I gjennomsnitt ankom årlig 15 100 personer til Amerika i dette ti-

året. På 1830-tallet økte dette tallet til 59 900 årlig, på 1840-tallet til 171 300.

Utviklingen kulminerte i de to første tiårene av 1900-tallet; i perioden 1905-10

reiste 1 436 000 årlig til USA. Denne folkevandringen må ses på bakgrunn av den

sterke befolkningsøkningen som skjøt fart på siste del av 1700-tallet. I perioden

fra 1750 til 1850 økte befolkningen i Europa som helhet med 83 %, fra 145 til

265 millioner. Samtidig med at dødeligheten sank drastisk, holdt fødselsraten seg

på et høyt nivå. Den prosentvise befolkningsøkningen var imidlertid forskjellig

fra land til land. For eksempel var befolkningsøkningen spesielt høy i England,

Skottland og Finland, mens den var noe lavere i Sverige og Norge, blant annet

som en følge av at tørke og feilslåtte avlinger på begynnelsen av 1770-tallet brakte

dødeligheten opp.

Befolkningsøkningen i Europa skjedde parallelt med omfattende omstillinger

i mange jordbruksområder, en økende industrialisering og framveksten av en

kapitalistisk økonomi. Dette var faktorer som forsterket hverandre. Med bedrede

muligheter for fortjeneste ble mer rasjonelle metoder innført i jordbrukssektoren.

Leilendingskontrakter ble annullert og jordstykker slått sammen til større bruk.

Småbønder og leilendinger ble henvist til å finne nye måter å forsørge seg på.

Samtidig var byene ikke i stand til å absorbere denne «<frigjorte» arbeidskraften,

delvis fordi byborgerskapet lenge forsvarte laugsbestemmelsene som beskyttet

dem mot konkurranse. Det fant derfor sted en proletarisering på landsbygda

med økende forskjeller mellom de som eide og de som ikke eide jord. Selv om

det nøyaktige forholdet mellom utvandring fra henholdsvis land og by har vært

gjenstand for faglig debatt (se nedenfor), gjenspeiler migrasjonsbølgen denne

generelle utviklingen i jordbruket (Norman og Runblom 1987: 73). I totale tall

kom de fleste utvandrere fra landsbygda. Det som kompliserer bildet, er at hvis

man ser på utvandringen i forhold til andel av befolkningen, var migrasjonsraten

høyere i byene enn på landsbygda.

Ved midten av 1800-tallet var det i Skandinavia bare Norge som hadde ut-

vandring av noe omfang. Skjematisk kan man si at England, Irland og Tyskland

sto for den første emigrasjonsbølgen, Norge, Danmark og Sverige den andre, mens

Øst- og Sør-Europa sto for den tredje. Den samlede befolkningen i de nordiske

landene utgjorde i 1850 bare 5,25 millioner mennesker, og utvandringen fra

Skandinavia utgjorde tallmessig bare en liten del av den totale europeiske emigra-

sjonen. Ser vi derimot på andel av befolkningen, er bildet et annet. I tiåret med

den mest intense utvandringen fra de respektive land, emigrerte i gjennomsnitt

fire av tusen innbyggere årlig fra Danmark, nesten syv av tusen fra Sverige og

nesten ti av tusen fra Norge. Nest etter Irland var Norge det land i Europa hvor

utvandringen relativt sett var mest omfattende.

Historikermøtet i København

I en presentasjon av problemstillinger som har vært gjenstand for debatt blant

utvandringsforskere, er det naturlig å ta utgangspunkt i det nordiske historiker-

møtet i København i 1971. Ved denne konferansen ble det lagt fram en rapport

laget av fem forskere som behandlet ulike sider ved problemfeltet. Rapporten var

viktig som en utkrystallisering av områder for videre forskning og kritisk analyse.

Ett tema på konferansen i København var forholdet mellom intern migrasjon

utvandringen til Amerika. Egentlig var to spørsmål sentrale i denne forbin-

delse: Det ene var den generelle mobiliteten som forutsetning for utvandring, det

andre var sammenhengen mellom intern/ekstern migrasjon på den ene siden og

økonomiske svingninger på den andre - med andre ord i hvilken grad opp- og

nedgangstider i henholdsvis Norden og Amerika innvirket på valget mellom intern

og ekstern migrasjon. Den nordiske rapporten slo fast at den geografiske mobilite-

ten i det førindustrielle samfunnet generelt var større enn tidligere antatt. I byene

var situasjonen før ca. 1820 den at dødeligheten var høyere enn fødselsraten. En

stadig tilflyt av befolkning fra bygdene var derfor nødvendig for at byene skulle

opprettholde sine befolkningstall. Rapporten påpekte imidlertid at det i studier av

utvandring kan være fruktbart å skille mellom to typer folkeforflytninger, de over

korte og de over lange avstander, siden det kan ha vært ulike sosiale prosesser som

styrte de ulike formene for migrasjon. I sin gjennomgang av rapporten foreslo den

norske historikeren Ingrid Semmingsen en analytisk presisering av dette skillet

som er av allmenn betydning, nemlig distinksjonen mellom migrasjon innenfor

et sosialt system (bevegelser som ikke endrer systemet, men utgjør en del av det)

og migrasjon som fører til endringer i bosettingsmønsteret og i den økonomiske

Og sosiale strukturen (Semmingsen 1972: 48). Permanent utvandring til Amerika

ble ansett å falle i siste kategori. Semmingsens hypotese var at et jordbruksområde

som i den førindustrielle epoken hadde relativt nær kontakt med en by, og som

hadde et etablert mønster av innflytting til denne, var mindre mottakelig for

angrep av «Amerika-feber» enn områder som manglet et slikt mønster, eller hvor

et slikt var mindre fast etablert (Semmingsen 1972: 49).

I praksis er det ikke lett å skille de to migrasjonsformene. En rekke studier har

påpekt at et vesentlig innslag i byenes utvandrerbefolkning var individer som re-

lativt kort tid i forveien hadde innvandret til byene fra landsbygda. For eksempel

var nesten halvparten av de som utvandret fra Stockholm og Halmstad, innflyttere

som hadde bodd i disse byene mindre enn fem år (Nilsson 1970). Mer enn halv-

parten av de som forlot Norge fra Bergen, hadde tidligere flyttet inn til byen fra

landsbygda. I perioden 1870-1900 var det tilsvarende tallet for Kristiania (Oslo)

to tredjedeler. Denne debatten om hvorvidt migrasjonen var størst fra land eller

by, avhenger i stor grad av hvor lenge man mener at en person må ha bodd i en by

for å kunne regnes som «byboer» (Norman og Runblom 1987: 79). Et interessant

trekk er at «den skrittvise migrasjonen», og også den totale migrasjonen fra byene,

omfattet flere kvinner enn menn, fordi kvinner på grunn av etterspørselen etter

hushjelper og lignende arbeidskraft dominerte tilflyttingen til byene.

Hva angår de økonomiske svingningenes betydning for forholdet mellom

intern og ekstern migrasjon, var begynnelsen på 1970-tallet en fruktbar periode

for økonomisk forskning på dette området. Ikke minst var doktoravhandlingen

til nasjonaløkonomen Thorvald Moe fra 1971 (Moe 1977) et viktig innlegg i

debatten. Moes utgangspunkt var i tråd med de «nyklassiske» modellene (jf.

kapittel 1): en forståelse av migrasjon som en overføring av arbeidskraft fra ett

område til et annet, styrt av økonomiske stimuli. Forenklet framstilt var Moes

hypotese at den langvarige tendensen til utvandring fra Norge var en funksjon

av 1) observerte ulikheter i inntekt mellom Norge og Amerika, 2) en behold-

ning av mobile personer, det vil si potensielle emigranter, og 3) antallet tidligere

utvandrere i Amerika. Det siste var viktig som forklaring på hvordan potensielle

migranter fikk tilgang på informasjon om det stedet det var aktuelt å flytte til.

Hva angår tidspunktet for emigrasjon, det vil si de individuelle beslutninger som

skapte kortvarige svingninger i flyttemønsteret, antok hypotesen at dette ble

bestemt av «<flytteomkostninger», inkludert arbeidsmuligheter i de to land. Både

langvarige og kortvarige «push-pull»-faktorer var derfor inkludert i modellen.

Med denne modellen var Moe i stand til å konstruere en kurve som inkluderte,

eller «<forklarte», 87 % av utvandringen fra Norge i perioden 1873-1914. Som vi

skal se i kapittel 6, har enkelte perspektiver på migrasjon holdt seg overraskende

godt over lang tid.

Kommunikasjon og kontakt

Som blant annet den norsk-amerikanske historikeren Odd Lovolls rike doku-

mentasjon viser, (Lovoll 1988, 1998, 1999), var den norske utvandringen fra

begynnelsen av forbundet med en tett kontakt mellom Norge og Nord-Amerika.

Lars Larsen Geilane, som i 1825 ledet den første gruppen på 52 norske utvan-

drere på deres overfart fra Stavanger, var kveker, en trosretning som var kommet

til Norge via norske krigsfanger i England få år tidligere. Selv om verken han

eller gruppen av haugianere som befant seg om bord på den lille skuta Restau-

rationen kan karakteriseres som religiøse flyktninger, er det grunn til å tro at det

anstrengte forholdet de frikirkelige hadde til den norske statskirken, var en del

av motivasjonen for å reise. Kunnskap om Nord-Amerika, som foreløpig ikke var

allment utbredt, tilfløt kvekerne gjennom deres internasjonale kontakter. Dessu-

ten strandet i 1817 et hollandsk skip utenfor Bergen med 500 tyske emigranter

fra Württemberg som hadde flyktet fra religiøs undertrykkelse. De fleste av disse

oppholdt seg et år i Bergen før de kom seg videre, og det har vært spekulert i om

det var disse som satte de norske utvandrerne på tanken om å finne frihet i et nytt

land. Før Restaurationen la ut på sin ferd, var imidlertid prosjektet godt forberedt

gjennom to pionerer som reiste i forveien på vegne av kvekerne i Stavanger. Den

ene av disse, Kleng Pedersen, kom tilbake i 1824 for å avlegge rapport før han

igjen reiste til Amerika for å forberede gruppens ankomst. Den andre døde under

oppholdet i Amerika.

Informasjon og tilretteleggelse fra de som hadde reist i forveien, var derfor

svært viktig, både i den første og i de senere faser av den norske utvandringen.

På samme måte som Kleng Pedersen reiste lokale lederskikkelser over, vurderte

forholdene, la planer og kom tilbake for å hjelpe sine nærmeste til bedre livs-

vilkår. Relativt tidlig utkom håndbøker og veivisere for de som vurderte å reise.

Ole Rynnings Sandfærdig beretning om Amerika til oplysning og nytte for bonde og

menigmand fra 1838 og Johan R. Reiersens Veiviser for norske emigranter til De

forenede nordamerikanske stater og Texas fra 1844 er to sentrale eksempler i så måte.

For de som hadde utvandret, førte den stadige strømmen av nye migranter til at

det lot seg gjøre å høre nytt om utviklingen i Norge, både lokalt og nasjonalt.

Det er et klart mønster at nye innvandrere brukte etablerte norske bosettinger

som en mellomstasjon etter ankomst før de fortsatte videre. Relativt tidlig ble det

etablert norske aviser i det nye hjemlandet som rapporterte om forhold på begge

sider av Atlanteren. Det som gjerne kalles «de tre store», Skandinaven i Chicago,

Decorah-Posten i Iowa og Minneapolis Tidende, var alle i virksomhet før 1890.

Skandinaven, den eldste av de tre med oppstart i 1866, hadde i 1912 54 000

abonnenter og var den største norskspråklige avisen i verden. Til sammenligning

hadde Aftenposten, den største dagsavisen i Norge, på samme tid 14 000 abon-

nenter. Det faktum at Decorah-Posten i 1924 hadde 25 korrespondenter i Norge,

sier noe om interessen for gamlelandet blant de som var utvandret.

Selv om utvandringen helt fra starten av var en toveisprosess, bidro utviklingen

i transportteknologi og konkurransen mellom transportselskapene til å styrke

utvandringens karakter av et system hvor informasjon, personer og kapital gikk

begge veier. Av størst betydning i så måte var overgangen fra seilskip til dampbåter

som hovedsakelig skjedde i perioden 1865-75. I 1872 tok en gjennomsnittlig

kryssing fra Liverpool til New York med seilskip 44 døgn, med dampbåt tok den

14. Hva denne utviklingen innebar av økt sikkerhet, illustreres av at dødeligheten

per kryssing sank fra 1 av 184 passasjerer på seilskip til 1 av 2195 på dampskip

(Norman og Runblom 1987: 115).

Overgangen til dampskip bidro til etableringen av kommersielle transportselska-

for passasjertrafikk. Fram til cirka 1865 var emigranter stort sett avhengige av

å tinge plass med lasteskip som hadde kapasitet til overs. Går vi til 1880-årene,

finner vi at mer enn tjue selskaper opererte regelmessige ruter over Atlanteren.

Konkurransen var hard, og de fleste av selskapene hadde agenter i utrcischavnene

som forsøkte å kapre passasjerer til sine egne båter. Mange ansatte såkalte «<yanke-

es», tidligere emigranter som hadde vendt hjem og ble betalt for å overtale til

å reise. Kristian Hvidt (1971) anslår at det i 1886 opererte 1053 lokale agenter

i og utenfor den danske hovedstaden. I Norge på 1880-tallet hadde selskapet

National Line alene 350 slike agenter, Allan Line 400 og Thingvalla Line minst

600. Dette var personer med gode kontaktnett i lokalmiljøet - handelsmenn,

postbetjenter og folkeskolelærere - og som derfor var viktige for spredning av

informasjon om forholdene i Amerika.

Det disse tallene forteller, er at med overgangen til dampskip inngikk ut-

vandringen i stadig sterkere grad i økonomiske relasjoner som bandt de to sidene

av Atlanterhavet sammen. Selv om utvandring for den enkelte var en stor avgjør-

else, fant størstedelen av folkeforflytningen sted i en historisk situasjon hvor det i

lokalmiljøet fantes personer som hadde egen erfaring

erfaring fra det nye landet, og hvor et organisert transporttilbud var tilrettelagt. Billettprisene i Europa inkluderte ofte både sjøtransporten og videre reise med jernbane fram til ulike bestemmelsessteder.

For de som ikke ønsket, eller ikke var i stand til, å skaffe seg jord, gikk veien inn

i det amerikanske arbeidsmarkedet for de fleste gjennom landsmenn. I de urbane

bosettingene (se nedenfor) finner vi en konsentrasjon innenfor bestemte sektorer

og yrker; den maritime sektor, tømmerbransjen, byggsektoren, skredderyrket og

møbelsnekkeryrket var noen av de viktigste. I 1870 ble det anslått at 65 % av alle

sjømenn på Lake Michigan, hvor det var en blomstrende transportvirksomhet, var

første eller andre generasjon norske innvandrere (Lovoll 1988). Forretningsmenn

og entreprenører blant innvandrerne var avhengige av landsmenn for støtte, kapital

og billig arbeidskraft. Johnson Chair Company i Chicago, startet av Andrew P.

Johnson (født Gjerager) som utvandret fra Voss i 1850, ga ved århundreskiftet

arbeid til 500 mennesker, så godt som alle norske. Mange av disse var unge gut-

ter som var rekruttert direkte fra Norge gjennom forhåndsbetalte billetter. Det

fortelles at disse ankom Chicago med en lapp påskrevet fabrikkens adresse rundt

halsen. Arbeidsplassen, hvor alle snakket norsk og hvor de nye fikk bo til de fant

et sted på egen hånd, ble inngangsporten til det amerikanske samfunnet. Tilbake

fikk fabrikken en lojal og rimelig arbeidskraft.

Remigrasjon

Utviklingen i kontakten mellom Norge og Amerika er også viktig for å forstå

spørsmålet om remigrasjon, eller «tilbakevending» som vi ville kalle det i dag.

Som vi så i kapittel 1, hevdet Ravenstein at enhver migrasjon vil starte en migra-

sjonsbevegelse i motsatt retning. Dette stemmer med hensyn til utvandringen til

Amerika. Av det totale antallet som utvandret fra de nordiske landene, vendte

ca. en femtedel tilbake til hvert av dem. Tilbakevendingen var imidlertid svært

ulikt fordelt på de ulike periodene. Pionerene reiste uten tanke på muligheten for

å vende tilbake, og vendte da også i liten grad hjem. Statistisk sett kan man si at

sannsynligheten for remigrasjon økte jo senere i utvandringsperioden migrantene

reiste. Eksempelvis vendte mindre enn fem prosent tilbake til Sverige før 1880. Fra

dette tidspunktet økte remigrasjonen imidlertid sterkt både i Sverige og i Norge, Og den kulminerte i henholdsvis det siste tiåret av det 19. og det første tiåret av

det 20. århundre. I Sverige er det anslått at så mange som 23,5 % vendte tilbake

på 1890-tallet (Norman og Runblom 1987).

Remigrasjonen økte generelt etter perioder med høy utvandring. Bølger av

utvandring ble med andre ord fulgt av bølger med tilbakevending. De fleste

som vendte tilbake, tilbrakte bare noen få år ute. En tredjedel av de norske til-

bakevendte tok sin beslutning om å reise hjem etter to til fire år i Amerika, og

bare seks prosent av de som vendte tilbake til Sverige, hadde vært mer enn ti år

ute. De fleste som reiste tilbake, var i yrkesaktiv alder. I Norge var mer enn 80

% av de som vendte tilbake under 40 år, i Sverige og Finland var to tredjedeler i

alderssjiktet 21–40. De fleste av dem var menn, noe som trolig har sammenheng

med at menn i den første tiden etter ankomst ofte fikk arbeid i økonomisk mer

følsomme bransjer enn kvinner. Det er en klar tendens til at når personer skaffet

seg jord etter først å ha arbeidet i slike usikre yrker, sank sannsynligheten for

remigrasjon drastisk. Kjøp av gårdsbruk henger med andre ord nært sammen

med en beslutning om å bosette seg på varig basis. Imidlertid var det ikke slik at

remigrasjon nødvendigvis medførte varig gjenbosetting for en selv og ens familie i

hjemlandet. Mange tok turen flere ganger. For eksempel reiste ca. 10 % av finske

emigranter mer enn to ganger. I forhold til gjentatt utreise er det en tilsvarende

statistisk sammenheng som ved spørsmålet om tilbakevending. I korthet kan

man si at de som kjøpte jord eller fikk leilendingskontrakter etter hjemkomst, ble

værende i hjemlandet. I mange tilfeller reiste imidlertid barna deres til Amerika

når de selv ble voksne. De fleste av de som vendte tilbake til hjemlandet, bosatte

seg i de områder de opprinnelig kom fra.

Etnisk fellesskap blant nordmenn

Når det gjelder bosettingsmønstre i Amerika, finner vi interessante forskjeller mel-

lom innvandrere fra de ulike nordiske landene. De første svenske bosettingene av

noen størrelse ble etablert i Illinois, de norske i Wisconsin og de danske i Illinois,

Wisconsin og Iowa. Chicago, Illinois, ble det viktigste sentrum for svensk kultur,

mens de tre sydlige counties i Wisconsin - Jefferson, Rock og Dane - utviklet seg

til et norsk område og ble en base for videre bosetting vestover. For både nord-

menn, svensker og finner ble Minnesota etter hvert et viktig bosettingsområde.

Over tid ble Nord-Dakota den norskeste av alle de amerikanske statene. I 1900

utgjorde nordmenn her 23 % av befolkningen. Fram til 1920 var nordmenn den

største etniske gruppen i denne staten (Lovoll 1999).

Utvidelsen av det opprinnelige bosettingsområdet foregikk i stor grad gjennom

nettverk bygd på familie og andre former for fellesskap fra opprinnelseslandet.

Nybyggersamfunnet var et rastløst samfunn, og mange brøt opp på nytt etter

noen år for å flytte videre. Enkelte mistet sine eiendommer, eller var blitt lurt av

spekulanter til å kjøpe verdiløs jord, og flyttet videre som følge av det. Like ofte

var det imidlertid rykter om mer fruktbare områder lenger vest, eller muligheten

til å selge oppdyrket jord til en god pris, som førte til nye oppbrudd. Nordmenn

var sjelden de aller første til å slå seg ned i nyåpnede områder. Sammenlignet med

de andre skandinaviske gruppene finner vi imidlertid en tendens til bosetting i de

områdene som til enhver tid utgjorde <<the western frontier». Det finnes således

dokumentert flere eksempler på omgang - både vennlig og fiendtlig - mellom

norske innvandrere og indiansk befolkning. Den norske pastoren Olaus Fredrik

Duus fortalte i brev hjem fra Wisconsin at da hans første datter ble født, fikk

hans kone Sophie hjelp av en indiansk jordmor. Av åpenbare årsaker var imidler-

tid ikke alle av den opprinnelige amerikanske befolkningen like vennligsinnede

mot innflytterne. Et av de mest omtalte eksempler på væpnede sammenstøt er

fra Minnesota, der Dakota-indianere (av Sioux-stammen) i 1862 gjorde opprør

og blant annet angrep den såkalte Norway Lake-bosettingen. Lars Rosseland

ble drept og to av hans døtre tatt til fange, men disse klarte siden å rømme. For

Dakota-indianerne endte opprøret med at 38 av stammens medlemmer ble hengt

offentlig i desember 1862.

Blant de skandinaviske innvandrerne er det en sterkere tendens til konsentrert

bosetting blant nordmenn og finner, mens dansker og i noen grad svensker valgte

en mer spredt bosetting i ulike regioner. Vi finner et skille mellom intensiv og

ekstensiv vekst i de tidlige bosettingene (Munch 1954). Den intensive veksten

førte til en fortetting av den opprinnelige bosettingen, en utestengning av andre

grupper og en generelt redusert kontakt med de utenforliggende sosiale omgivelser.

En ekstensiv vekst førte, på den annen side, til utvidelse over i naboområder og en

åpen holdning overfor andre grupper som også ble ønsket velkommen innenfor

det opprinnelige området. Som en langsiktig tendens synes den intensive strate-

gien å ha vært mest vanlig blant nordmenn, den ekstensive blant dansker. Denne

ulikheten er interessant når den sammenholdes med at dansker synes å ha gjen-

nomgått en raskere og mer fullstendig assimilering i det amerikanske samfunnet

enn de andre nordiske nasjonalitetsgruppene. Var rask assimilering et resultat av

spredt bosetting, eller var den spredte bosettingen et resultat av en svakere etnisk

identitetsfølelse enn den man fant i de andre gruppene?

Det finnes ikke noen enkel forklaring på forskjellene skandinaver imellom.

Trolig var både utvandringens form, med et stort antall utvandrere fra samme

lokalsamfunn, og politiske prosesser i hjemlandet, med en voksende nasjonal-

følelse og et ønske om uavhengighet både fra Danmark og Sverige, elementer som

medvirket til å gi nordmenn en særegen identitetsfølelse. Også nordmennenes

lutherske bakgrunn og kirkelige organisering i det nye hjemlandet var viktig. På

det religiøse området finner vi blant nordmenn den blandingen av ytre gren-

semarkering og indre konflikt som er så særegen for mange eksilmiljøer også i

dag. <<Ingen kan forestille seg den forvirring, uvennskap, sorg og elendighet all

denne evinnelige kirkestrid har forårsaket blant nordmenn i Amerika hvis man

ikke har vært der», skrev Knut Takla i sin bok Det norske folk i de Forenede Stater

fra 1913. Samtidig utmerket nordmenn seg som den eneste innvandrergruppe

som i perioden 1840-1870 kjempet for egne etniske skoler hvor barna kunne

ta til seg den rene lutherske lære. Den norske synoden, en av de mest sentrale

kirkeorganisasjonene på den tiden, administrerte i 1873 80 000 sjeler ved hjelp

av 74 pastorer i 335 menigheter. For svært mange, både på landsbygda og i by-

ene, utgjorde menigheten horisonten for det sosiale liv. En sosiologisk studie av

nordmenn i lokalsamfunnet «Jonesville», Illinois, fra 1949, fant at pietismen og

den strenge moralen gjorde at de norskættede ikke ble akseptert av sine sosiale

omgivelser. Pastoren i den lutherske forsamlingen på stedet hadde forbudt blant

annet dans, bruk av kosmetikk og permanentkrøller, kino, alkohol, bowling,

kortspill og skolesammenkomster (i Lovoll 1999). Dette begrenset naturligvis

antallet arenaer hvor nordmennene kunne omgås andre. Denne isolasjonslinjen

viste seg også i valg av ektefelle. Selv i storbyen Chicago hadde i 1880 91 % av

gifte førstegenerasjons norske innvandrere en norsk ektefelle, mens 46% av an-

nengenerasjons innvandrere hadde en ektefelle som enten var født i Norge eller

hadde foreldre som var det.

De urbane bosettingene

Det har ofte vært påpekt at nordmenn, og i noen grad svensker, er blant de inn-

vandrere til USA som i størst grad har søkt seg til jordbruksområder i det nye

landet. Selv om dette er korrekt, er inntrykket blitt overdrevet, ikke minst på

grunn av skjønnlitterære beskrivelser som Vilhelm Mobergs (1954, 1968). Faktum

er at mange nordiske innvandrere fant veien til byene. I Jamestown, New York,

utgjorde første- og annengenerasjons svenske innvandrere i 1930 17 000 av totalt

45 000 innbyggere. Byen Decorah, i staten Iowa, ble et sentrum for norsk kultur

innenfor et omland dominert av jordbruk. Enkelte amerikanske storbyer kom til å

huse relativt store innvandrergrupper fra ulike nordiske land. I første rekke gjaldt

det New York og Chicago, som var innfallsporter til henholdsvis USA som helhet

og til <<the western frontier». Chicago ble relativt tidlig et senter for nordmenn og

svensker, og i noen grad for dansker, mens New York City på 1870-tallet ble viktig

for nordmenn, svensker og finner. I disse storbyene utviklet nordiske innvandrere

etniske boområder, slik andre innvandrere nå gjør i nordiske byer.

Jeg var tidligere i kapittelet inne på de «<økologiske» områdene i Chicago, det vil

si forskjellige gruppers konkurranse om plass til å etablere seg med sine særegne

levemåter. Innvandrerne fra de nordiske landene var en del av disse prosessene.

David Johnson, en sjømann som ankom i 1834, er den første nordmann man

kjenner til i Chicago. I 1850 var det en norsk koloni på 562 personer i byen som

fra 1830 til 1850 hadde vokst fra et halvt dusin familier til 29 000 innbyggere.

De første nordmennene slo seg ned på nordsiden av Chicago River, i et strøk

kalt <<the Sands»>, et slumområde dominert av spillebuler og bordeller nord for det

første sentrum i byen. Siden få eide jord, ble de tvunget vekk fra dette strøket etter

hvert som utbyggingen skjøt fart. Svenske innvandrere slo seg først ned i det som

ble hetende << Swede Town», også dette nord for Chicago River. På grunn av press

fra innflyttende irlendere begynte den etablerte svenske bosettingen å bevege seg

videre nordover i byen, mens Swede Town ble et område for nyinnflyttede. Fra

1860-tallet finner vi 62 % av nordmennene i Chicago i området rundt Milwau-

kee Avenue på vestsiden av elven - derav tilnavnet «Milwaukee-kolonien». Den

største danske bosettingen var beliggende i samme område. I rapporter fra denne

tiden fortelles det at engelsk sjelden ble brukt i dette området, all kommunikasjon

foregikk på norsk og dansk. På østsiden av elven lå nå den største svenske kolonien,

45 % av de 23 755 svenskene som i 1884 var registrert i byen, bodde her. Fra

1880-tallet av endret imidlertid innvandringen til Nord-Amerika karakter. Mens

utvandrere fra land nord og vest i Europa hittil hadde vært dominerende, kom

nå hovedvekten av innvandrerne fra syd og øst. Dette gjenspeilte seg i storbyer

som Chicago. De skandinaviske områdene så en økende innflytting av polakker

og polske og russiske jøder. «Rundt århundreskiftet», skrev avisen Skandinaven i

1908, «begynte sydlendingene for alvor å invadere den gamle norske bosettingen

vest for Milwaukee [...] italienerne fra øst og polakkene fra nord.>> I den tidligere

svenske kolonien Swede Town ble irlenderne nå presset ut av italienske innvandrere

som omdøpte området til «Little Italy» (Beijbom 1971). Begreper som «invadere>>

og «presse ut>> må imidlertid ikke tas bokstavelig. I hovedsak var den skrittvise

flytteprosessen fra sentrum til utkant forbundet med oppadgående sosial mobilitet.

Det som skjedde, var at innvandrergrupper som da de ankom hadde bosatt seg

i billige utkantområder, realiserte den verdiøkningen på sine eiendommer som

fulgte av byutviklingen. Disse eiendommene, som nå lå i sentrum, ble kjøpt opp

av spekulanter og leid ut som overfylte boligkvarterer til nyankomne. De tidligere

eierne fant seg nye bosteder i utkanten av byen.

Nordmenns historie i New York har likheter med den i Chicago. Den tidligste

norske kolonien ble etablert på nedre Manhattan i 1850-årene og var knyttet til

byens posisjon som et maritimt sentrum. De fleste nordmenn som bosatte seg

her i den tidlige fasen av innvandringen, var avmønstrede og/eller rømte sjømenn

som tok seg arbeid som lossere, havnebyggere, eller andre yrker knyttet til det

maritime. Den norske koloniens tilknytning til det maritime fortsatte fram til

1940-årene, og nordmenns geografiske lokalisering fulgte derfor lokaliseringen av

havnemiljøet. Da bydelen Brooklyn overtok Manhattans rolle på dette området fra

midten av forrige århundre, etablerte nordmenn seg på 1870-tallet i nabolag i Old

South Brooklyn (se ill. 3.1). Her holdt de stand inn i det første tiåret av det 20.

århundre, da sydeuropeere, hovedsakelig italienere, tok over dette området. Den

norske kolonien trakk seg da unna havneområdene. Et av de nye norske sentraene,

Sunset Park, gjennomgikk så noen tiår senere en tilsvarende utvikling – nå var

det puertoricanere som spilte nykommernes rolle. Bay Ridge-området ble det sist

etablerte sentrum for norsk bosetting før denne kolonien etter siste verdenskrig

gradvis gikk i oppløsning ved at medlemmene spredte seg ut til forstedene.

Den norske historien i Chicago og New York illustrerer et vanlig fenomen i

amerikanske storbyers sosiale geografi - nabolag som skifter karakter ved at nye

grupper flytter inn mens etablerte grupper flytter ut. Dette bosettingsmønsteret

har vært framstilt som et resultat av etnisk konkurranse mellom grupper (Jonassen

1985). Dersom dette er en korrekt beskrivelse, var skandinavene i denne konkur-

ransen over tid den tapende part. Likevel var deres «motstandskraft» bemerkelses-

verdig. Tallet på norskfødte i New York City var i 1910 bare 25 013, likevel

Og overlevde altså bosettingen flere flyttinger som en form for samlet enhet. Trolig

har denne bestandigheten sammenheng med den kontinuerlige tilgangen på nye

norske innflyttere over en lang periode. Kolonien i New York utviklet seg over

tid til å bli den største konsentrasjonen av nordmenn utenfor Norge; i 1930 var

tallet kommet opp i 63 000, og 60 % av var dem født i Norge.

For avsenderlandene var folkeforflytningen fra Europa til Amerika av enorme

dimensjoner. Fra de nordiske landene reiste ca. 2,5 millioner mennesker i peri-

oden 1850-1930, en tredjedel av folketallet ved midten av det 19. århundre. Å

antyde hvilken retning utviklingen ville tatt i Norden dersom utvandringen ikke

hadde kommet i stand, er ikke mulig. For eksempel var krisen i det skandinaviske

jordbruket på 1880-tallet både en årsak til og en konsekvens av utvandringen til

Midtvesten, siden utvandrerne bidro til å produsere korn som konkurrerte med

det europeiske jordbruket. En ting man kan si, er imidlertid at utvandringen

til Amerika som helhet bidro til en økt økonomisk og sosial kompleksitet på

verdensbasis. Både utvandringen og den mer begrensede remigrasjonen bidro til

å åpne nye perspektiver. Mange mennesker i skandinaviske lokalsamfunn hadde

mer kunnskap om forholdene i Chicago og Minnesota enn om situasjonen i

hovedstaden. Trolig er det fortsatt mye kunnskap som kunne hentes gjennom

studier av denne perioden og gjøres relevant for vår egen tid. En avstand til-

svarende den som Atlanterhavet representerte for de europeiske utvandrerne,

skapes i dag av visumkrav og grensekontroller. I hvilken grad en slik kunnskap

er direkte overførbar, er et annet spørsmål. Det kan avslutningsvis være grunn

til å gjengi en konklusjon fra pioneren innenfor norsk forskning på dette feltet,

Ingrid Semmingsen (1972: 59). Hun påpeker at utvandringen til Amerika, som

et massefenomen, er et avsluttet historisk kapittel. Det var en unik hendelse skapt

av spesielle historiske betingelser.

Migrasjonen til gruvebyene i Sentral-Afrika

I det første tiåret etter annen verdenskrig utkom en rekke antropologiske studier

fra det som den gang var Britisk Sentral-Afrika (nå Zambia, Zimbabwe og

Mala-wi). Med detaljerte beskrivelser ga de innhold til en rekke teoretiske begreper

som er blitt sentrale i antropologien. Denne forskningen hadde sin geografiske

base ved Rohdes-Livingston-instituttet i nåværende Zambia, og går i faghistorien

under navnet Manchester-skolen etter Universitetet i Manchester hvor mange av

forskerne hadde sin faglige tilknytning. Til tross for ulike individuelle interesser

og perspektiver blant forskerne hadde Manchester-skolens virksomhet fellestrekk

som gjør den interessant i vår sammenheng.

Et fokus på migrasjon i snever forstand var egentlig ikke et slikt fellestrekk. Kun

et fåtall av Manchester-skolens antropologer var spesifikt opptatt av årsaker til og

konsekvenser av migrasjon. Det som var felles, var snarere en interesse for sosiale

endringsprosesser i en situasjon hvor migrasjon fra landsbygda til de ekspanderende

gruvebyene i området var et markant innslag. Endringsprosessene på landsbygda

var ofte negative. Rapportene fra koloniadministrasjonens feltoffiserer fortalte om

seksuell utglidning, skilsmisser, kriminalitet og fattigdom. Byenes internasjonale

orientering og sammenstimlingen av arbeidere fra ulike områder, innebar at livet

i dem representerte et brudd med den livssituasjon de fleste innbyggerne kom fra.

Dette møtet mellom ulike sosiale kontekster skal vi se nærmere på.

Først må imidlertid noe sies om Manchester-skolens syn på endringsprosesser

generelt. Det teoretiske utgangspunktet for de fleste av de sentrale personlighe-

tene i dette miljøet var den britiske strukturfunksjonalismen, en retning som

ofte er blitt kritisert for ikke å kunne eller ville forholde seg til sosial endring.

Det er en tendens i strukturfunksjonalismen til å forstå likevekt som samfun-

nets naturlige tilstand. Denne arven er tydelig i mange av Manchester-skolens

arbeider.

Det nye ved den serien av studier som Manchester-skolens forskere innledet,

var at antakelsen om at ethvert samfunn har en iboende søken etter likevekt, ble

et utgangspunkt for å stille diagnose. Én diagnose lød om lag slik: Den industri-

elle økonomien hadde medført en ubalanse i det afrikanske jordbrukssamfunnet,

blant annet gjennom migrasjonen til byene. I byene var verken matvaretilgang,

innkvartering eller lønninger tilpasset den raske befolkningsøkningen. I landdis-

triktene førte migrasjonen til en mangel på arbeidskraft som ikke ble kompensert

av økonomiske tilbakeføringer siden de fleste migranter hovedsakelig kjøpte

forbruksvarer for de pengene de tjente.

Selv om det er klare innslag av strukturfunksjonalisme i Manchester-skolens

Afrika-studier, er det derfor også visse forskjeller fra denne teoretiske tradisjonen.

Én ulikhet er en noe annerledes forståelse av hva som utgjør det dominerende

elementet i sosiale strukturer. I den klassiske strukturfunksjonalismen anses sosial

struktur som en moralsk orden, et sett av verdier, av eksplisitte eller implisitte juri-

diske prinsipper som regulerer forholdet mellom personer. Hos mange av Manches-

ter-skolens forskere finner vi en økt vektlegging av konflikt mellom ulike systemer

av økonomiske og sosiale relasjoner, og av de konsekvensene en slik samvirkning

mellom ulike systemer har for enkeltpersoner som befinner seg midt imellom.

I en slik sammenheng er det naturlig å nevne Epsteins (1958) studie av for-

holdet mellom tradisjonelle landsbyledere og mer moderne fagforeninger. Den

omhandler en problematikk som ofte gjenfinnes i migrantgrupper også i vår tid,

nemlig rivaliseringer mellom personer som henter sin autoritet fra ulike kilder.

Epstein diskuterer i sin monografi Politics in an Urban African Society politiske

lederes dilemmaer gjennom beskrivelsen av én by - Luanshya i daværende Rho-

desia (Zimbabwe). Luanshya var før annen verdenskrig en nokså typisk afrikansk

gruveby: nyetablert, etnisk sett svært sammensatt, med en stor andel mannlige

migranter. I et forsøk på å skape orden etablerte den hvite koloniadministra-

sjonen et eldreråd for de afrikanske arbeiderne. Dette var en forsamling av valgte

representanter for de ulike stammegruppene som skulle fungere som mellomledd

mellom arbeiderne og gruveselskapene. Rådet besto av menn som hadde status

i det tradisjonelle stammesamfunnet, for eksempel gjennom slektskapsbånd til

høvdingene i de områder hvor migrantene kom fra. Dette systemet ble overført

også til andre byer i området.

I Luanshya fungerte systemet bra inntil en gruvestreik brøt ut i andre om-

kringliggende byer. Eldrerådet i Luanshya garanterte gruveadministrasjonen at

det samme ikke skulle skje der. Til tross for dette gikk arbeiderne til streik også i

Luanshya, og medlemmene av rådet måtte flykte etter å ha mislykkes i å bruke sin

autoritet til å stanse streiken. Over tid oppsto nye former for politisk organisering

med utgangspunkt i den industrielle sektor. Lederne for de afrikanske arbeids-

gjengene, «<boss boy committees», inntok nå rollen som kommunikasjonsledd

mellom arbeidere og ledelse. Disse organisasjonene nedla etter en stund forbud

mot en videreføring av eldrerådene. Kort oppsummert var det med andre ord de

hvite som ønsket å basere sin utøvelse av autoritet på tradisjonelle strukturer. Etter

som de afrikanske arbeiderne selv fikk erfaring med industri og lønnsarbeid, innså

de at interne stammeforskjeller var irrelevante i forholdet til ledelsen og valgte å

organisere seg på klassebasis.

By og land

Epsteins beskrivelse av Luanshya gjenspeiler Manchester-skolens mer generelle

forståelse av de afrikanske samfunnene som delt i ulike sektorer. I faghistorisk

sammenheng var denne forståelsen nokså radikal. Tradisjonelt har antropologer

søkt etter samfunns indre sammenheng, dvs. hva som gjør at de fungerer som

avgrensede enheter til forskjell fra andre tilsvarende enheter. I stedet for å se

kulturer som slike lukkede systemer, la Manchester-skolens forskere grunnlaget

for en analytisk modell hvor det sosiale feltet ble ansett som delt i to sfærer - den

ene urban og industriell, den andre rural og stammebasert (Gluckman 1941).

Mellom disse delene var det et funksjonelt forhold. Den urbane sfære fikk gjen-

nom arbeidernes pendling mellom land og by dekket sitt behov for arbeidskraft,

uten å betale den reelle sosiale kostnaden knyttet til reproduksjon av denne

arbeidskraften (jf. kapittel 2). Migrantene oppholdt seg i byen for å tjene penger

til forbruksvarer, for så å vende hjem til landsbyen hvor familien livnærte seg av

jordbruk. Det periodevise lønnsarbeidet i byene medførte at jordbruket ikke ble

kapitalisert, og jorda ikke ble solgt som vare, noe som ville ført til en bølge av

jordløse bønder som flyttet til byene på permanent basis. Delingen var derfor på

sett og vis tjenlig for begge sfærer.

Det mest interessante ved denne analytiske modellens beskrivelse av det nære

forholdet mellom by og land, er synet på byen, den urbane sektor, som et varig

sosialt system til tross for at størstedelen av innbyggerne kun oppholdt seg der

på midlertidig basis. I tiårene rundt annen verdenskrig besto befolkningen i de

ekspanderende byene i Sentral-Afrika for en stor del av arbeidere som tilbrakte

mesteparten av sitt liv i landdistriktene. En bybefolkning eksisterte derfor kun i

begrenset grad som en egen, bestandig gruppe. Tross dette argumenterte en rekke

av Manchester-skolens studier (Epstein 1958; Mitchell 1960; Gluckman 1960)

for at sosiale og politiske strukturer i byene måtte ses uavhengig av det faktum

at medlemmene var rekruttert fra landsbygda og ofte flyttet tilbake dit etter en

periode som lønnsarbeidere. Fenomener i byen kan ikke forklares med referanse

til migrantenes opprinnelsessteder - de krever sin egen forklaring.

Spørsmålet blir da hvordan landdistriktene (opprinnelsesstedene) og byene

(oppholdsstedene) står i forhold til hverandre, og hvordan kontakten opprett-

holdes. Sektorene avgrenses ikke bare av ulik produksjon og økonomi, men også

av ulike verdier som har innflytelse på personers atferd. Max Gluckman (1960),

kanskje den mest innflytelsesrike av Manchester-skolens teoretikere, forkastet

forklaringer basert på den forestilling at byboerne gradvis forlot eller

ga opp sine

tidligere verdier og de roller som definerte deres sosiale posisjon i det samfunnet

de kom fra. I stedet anbefalte han at man bør:

[...] starte analysen av bylivet med å si at i det øyeblikket en afrikaner krysser grensen

for sin stammes område, er han utenfor stammen, «de-tribalisert», selv om han ikke

er utenfor stammens innflytelse. Tilsvarende, når en mann vender tilbake fra byen til

stammens politiske område, er han «re-tribalisert» - de-urbanisert - selv om han ikke

er utenfor byens innflytelse (Gluckman 1960: 58).

Personer skifter med andre ord fram

og tilbake mellom to atskilte systemer eller

sosiale felter. En person som nå er bosatt i byen, inntar én rolle i byen, mens han

neste år kanskje er tilbake på opprinnelsesstedet og inntar en annen rolle der. I

stedet for å se migrasjon som kulturendring, fokuserte Gluckman på de sosiale

relasjoner migranten inngår i: ett sett relasjoner på landet, et annet sett i byen.

Gluckmans modell har likhetstrekk med beskrivelser av migrasjon som ble

populære på 1990-tallet (jf. kapittel 6). Denne likheten med deler av moderne

migrasjonsteori er enda sterkere hos Epstein og Mitchell. De framhevet at skillet

mellom det urbane og det rurale, eller mellom moderne og tradisjonelle sektorer,

gikk tvers gjennom de afrikanske byene på en slik måte at aktører kunne, og ofte

måtte, skifte mellom måter å opptre på fra situasjon til situasjon. En migrant i byen

kunne for eksempel i sin hjemmesfære leve ut stammeidentitet og tradisjonelle

verdier som det ikke var plass til på arbeidsplassen. Flere av Manchester-skolens

studier, blant dem Epsteins studie av Luanshya, peker på at arbeidere i byene,

som arbeidere, fant det hensiktsmessig å forholde seg til bedriftsledelsen gjennom

fagforeninger som samlet alle arbeidstakere uansett stammetilhørighet, selv om de

utenfor denne industrielle sektoren betraktet stammetilhørighet som svært viktig.

Dette har vært kalt «situasjonell seleksjon»; en person velger passende atferd alt

etter hvilke sosiale relasjoner situasjonen til enhver tid involverer ham eller henne i.

Den todelte modellen er velegnet til å kaste lys over samfunn med en stor grad

av kulturell kompleksitet, slik sentralafrikanske byer hadde på 1930- og 40-tallet

Og slik mange vestlige byer har i dag. En kritikk som ble framført av antropologen

Philip Mayer (Mayer 1962), påpekte imidlertid at denne modellen neglisjerte det

faktum at fagforeningsmedlemmene i byene og stammemedlemmene i landsbyen

ofte var de samme personene. I den grad forskeren fokuserte byen og landdistrik-

tene som separate og uavhengige sosiale systemer, sto vedkommende med andre

ord i fare for å overse den prosessen den enkelte migrant gjennomgikk. Den

todelte modellen kunne være egnet til å studere hver av de to sektorene (by/land)

som sådan. I den grad det var migrasjon som var forskningstemaet, var den ikke

god nok. Et kjennetegn ved den afrikanske arbeidsmigranten var nettopp at en

aktiv deltakelse i den urbaniserte sektor ikke kunne ses atskilt fra hans deltakelse

i den landlige. Når en mann flyttet til byen for å tjene penger til familien sin i

landsbyen hjemme, kunne hans rolle som arbeider og hans rolle som forsørger

ikke ses på som uavhengige, selv om disse rollene var lokalisert i hver sin sektor.

Hans arbeid i fabrikken eller i gruva kunne av en utenforstående forstås slik at

det ble utført for arbeidsgiveren i byen, men det kunne like gjerne forstås slik at

det ble utført for familien på landet. Hvis vi studerer byen som sosialt system, er

det kanskje bare den første beskrivelsen som er interessant. Hvis det er migrasjon

vi er interessert i, må vi inkludere begge.

Mayer argumenterte for at migrasjonen til byene medførte en reell sosial en-

dringsprosess - det han kalte en «<virkelig urbanisering» - og som vi i dag mer

generelt ville betegne som «integrering». Denne prosessen kan måles ved å se på

forholdet mellom de sosiale relasjoner en migrantgruppe har utenfor byen, og de

relasjoner den har innenfor. En migrantgruppe kan karakteriseres som urbanisert

når omfanget av de relasjoner som leder ut av byen, er minimalt i forhold til de

relasjoner gruppen opprettholder innenfor byen. Denne prosessen vil i de fleste

tilfeller medføre en endring også i migrantenes sosiale orientering:

I studiet av en hvilken som helst gruppe migranter i byen, synes et kritisk spørsmål å være i hvilken grad tilhørigheten til landsbygda avtar, hvis den i det hele tatt avtar. Ettersom den svekkes, endres migrantens sosiale personlighet på en eller annen måte. Hvis den svekkes tilstrekkelig, opphører hans rolle som migrant (Mayer 1962: 580).

Urbanisering ble dermed betraktet i henhold til to ulike modeller: Den første

modellen, Gluckmans, beskriver det urbane og det rurale som to atskilte sosiale

felter. <<Urban» er her synonymt med det som er lokalisert i byen, og en «<<urban

afrikaner>> vil bety en afrikaner som tar del i de aktiviteter som finner sted i en

gitt by på et gitt tidspunkt, uansett om han på et senere tidspunkt flytter tilbake

til sitt opprinnelsessted. Den andre modellen, Mayers, ser på forskjellen mellom

land og by som en motsetning mellom kvalitativt ulike sett av sosiale relasjoner.

I motsetning til Gluckmans modell anser den ikke at alt som er lokalisert i byen

er like urbant, tvert imot består den analytiske utfordringen i å skille ut det som

er typisk urbant fra det som ikke er det, til tross for at det er lokalisert i byen.

Sosiale relasjoner er urbane bare hvis de ikke kunne eksistert andre steder. De er

med andre ord sosiale fenomener som er nødvendig forbundet med den urbane/

industrielle sektor slik for eksempel fagforeninger er det.

Kapittel 4 Flyktninger - et historisk perspektiv

I offentlig debatt forbindes ofte flyktninger med hjelpeløshet. Denne hjelpeløshe-

ten omfatter ikke bare behovet for mat, vann og fysisk sikkerhet. Av journalister,

bistandsarbeidere og politikere framstilles flyktninger som personer som trenger

andre til å snakke for seg. Ved større flyktningkatastrofer - Sudan, Irak, Syria

vises bilder av reportere og hjelpepersonell blant forhutlede, sultne skremte

Og flyktninger, vanligvis uten at disse selv får gjøre rede for bakgrunnen for at de

befinner seg der de gjør. Redegjørelsene ivaretas av ekspertene. Flyktningene antas

å fortelle sin historie gjennom sin blotte hjelpeløse tilstedeværelse.

Det at flyktninger portretteres på denne måten, har to konsekvenser som begge

er svært viktige. Den ene er at framstillingen av flyktningsituasjoner som et rent

humanitært problem bidrar til å avpolitisere årsakene til at mennesker ser seg

nødt til å flykte fra sine hjemsteder. Gjennom vektleggingen av det humanitære

og det allmennmenneskelige i beskrivelsen av flyktningers livssituasjon etableres

et fellesskap mellom den som ser og den som ses på. Men samtidig risikerer

man at flyktningenes egne politiske begrunnelser for å flykte forstummer. Ved

at flyktningene framstår som hjelpeløse og nødlidende, synes problemene deres

å bli umiddelbart forståelige for oss. Årsakene til flukten - enten de er allment

kaos, krig, eller onde diktatorer - tar form av naturkatastrofer i menneskelig form.

Den andre konsekvensen er at vår humanitære forståelse av flyktninger framstår

som tidløs og naturlig. Det synes som om flyktninger er en kategori mennesker i

nød som alltid har eksistert og alltid har gjort krav på medfølelse og hjelp. Dette

er ikke riktig. Tvert imot har forståelsen av flyktningenes hjelpeløshet og de

virkemidler som det internasjonale samfunnet har til rådighet for å bistå dem,

sine egne, kompliserte historier - historier om velgjørenhet og filantropi, om

internasjonal rett, fredsskaping og diplomati, historier om utvisning og juridisk

beskyttelse, historier om imperier og kolonimakt (Malkki 1997). Det er derfor

også en forståelse som er i konstant endring.

Flyktninger som resultat av nasjonsbygging

Flyktninger, slik vi nå forstår dette fenomenet, er et problem som vokste fram

i det nittende og tjuende århundre (Marrus 1985, 1990). Utvilsomt fantes det

også før dette mennesker som var på flukt, som de polske jødene (jf. kapittel 1),

men forholdene rundt flukten var så vidt forskjellige at flyktninger da og nå ikke

er sammenlignbare. Selv om årsaken til at en person måtte flykte var opposisjon

mot kongen eller hans embetsmenn, var det i førmoderne tid ofte mulig å finne

beskyttelse hos andre stormenn i riket. Flukt fra hjemstedet innebar derfor ikke

nødvendigvis en tilværelse i eksil. Selv om velferdsordninger ikke fantes, var innbyg-

gere som sådan et gode. Herskere av ulike slag ønsket ofte fremmede velkommen

som soldatmateriale og som en tilvekst til det lokale skattegrunnlaget. Fordrevne – i

betydningen permanent bostedsløse - var, med unntak av mindre grupper jøder,

tatere og sigøynere, praktisk talt et ukjent fenomen. Det materielle grunnlaget tillot

i de fleste områder ikke et underhold av store ansamlinger av personer uten egen

produksjonsevne - enten fant fordrevne en nisje hvor de kunne livnære seg selv,

eller så gikk de under. Og, mens nåtidens krigsteknologi produserer flyktninger,

virket datidens teknologi i motsatt retning. Armeer var avhengige av en produktiv

lokalbefolkning for tilgang på mat og andre ressurser, og i periodene med stillings-

krig i Europa konsumerte de det lille overskuddet som befolkningen produserte.

Marrus (1990) framhever fire faktorer som særlig bidro til å endre europeiske

flyktningers posisjon i det nittende og begynnelsen av det tjuende århundre:

For det første bidro framveksten av en nasjonal bevissthet til å ordne personer

i forhold til nasjonale fellesskap på en ny måte. Nasjonalistisk ideologi dyrket

(og dyrker) en forståelse av at de som ikke er fullverdige medlemmer, er ska-

delige for nasjonens helse, en trussel mot den særegne nasjonale levemåte.

For det andre ble flyktninger i denne perioden i økende grad betraktet som

representanter for truende politiske doktriner. Mens europeiske regimer i

første del av det nittende århundre var liberale overfor politiske opposisjonelle

i eksil, fant det rundt overgangen til det tjuende århundre sted en generell

tilstramning.

For det tredje medførte statenes økende ansvar for sine egne borgeres velferd at

flyktninger fra andre områder i stadig større grad ble å anse som en økonomisk

byrde. Herskere i tidligere tider kunne, om de ønsket, overse at bostedsløse

døde av sult i deres egne skoger. Med framveksten av tanken om individuelle

rettigheter ble dette vanskeligere.

For det fjerde vokste den ødeleggende virkningen av militære konflikter radikalt

i den aktuelle perioden. Militære konflikter ble i økende grad industrialisert,

og krigførende parter gjorde seg uavhengige av støtte fra lokale innbyggere.

Skillet mellom stridende og sivile ble i stor grad utvisket; ødeleggelsene rammet

alle.

Jeg skal her se nærmere på den første av disse faktorene.

Kategorier av flyktninger

Det har vært hevdet at vi blant mennesker på flukt kan skille mellom tre kate-

gorier flyktninger, henholdsvis «aktivisten», «målet» og «offeret» (Zolberg et al.

1989). Aktivisten er en person som gjennom egne politiske handlinger bidrar til

å skape eller framprovosere den konflikten som til slutt gjør at hun eller han må

flykte. Målet er en person som på grunn av medlemskap i en bestemt sosial eller

etnisk gruppe blir gjenstand for forfølgelse eller trakassering. Offeret er en person

som ufrivillig fanges i kryssilden mellom stridende parter, som flykter fra andres

væpnede konflikter.

De to første av disse kategoriene gjenspeiler sosiale og politiske konflikter av en

art som vi kjenner fra nasjonsbyggingsprosessen i Europa. Etter at tre århundrers

religiøse motsetninger stilnet av mot slutten av det syttende århundre, brakte siste

del av det attende århundre en ny type konflikter på banen. Dette var konflikter

mellom konkurrerende politiske ideologier som tok sikte på å fremme interessene

til bestemte lag eller statusgrupper - aristokratiet, middelklassen, i noen grad også

arbeiderklassen. Den franske revolusjonen gjorde 129 000 personer til flyktnin-

ger. I tilsvarende beregninger fra den amerikanske revolusjonen varierer tallet på

flyktninger fra 60 000 til 100 000. På basis av det mest forsiktige anslaget tilsvarer

dette tjuefire per tusen, fem ganger så mange som i Frankrike. Det mislykkede

revolusjonsforsøket i Polen i 1830 brakte tusener av opprørere til Frankrike,

opprørsforsøket i Canada i 1837-38 brakte mange av de gjenlevende rebellene

til USA, og den nye borgerkrigen i Frankrike i 1871 førte til at 45 000 fra den

tapende siden forlot landet, de fleste med kurs for England og Belgia.

Disse flyktningstrømmene skilte seg fra de som var resultatet av tidligere

religionskonflikter, så som jødene som ble fordrevet fra Spania i 1492, eller

hugenottene som flyktet fra Frankrike på 1680-tallet. De revolusjonære flyktnin-

gene - og de som flyktet fra de revolusjonære - ble forfulgt som individer fordi de

selv uttrykte bestemte politiske oppfatninger; de var aktivister. Dermed påvirket

de også det internasjonale bildet på en ny måte. Interne politiske motsetninger

ble internasjonalisert: engelske demokrater ble stemplet som franske agenter,

franske konservative ble ansett for å være løpegutter for Østerrike og England.

De overordnede prinsippene som revolusjonære og konservative henviste til for

å begrunne sine handlinger, var ikke universelle i den forstand som de religiøse

verdiene var det. De var i første rekke knyttet til nasjonenes framtid,

Og nasjonaliseringen av konfliktene bidro derfor til klarere grensedragning mellom

nasjonalstatene som atskilte enheter.

Siste del av det nittende århundre markerte begynnelsen på en langtrukken

politisk krisetilstand i Europa som for alvor brakte flyktningspørsmålet

opp på den internasjonale dagsordenen. De europeiske statenes politiske og økonomiske ekspansjon rokket ved de internasjonale betingelsene som hadde forhindret mili-tære konflikter i det foregående århundret, og denne prosessen kulminerte med utbruddet av første verdenskrig. Sett i et flyktningperspektiv er et viktig aspekt ved første verdenskrig dens dramatiske konsekvenser for det russiske, det østerriksk-ungarske og det ottomanske imperiet. Disse imperiene omfattet før krigsutbruddet enorme områder, hvorav store deler var økonomisk underutviklede. Imperiene hadde en svært komplisert etnisk sammensetning, og forsøkene på å omdanne dem til moderne statsdannelser innebar en «utsortering» av folkegrupper som førte til at den ene flyktningstrømmen avløste den andre. Forholdet mellom Hellas

Og Tyrkia er ett eksempel på disse prosessene. Hellas fikk sin uavhengighet fra det

ottomanske imperium i 1832 ved hjelp av Russland og Storbritannia som begge

ønsket å begrense ottomanenes maktposisjon. Ut fra den målsetting å forene alle

grekere innenfor samme nasjon forsøkte Hellas å tilta seg deler av grenseområdet

mot Tyrkia, og fordrev den muslimske befolkningen fra disse områdene. For å

fremme sine respektive mål gikk Hellas og Tyrkia inn i første verdenskrig på hver

sin side. Som belønning for å ha valgt riktig ble Hellas etter krigen tildelt den

europeiske delen av Tyrkia med unntak av Istanbul. Fortsatt ikke tilfreds inva-

derte Hellas i 1921 det asiatiske Tyrkia, men ble stanset utenfor Ankara og ble så

presset tilbake til Smyrna hvor den tyrkiske hæren massakrerte store deler av den

greske befolkningen. Anslagsvis en million grekere flyktet til Hellas som følge av

denne hendelsen. Tyrkia, som så situasjonen som en anledning til å gjøre sin egen

befolkning mer homogen, ikke bare nektet å ta flyktningene tilbake, men fulgte

Opp med å forlange at alle øvrige gresk-ortodokse innbyggere måtte forlate landet.

Hellas argumenterte på sin side med at landet ikke hadde ressurser til å håndtere

en slik befolkningsøkning, og forlangte derfor å få utvise 400 000 muslimer fra

sitt eget landområde. Befolkningsutvekslingen ble iverksatt gjennom en bilateral

avtale, uten at noen av de berørte innbyggerne ble konsultert.

Det armenske folkets skjebne er et annet eksempel. Armenerne fortjener plass

i en framstilling som denne ikke bare fordi mange av dem ble flyktninger, men

like mye fordi så mange av dem ikke gjorde det. Ved siden av jødenes skjebne står

armenernes som kanskje det fremste eksempel i Europa på en befolkning som

trengte beskyttelse, men som ikke fikk det i tide. Som handelsfolk var armenerne

bosatt på ulike steder innenfor det russiske og det ottomanske imperiet. I det

ottomanske utgjorde de i siste del av det nittende århundre en kristen minoritet

på i underkant av to millioner mennesker. De kontrollerte store deler av han-

delssektoren og var representert på høyt nivå innenfor offentlig administrasjon.

Inspirert av utviklingen i Hellas vokste det fra midten av 1800-tallet fram en

nasjonal selvbevissthet blant dem. Denne utviklingen støtte imidlertid mot en

annen utvikling iverksatt ovenfra. Fra 1870 søkte den ottomanske sultanen å

demme opp for det ottomanske rikets fragmentering gjennom å styrke sentralad-

ministrasjonen på bekostning av de ulike nasjonsgruppene. Armenerne framsto

som en hindring for denne «ottomaniseringen», og deres lojalitet ble i økende

grad trukket i tvil. I 1894 fant den første store massakren sted og innledet en serie

som kulminerte med drapene på seks tusen armenere i Konstantinopel i 1896.

I alt antas mellom 50 000 og 300 000, det vil si mellom to og femten prosent

av befolkningen, å ha blitt drept i denne første fasen. Fortsettelsen kom i 1915

da store deler av befolkningen ble samlet og deportert til et øde område i den

sørlige delen av riket hvor de ikke hadde overlevelsesmuligheter. 800 000 antas

å ha mistet livet som en følge av denne tvangsfordrivelsen. Tredje fase kom med

den russiske revolusjonen da en rekke minoriteter, blant dem den armenske, be-

nyttet oppløsningstendensene til å etablere nasjonale republikker. Utsiktene til en

armensk stat forårsaket en utvandring fra Tyrkia til dette området. I 1921 gjorde

Russland og Tyrkia imidlertid kort prosess og delte territoriet til den armenske

republikken mellom seg. Anslagsvis 200 000 armenere døde i tiden som fulgte

av tyrkernes anslag mot deres selvstendighetstrang. Restene av den armenske

befolkningen ble spredt, hovedsakelig til Russland, Hellas, Vest-Europa og USA.

Mens de revolusjonære- og kontrarevolusjonære - flyktningene i det nittende

århundres Europa er eksempler på «aktivisten», er grekere, tyrkere og armenere

alle eksempler på flyktninger som «mål». De var personer som utelukkende i kraft

av sitt språk og sin kultur ble ansett som uønsket, og som derfor ble forfulgt og

fordrevet av myndighetene i det landet hvor de var bosatt. Deres skjebne illus-

trerer en prosess som kan gjenfinnes også i situasjoner som er mindre ekstreme,

nemlig de moderne nasjonalstatenes valg av bestemte «<formler» for sin nasjons-

byggingsprosess som er ment å styrke kollektiv identitet og fellesskapsfølelse.

Disse formlene kan være religiøse, etniske, eller være bygd på forestillingen om

raseforskjeller, men de har alle implikasjoner i form av at noen befolkningsgrupper

defineres inn mens andre defineres ut. Forfølgelsen av uønskede nasjonalgrupper

har likhetstrekk med den tidligere europeiske forfølgelsen av uønskede religiøse

minoriteter, men det er også klare forskjeller. I det førmoderne Europa ble religiøs

tilhørighet generelt ansett for å være et spørsmål om personlig preferanse – noe

som ofte førte til at herskere søkte å påtvinge innbyggerne sin egen vilje. Nasjonale,

kollektive identiteter er derimot ofte forbundet med en forestilling om biologisk

avstamning - en greker kan i vanlig forståelse ikke «konvertere» til tyrker. Dette

gjør at nasjonalstaters forsøk på å skape homogenitet kan medføre eksklusjon av

befolkningsgrupper i en eller annen form - gjennom segregering, fordriving, eller

i de mest ekstreme tilfeller gjennom folkemord.

<<Offeret» som flyktning

Nåværende internasjonal rettspraksis anerkjenner <<aktivisten»> og «målet» som

flyktninger, men den gir ikke juridisk anerkjennelse til «offeret», det vil si til

sivile som flykter fra krig og voldsutøvelse uten å være individuelt forfulgt. Dette

er et paradoks og et dilemma som ikke minst er kommet til uttrykk i debattene

om asylpolitikk i vestlige land. Mens mange som har et folkelig engasjement i

flyktningspørsmål er tilbøyelige til å anse at det er personer i «offer»-kategorien

som trenger beskyttelse mest, forholder innvandringsmyndigheter og domstoler

seg til et lovverk som bare anerkjenner utvalgte grupper av de som har behov for

beskyttelse som flyktninger.

Ulike kategorier av flyktninger kan ses som produkter av ulike sosiale og politiske

prosesser. Mens <<aktivisten» og «<målet» reflekterer den europeiske nasjonsbyggingen,

kan <<offer>>-kategorien sies å være et resultat av statsbygging i de tidligere europeiske koloniene etter annen verdenskrig. Denne kategorien flyktninger kom for sent på den internasjonale dagsordenen til å bli innlemmet i det viktigste internasjonale juridiske instrumentet som eksisterer for beskyttelse av flyktningers rettigheter, nemlig flyktningkonvensjonen av 1951 (jf. nedenfor). Dette problemet gjenspeiles i at FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) tidlig på 1960-tallet, det vil si i den viktigste avkoloniseringsperioden, ble gitt et visst mandat til å ivareta inter-

essene også til de som ikke fyller definisjonen av en flyktning i det internasjonale

lovverket. Senere er dette mandatet blitt styrket. Dette forhindrer ikke at deres

rettsstilling er svakere enn den de to andre kategoriene innehar.

<<Offer>>-kategoriens forbindelse til avkoloniseringsprosessen ligger i at fri-

gjøringen fra kolonimaktene i mange tilfeller er blitt fulgt av interne konflikter

og borgerkrigstilstander i de nye statene. Ofte er etnisitet og religion blitt trukket

på som en organisatorisk ressurs, både fra de som tok, eller fikk overlevert, mak-

ten når koloniregimene trakk seg ut, og fra grupper som ikke har hatt tilgang

til formelle politiske posisjoner, men som har ønsket å få det. I områder med

en stor grad av kulturell heterogenitet har disse prosessene i mange tilfeller satt

befolkningsgrupper i fare som selv ikke har deltatt aktivt i verken politisk eller

militær aktivitet. Det paradoksale er at mens de som deltar i slike konflikter med

våpen i hånd anses å tilfredsstille den internasjonalt anerkjente definisjonen av

<<flyktning», er dette ikke tilfelle med de sivile som flykter fra de konfliktene som

utkjempes av andre.

«Offer»-kategorien av flyktninger er med andre ord primært et resultat av

oppblomstringen av interne konflikter i nye stater; konflikter som ofte har et

etnisk tilsnitt. Zolberg et al. (1989) skiller mellom fire ulike mønstre av etnisk

konflikt i slike stater:

Nedbryting av etniske hierarkier: «Rangerte» eller «hierarkiske» etniske systemer

er sosiale formasjoner hvor sosial klasse samsvarer med medlemskap i etniske

grupper. Opprør i slike samfunn tar ofte en eksplosiv form med forsøk på å

eliminere den regjerende folkegruppen gjennom fordriving eller massakrer.

Mislykkede opprør følges gjerne av harde represalier.

Forfølgelse av minoriteter: Forfølgelse av religiøse og etniske minoriteter er et

framtredende kjennetegn ved nasjonsbyggingsprosessen i Europa. Flyktninger

fra slik forfølgelse er mer sjeldne i Afrika, Asia og Latin-Amerika, delvis fordi

den etniske sammensetningen ofte er så komplisert at herskere ikke ser det

som mulig å omdanne samfunnene til homogene stater på samme måte som

i Europa. Enkelte eksempler på slik forfølgelse finnes imidlertid. Generelt sett

vil en nasjonal enhet bygd på allianser mellom ulike etniske grupper være usta-

bil, og nedgangstider har en tendens til å svekke motivasjonen for samarbeid

mellom slike grupper.

Kommunalistiske (etnoreligiøse) konflikter: Begrepet «kommunalisme» kommer

opprinnelig fra Sør-Asia hvor det brukes om konflikter mellom religiøse grup-

per. I den klassifiseringen vi her viser til, brukes begrepet om konkurrerende

religiøse og/eller etniske grupper som er likestilt heller enn ordnet hierarkisk.

Slike grupper kan innenfor en stat enten være konsentrert i forskjellige regio-

ner, eller leve side om side, noe som fører til ulike motsetningsmønstre. Hvis

gruppene bor i forskjellige regioner, går konkurransen oftest via det politiske

sentrum, men den kan, hvis konflikten eskalerer, ta form av separatisme. Hvis

gruppene er bosatt side om side, fører dette oftest til periodiske konfronta-

sjoner som noen ganger involverer landets myndigheter, andre ganger

ganger ikke.

Eskalerende etnoreligiøse konflikter vil imidlertid kunne føre til en intern

>><<utsortering>> hvor de ulike gruppene konsentreres regionalt, noe som i neste

omgang kan gi grunnlag for separatistbevegelser.

Separatisme: Nye stater har relativt ofte opplevd konflikter over fordeling av

makt mellom sentrum - som i multietniske stater nesten alltid domineres av

én gruppe- og grupper i periferien som hevder at den eksisterende maktfor-

delingen vanskeliggjør deres overlevelse som gruppe. Separatistbevegelser har

en tendens til å oppstå der store grupper har en regional konsentrasjon som

muliggjør indre mobilisering og kollektiv handling. De fleste separatistbevegel-

ser har ført stater inn i langtrukne interne konflikter som har hatt store antall

flyktninger som én konsekvens. I de fleste tilfeller har stater ikke tilstrekkelige

ressurser til å nedkjempe motstanden fullstendig, og konfliktene blir derfor

langvarige.

Årsaker til flukt

Som framstillingen ovenfor viser med all mulig tydelighet, er flyktningsituasjo-

ner politiske i sin natur. Sagt på en annen måte: flyktninger er et biprodukt av

politisk endring. En påpeking av dette er mindre banal enn den umiddelbart

kan

synes. Fra begynnelsen av 1980-årene ble uttrykket «grunnleggende årsaker»

(root causes) stadig viktigere i diskusjonen av flyktningsituasjoner i internasjonale

fora. Det ble hevdet at det internasjonale samfunnet for å begrense den lidelse

som flyktninger påføres, og det svært kostbare behovet for nødhjelp, måtte søke

å påvirke de grunnleggende årsakene til at folk flykter. Denne tankegangen hadde

sin opprinnelse i en serie debatter i FNs generalforsamling i 1980, og

ble fulgt av

to studier av masseflukt som ble lagt fram i 1981 og 1985.7 Disse studiene argu-

menterte for at den økonomiske skjevheten på verdensbasis er en vesentlig årsak

til masseflukt, og at bistand til økonomisk utvikling derfor er av største betydning

for å forhindre flyktningsituasjoner. Til tross for de gode intensjonene som ligger i

dette perspektivet, kan det hevdes at <<root causes»-perspektivet er grunnleggende

konservativt. Tatt i betraktning den nære forbindelsen mellom flyktningstrømmer

og sosiale endringsprosesser, vil et forsøk på å hindre flukt oftest innebære et forsøk

på å bremse sosial endring. Når man diskuterer flyktningsituasjoner, er det viktig

å huske på at også de vestlige statene har sin opprinnelse i sosiale konflikter, og

det er ikke gitt at en sosial revolusjon eller endringsprosess utelukkende kan be-

dømmes i forhold til om den resulterer i at mennesker flykter eller ikke. Denne

siden av problematikken ble tydeliggjort på 1990-tallet, da begrepet «root causes>>

innenfor UNHCR ble supplert med den målsetting å forhindre flukt (preventi-

on). UNHCRS Note on International Protection fra 1991 definerte <<prevention>>

som en modifisering av årsakene til flukt gjennom «en tidlig begrensning av en

fluktsituasjon på en slik måte at trusselen mot de aktuelle personers sikkerhet og

velbefinnende ikke forsterkes, og situasjonen forblir håndterbar både fra en hu-

manitær og en politisk synsvinkel». En slik strategi innebærer ikke nødvendigvis

en løsning på de problemene som ligger til grunn for konflikten, snarere tvert

imot. Internasjonal vilje til å gi flyktninger beskyttelse kan derfor ses på som én

nødvendig betingelse for at sosial utvikling skal kunne skje. Mekanismene for

å gi beskyttelse til flyktninger reflekterer den spenningen som ligger i forholdet

mellom suverene nasjonalstater og en global økonomisk og politisk utvikling.

Mens årsakene til livstruende forhold i utviklingsland svært ofte er knyttet til

den gjensidige sammenhengen mellom nasjonale og internasjonale prosesser, er

verden organisert politisk i gjensidig utelukkende stater. Individer er normalt

avhengige av disse enhetene for beskyttelse og materiell overlevelse. Når statene

ikke makter, eller ikke ønsker, å oppfylle ansvaret overfor den enkelte, oppstår et

misforhold mellom den nasjonale og den internasjonale orden.

Flyktningkonvensjonen av 1951

Spørsmålet om hva som er en hensiktsmessig definisjon av flyktning, er ikke teo-

retisk, men et spørsmål om hvem som skal ha rett til verdenssamfunnets hjelp i

en verden som generelt er preget av fattigdom og undertrykkelse. Slik verden ser

ut i dag, kan det hevdes at det å være flyktning ikke er å være blant de mest tren-

gende, men tvert imot er et privilegium som sikrer en person rettslig beskyttelse

og tilgang til et minimum av materielle ressurser.

Imidlertid hviler det en tvetydighet over flyktningbegrepet. De fleste av oss er

i dagligtale tilbøyelige til å kalle enhver som har måttet forlate sitt hjemsted for

flyktning, enten dette er ofre for sultkatastrofer eller personer fordrevet av krigs-

handlinger. Disse fortjener alle hjelp og beskyttelse fra de av oss som er bedre stilt.

Juridiske definisjoner, derimot, tilstreber presisjon. Denne presisjonen kan være

viktig for å sikre rettighetene til de som trenger det mest, men samtidig innebærer

den en seleksjon, en sortering i og rangering av ulike kategorier trengende.

Det viktigste folkerettslige instrumentet for å ivareta flyktningers behov for be-

skyttelse er den såkalte flyktningkonvensjonen av 1951, ifølge FNs høykommissariat

for flyktninger den juridiske bibel for flyktningers rettigheter (UNHCR 1995).

Ifølge konvensjonen er en flyktning en person som:

[...] som følge av velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjo-

nalitet, medlemskap i sosial gruppe, eller politisk oppfatning, befinner seg utenfor det

land hvor vedkommende er statsborger og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt

er uvillig til, å påberope seg dette landets beskyttelse, eller som er statsløs og oppholder

seg utenfor det land hvor vedkommende tidligere var fast bosatt og er ute av stand til,

eller på grunn av slik frykt uvillig til, å vende tilbake [...] (artikkel 1A).

De viktigste aspektene ved denne definisjonen er de følgende:

Personen må befinne seg utenfor det landet han/hun er borger av. En person

som forhindres i å reise ut av sitt hjemland, eller som finner tilfredsstillende

*strygghet i en annen landsdel, anses ikke som flyktning.

Faren for forfølgelse eller annen trussel mot liv og helse må ha et objektivt

fundament. En subjektiv frykt er ikke tilstrekkelig.

Faren som personen er utsatt for, må ha sammenheng med myndighetenes

manglende vilje eller evne til å gi ham beskyttelse. Om faren skyldes grupper

som står utenfor myndighetenes kontroll og innflytelse, anses normalt ikke

personen som flyktning.

Faren personen er utsatt for, må ha klar sammenheng med de årsaker som

nevnes i definisjonen, det vil si rase, religion osv. Om faren ikke kan tilbake-

føres til slike forhold, anses ikke personen som flyktning.

Ved siden av flyktningkonvensjonen finnes det regionale rettsinstrumenter som

sikrer beskyttelse til mer omfattende kategorier av personer. De viktigste av

disse er OAU-konvensjonen i Afrika og Cartagena-deklarasjonen i Sør- og Sen-

tral-Amerika. Flyktningkonvensjonens avgjørende betydning ligger i at den tilbyr

en akseptert minimumsdefinisjon av flyktninger og de rettigheter som skal tilstås

disse. Det er imidlertid viktig å merke seg at en anerkjennelse som flyktning ikke

medfører et rettslig krav på asyl eller oppholdstillatelse i et annet land. Konven-

sjonen regulerer primært staters anledning til å gi, ikke flyktningers krav på å få

asyl.' Artikkel 33, den såkalte non-refoulement-paragrafen, forbyr imidlertid stater

å sende personer som søker beskyttelse tilbake til land eller områder hvor deres

liv kan være i fare.

Det at konvensjonen fastslår retten til å gi, ikke retten til å få, må ses i sam-

menheng med at retten til å kontrollere personers bevegelser over grensene er

en grunnleggende komponent i den europeiske forestillingen om selvstendige

nasjonalstater. Denne forståelsen har røtter i europeisk filosofi. Filosofen Hobbes

så forholdet mellom undersått og hersker som en sosial kontrakt hvor personlig

underkastelse ble byttet mot beskyttelse innenfor et bestemt landområde. Rous-

seau, talsmann for de universelle, individuelle rettigheter, var av den oppfatning

at slike rettigheter er naturlig nedfelt i geografisk avgrensede samfunn hvor alle

er likestilt som borgere. Mens slike samfunn er kulturelt ulike, anser Rousseau at

de er likeverdige fordi de representerer menneskehetens iboende forskjellighet.

De har derfor også en lik rett til å ivareta sine egne interesser.

To sosiale og politiske forhold er involvert i spørsmålet om grensekontroll.

Det ene er forholdet mellom folk og land. Grunnlaget for suverenitetstanken er

forestillingen om et spesielt bånd mellom en befolkning og dens territorium. Det

andre er forholdet mellom stater. Prinsippet om ikke-intervensjon har vært det bæ-

rende i internasjonal politikk i hele det tjuende århundre, og er i vår sammenheng

bakgrunnen for at en flyktning i henhold til definisjonen i flyktningkonvensjonen

må ha krysset sitt hjemlands grense. Personer som ikke har krysset grensen, har

vært betraktet som hørende inn under sin egen stats suverene jurisdiksjon uten

at noen har kunnet intervenere.

UNHCR

Opprettelsen av FNs høykommissariat for flyktninger (UNHCR) i 1949 og

utarbeidelsen av flyktningkonvensjonen av 1951 var en videreutvikling av inter-

nasjonale, institusjonelle løsninger på det flyktningproblemet Europa sto overfor

etter første og annen verdenskrig. Med anslagsvis 9,5 millioner flyktninger i 1926

antok flyktningkrisen i Europa etter første verdenskrig inntil da ukjente dimen-

sjoner. Samtidig hadde de fleste vestlige stater siden slutten av det 19. århundre

innført stadig strengere begrensninger på innvandring. Eksempelvis innførte

USA i 1921 for første gang kvoter for innvandring fra Europa, et system utviklet

for å begrense innvandringen fra Sør- og Øst-Europa. I 1924 ble disse kvotene

redusert til 150 000, mindre enn en fjerdedel av den årlige innvandringen før

kvotene ble innført.

De vestlige landenes innvandringskontroll tvang fram et administrativt skille

mellom flyktninger og arbeidsmigranter som til da ikke hadde vært vanlig. For å

avhjelpe nøden blant de som flyktet fra Russland som følge av borgerkrigen, ble

det i regi av Folkeforbundet i 1921 opprettet en stilling som høykommissær for

russiske flyktninger i Europa. Denne stillingen var ment å være midlertidig, men

det ble snart klart at samtidig som de russiske flyktningene ble integrert, skapte

fascismens og nazismens framgang i Sør- og Sentral-Europa nye flyktningstrøm-

mer. Følgelig ble det i 1933 utpekt en høykommissær for flyktninger fra Tyskland.

Virksomheten som de to høykommissærene utøvet, bidro til å befeste «flyktning>>

som begrep og som en person med sivile rettigheter uavhengig av statsborgerskap

i et bestemt land.

Det er anslått at det totale antallet fordrevne i Europa som følge av annen ver-

denskrig var 30 millioner (Zolberg et al. 1989: 21). Ved avslutningen av krigen

befant 11 millioner av disse seg utenfor sitt hjemland. De fleste ble bosatt i løpet

av få måneder etter opphøret av krigshandlingene. Enkelte kategorier var det

imidlertid problematisk å integrere, ikke minst personer og grupper som hadde

samarbeidet med nazistene. I 1946 ble derfor IRO, «International Refugee Organi-

sation»>, opprettet for å håndtere «den siste millionen» i Europa. En viktig side ved

denne organisasjonens virksomhet i forhold til de tidligere høykommissariatene,

var at den baserte seg på en individuell tilnærming hvor det ble tatt stilling til om

den enkelte flyktning falt innenfor organisasjonens mandat. Denne tilnærmingen

ble videreført da UNHCR ble opprettet gjennom vedtak i FNs generalforsamling

i desember 1949 for å ivareta alle europeere som fortsatt ikke var repatriert eller

permanent integrert utenfor sitt opprinnelige hjemland.

Som det framgår av denne historiske framstillingen, hadde FNs institusjonali-

serte flyktningarbeid sitt utgangspunkt i situasjonen i Europa etter verdenskrigene.

Flyktningstrømmer i andre deler av verden, for eksempel de 14 millioner som

i 1947 flyktet over den nyetablerte pakistansk-indiske grensen, ble ikke ofret

systematisk oppmerksomhet. Dette eurosentriske perspektivet ble nedfelt i flykt-

ningkonvensjonen av 1951, som i utgangspunktet kun var gyldig for europeere

som var blitt flyktninger før 1951. Disse begrensningene sto ved lag inntil de ble

opphevet gjennom en tilleggsprotokoll i 1967. Delvis som en følge av at tidligere

kolonier fikk innpass i FN som selvstendige stater, ble imidlertid UNHCR alle-

rede fra slutten av 1950-tallet tvunget til å vende blikket mot områder utenfor

Europa. Gjennom etableringen av den såkalte good offices-funksjonen tidlig på

1960-tallet ble organisasjonen gitt mandat til å ivareta interessene også til enkelte

kategorier personer som ikke tilfredsstilte alle kriteriene i flyktningkonvensjonens

definisjon av flyktninger.

De geografiske og tidsrelaterte begrensningene som var en del av flyktning-

konvensjonen til 1967, var ment å begrense antallet flyktninger under UNHCRs

ansvarsområde. Også i utformingen av selve definisjonen var begrensningen av

antallet flyktninger et sentralt tema. I en verden hvor autoritære regimer var like

mye regel som unntak, og hvor mange av disse mer enn gjerne ville ha fordrevet

deler av sine egne lands befolkninger, tilsa en realpolitisk vurdering at man måtte

sørge for å avgrense omfanget av den kategorien som ville komme under inter-

nasjonalt ansvar. Valget sto i praksis mellom enten å liste opp konkrete grupper i

behov av beskyttelse på det aktuelle tidspunktet eller å finne en mer allmenngyldig

definisjon. Som vi har sett, vant det siste alternativet fram, om enn med geografiske

og tidsrelaterte begrensninger. For å gjøre «flyktning» til en unntakskategori, atskilt

fra de mange andre menneskene som levde under rutinemessig undertrykkelse,

ble «<forfølgelse>> gjort til et sentralt kriterium i vurderingen av om en person kan

anses som flyktning eller ikke. Selv om diskusjonen om den korrekte tolkningen

av forfølgelsesbegrepet fortsatt pågår, er det klart at det inneholder en forståelse

av at en person må befinne seg i en situasjon hvor han eller hun er direkte truet.

Slik definisjonen fortolkes av de fleste land, inneholder det også en forståelse av

at hjemlandets myndigheter må ha en aktiv rolle i denne forfølgelsen, enten som

forfølger, eller gjennom å unnlate å gi personen beskyttelse mot andre aktører

som utøver slik forfølgelse. Gjennom dette gir flyktningkonvensjonen uttrykk for

at de forhold som angår forfølgelsen, er interne i det enkelte land, og konvensjo-

nen gjenspeiler derfor den oppfatning at verden er oppdelt i stater med suveren

jurisdiksjon over separate territorier og befolkningsgrupper.

Foretrukne løsninger på flyktningsituasjoner

I de første tiårene etter etableringen av UNHCR var organisasjonens virksomhet

basert på et klart skille mellom beskyttelse (protection) og nødhjelp (assistance).

Dens hovedoppgave var å gi beskyttelse til personer som var forfulgt i sitt hjemland

av bestemte årsaker. Forståelsen innad i FN av at et flertall av verdens flyktninger

i dag ikke oppfyller betingelsene i flyktningkonvensjonens definisjon, men har

flyktet på grunn av sult, krig eller politisk uro, har åpnet for et større engasjement

på nødhjelpssiden (Tjore 1998). Gjennom 1980- og 1990-tallet steg antallet

personer som UNHCR fikk ansvar for, dramatisk. Dette skyldtes ikke primært

at antallet konvensjonsflyktninger økte, men at et økende antall mennesker på

flukt av andre årsaker enn de konvensjonen nevner ble ansett å være «<of concern

to>> UNHCR. Med det økte nødhjelpsengasjementet fulgte et nytt syn på hvilke

løsninger på flyktningsituasjoner som er å foretrekke. Beskyttelse er knyttet til

spørsmålet om varige løsninger for den enkelte, og arbeidet med slike løsninger

har vært en viktig del av UNHCRs arbeid siden etableringen. Organisasjonens

tre standardløsninger fram til siste del av 1980-tallet var henholdsvis frivillig

repatriering, integrering i første asylland eller gjenbosetting i et tredjeland, hvor-

av den siste var den prioriterte. Med fokuset på «root causes» ble som nevnt

«forebyggelse» (prevention) av masseflukt viktig. UNHCRs Note on International

Protection fra 1990 argumenterer for at «den ideelle politikk og mest effektive

form for beskyttelse er forebyggelse». Deres tilsvarende notat fra 1991 slår fast

at <<forebyggelse er å foretrekke framfor helbredelse». Hva som kan ligge bak

prioriteringen av slike preventive strategier, vil bli diskutert nedenfor, men det

synspunktet at vi i dag står overfor flyktninger som både i antall og i motiver for

flukt atskiller seg fra tidligere flyktninger, går igjen i FNs egne vurderinger. Siden

fattigdom og generell uro rammer store befolkningsgrupper, må man gjøre noe

med disse årsakene, heller enn med situasjonen til den enkelte.

Prioriteringen av forebyggelse gjenspeiler også den økende kompleksiteten i de

situasjoner hvor UNHCR og andre humanitære organisasjoner arbeider - situa-

sjoner som ikke lenger er preget av politiske motsetninger mellom to stormakter,

men ofte både av konflikter mellom stater og mellom etniske grupper innenfor

stater, og hvor sivile både flykter og bruker våpen. I løpet av 1990-tallet utviklet

debatten i FN seg videre fra en diskusjon av «root causes» til arbeidet med det som

ble kalt «a comprehensive approach», og som omfatter nødhjelp og beskyttelse

til de fleste kategorier sivile i konflikt- og krigssituasjoner: flyktninger, internt

fordrevne og returnerte. Denne utviklingen gjenspeiles i det generelle mandatet

som UNHCR fikk av FNs generalforsamling i 1997, hvor det kort og godt he-

ter at organisasjonens oppgave er å «sikre internasjonal beskyttelse til alle som

trenger det»

<<Sikre soner»?

På 1990-tallet ble internt fordrevne, eller «IDPs» (Internally Displaced Persons)

som de ofte omtales, fokusert på som en tidligere neglisjert kategori personer i

flyktningbildet. Slike internt fordrevne, som på verdensbasis utgjør et større antall

enn internasjonale flyktninger, deler mange av flyktningenes vanskeligheter, men

ikke deres beskyttelse under internasjonal lovgivning. Et ønske om å yte assistanse

også til disse har vært en vesentlig drivkraft i utviklingen av UNHCR som en

operativ, humanitær organisasjon. Selv om UNHCR har gjennomført sporadiske

prosjekter for internt fordrevne siden 1971, var deres mest iøynefallende innsats

på dette området i forrige århundre knyttet til opprettelsen av såkalte sikre soner i

flere av de dramatiske konfliktene som utspilte seg på 1990-tallet (UNHCR 1996):

Irak: I etterkant av Gulfkrigen i 1991 presset Iraks offensiv mot sin egen

kurdiske befolkning i den nordlige delen av landet en million mennesker opp

mot den tyrkiske grensen. Tyrkia, som ikke aksepterer flyktninger fra områder

utenfor Europa, nektet å åpne sine grenser. I stedet for å legge press på Tyrkia

etablerte det internasjonale samfunn en sikkerhetssone i Nord-Irak uten ira-

kiske myndigheters godkjennelse. For første gang uttalte FNs sikkerhetsråd at

en flyktningstrøm utgjorde «en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet» i

hur regionen, og kunne derfor gjennomføre aksjonen med tvang under henvisning

til kapittel syv i FNs charter.

Bosnia: I april 1993 ble Srebrenica erklært som «sikker sone», og fikk følge

av Sarajevo, Bihac, Tuzla, Zepa og Gorazde. Etableringen kom i stand uten

aksept fra partene i den militære konflikten, og områdene ble ikke demili-

tarisert. FNs sikkerhetsråd avslo en anmodning fra FNs generalsekretær om

34 000 FN-soldater for å beskytte sonene, og nøyde seg med godkjennelsen

av i overkant av 7000 soldater. Da FN-soldatene forlangte at de muslimske

styrkene innenfor sonene skulle avgi sine våpen, møtte dette motstand fra FNs

sikkerhetsråd. Da muslimsk militær aktivitet fortsatte med utgangspunkt i

sonene, førte dette til at de ble angrepet av serbiske styrker. Minst seks tusen

sivile muslimer antas å ha blitt massakrert etter at den militære motstanden i

Srebrenica var nedkjempet.

Rwanda: I april 1994 brøt det ut uroligheter i Rwanda hvor nedslakting av sivile

var et markant innslag. De første overslag over antallet døde varierte mellom

Sen halv

og en million. I juni fikk Frankrike mandat fra FNs sikkerhetsråd til å

opprette sikre humanitære områder ved hjelp av militære midler, noe de gjorde

i den sydvestlige delen av landet. Utover høsten samme år ønsket rwandiske

myndigheter at de internt fordrevne skulle vende hjem. Det ble hevdet at

mange av de som var igjen i leirene, hadde deltatt i massakrer og organiserte

bevæpnet motstand mot det nye regimet. En operasjon for å flytte flyktninger

fra Kibeho-leiren i april 1995 endte i massakrer.

UNHCR bidro på vegne av FN med nødhjelp i alle disse flyktningsituasjonene.

Sammenkoblingen mellom opprettelsen av sonene og militære interesser, og det

forholdet at sonene i minst to av tilfellene viste seg ikke å være sikre, tilsier at en

slik deltakelse ikke er uproblematisk for en organisasjon hvis primære oppgave

er å yte beskyttelse. Minst to problemstillinger er involvert her. Den første angår

spørsmålet om i hvilken grad en humanitær organisasjon har mulighet til å overtale

stridende parter til å unnlate å angripe særskilte soner. I den grad UNHCR ikke

har mulighet til selv å sikre den fysiske tryggheten i slike områder, for eksempel

gjennom et tilstrekkelig stort antall FN-soldater, risikerer organisasjonen å yte

nødhjelp uten beskyttelse. Man må anta at dette svekker organisasjonens trover-

dighet. Den andre problemstillingen er knyttet til spørsmålet om ikke opprettelsen

av sikre soner medvirker til å begrense menneskers mulighet til å søke beskyttelse

utenfor landets grenser. FNs generalforsamling ga i 1993 uttrykk for at UNH-

CRs bistand til internt fordrevne var spesielt ønsket «der innsatsen kan bidra til

å forhindre eller løse flyktningproblemer», det vil si som et middel til å forhindre

flukt til andre land." UNHCR selv har vært bevisst på denne problematikken

har ved flere anledninger uttalt at bistand til internt fordrevne må veies mot

retten til å forlate sitt land for å søke internasjonal beskyttelse.

Jus og politikk

Fram til 1980-tallet var den dominerende tradisjonen innenfor tenkningen om

hvordan flyktninger bør gis beskyttelse, det som kan kalles «juridisk positivisme»>

(Chimni 1998). Med dette uttrykket menes her to ting: For det første den for-

ståelsen at flyktningers problemer og rettigheter ivaretas best gjennom generelle,

juridiske mekanismer - til forskjell fra konkrete, politiske løsninger. For det andre

den oppfatningen at jus og politikk utgjør separate samfunnssfærer, det vil si at

internasjonal rett utgjør et abstrakt system av regler som kan og bør fortolkes

uten hensyn til makt eller moral.

Den tilsynelatende avpolitiseringen av flyktningspørsmålet i perioden etter 1950

hadde nær sammenheng med den kalde krigen. Jeg sier «tilsynelatende», for det

kan hevdes at den juridiske positivismens skille mellom jus og politikk i seg selv

var et resultat av politiske interesser. Det er ingen tvil om at de vestlige, allierte

landene var de førende i utarbeidelsen av flyktningkonvensjonen, og at denne

gjennom sin fokusering på individet reflekterer et vestlig perspektiv på menneske-

rettigheter. Anklagene om mangel på individuelle rettigheter i de kommunistiske

landene har i hele etterkrigsperioden vært et viktig ideologisk våpen for vestlige

land. Gjennom den positivistiske juridiske tradisjonen, som fra dag til dag ble

ivaretatt av UNHCR, ble denne forståelsen av menneskerettigheter framført i

en nøytral og «objektiv» innpakning. Derfor ble også mottak av flyktninger en

politisk handling. Som UNHCR selv har uttalt: <<I de vestlige mottakerlandene

ble enhver som ankom fra Sovjetunionen eller dens allierte, automatisk innvilget

asyl i en eller annen form; ingen detaljert undersøkelse av deres grunner til å reise

ble oppfattet som nødvendig» (UNHCR 1993: 8).

Én virkning av den positivistiske, juridiske tradisjonen var at den ikke satte

forkjempere for flyktningers rettigheter i stand til å møte de problemene som har

oppstått etter avslutningen av den kalde krigen. For det første førte fokuseringen

på juridiske mekanismer til at aktivister og private organisasjoner ensidig satset

på å forbedre prosedyrene for flyktning-godkjennelse i stedet for å mobilisere

politisk støtte til flyktningers sak. Svakheten ved en slik strategi viste seg

mange stater aktivt begynte å forhindre flyktningers og asylsøkeres adgang til de

prosedyrene som er utviklet. For det andre har den juridiske positivismen ført til

en situasjon hvor flyktningspørsmål blir betraktet sui generis, det vil si i lys av sine

egne interne og mer eller mindre tilfeldig bestemte regler og prinsipper, atskilt

fra spørsmål om velferd og menneskerettigheter generelt. Denne utviklingen har

gjort eksperter på flyktningrett ute av stand til å ta inn over seg den spenningen

som ligger i forholdet mellom staters rett til å regulere bevegelse på den ene siden

og enkeltpersoners rett til liv og frihet på den andre. Sagt på en annen måte: Da

den positivistiske tradisjonen først viste seg å være utilstrekkelig, hadde jusen ikke

motstandskraft til å motstå det politiske presset fra de som så det som viktigere

å begrense innvandring enn å beskytte flyktninger.

Fra 1990-tallet av skjedde en «snuoperasjon» i behandlingen av flyktninger.

Opphøret av den kalde krigen gjorde at flyktninger ikke lenger hadde en ideologisk

verdi i konflikten mellom supermaktene. Det som fulgte, var utviklingen av nye

tankemodeller og mekanismer for å begrense de vestlige nasjonalstatenes ansvar

for verdens flyktningproblem. Den viktigste endringen besto i at forebyggelse

av flukt og frivillig repatriering erstattet gjenbosetting som den antatt beste løs-

ningen på flyktningsituasjoner. Dette er en gjennomgripende holdningsendring.

Det var vestlige land som i perioden etter annen verdenskrig argumenterte for

at gjenbosetting i nye hjemland var å foretrekke framfor repatriering til opprin-

nelseslandet (Stoessinger 1963). Denne holdningsendringen har vært fulgt av

andre mekanismer som de fleste av oss kjenner: midlertidig beskyttelse, en aktiv

bruk av visumplikt overfor land hvor asylsøkere kommer fra, kriminalisering av

asylsøkeres innreise uten gyldige reisedokumenter, osv.

UNHCRs endrede politikk fra 1990-tallet av kan tyde på at organisasjonen

har tilpasset seg dette politiske klimaskiftet og nå gir legitimitet til vestlige staters

forsøk på å stenge flyktninger inne i sine nærområder. Mens det tidligere tjente

vestlige staters politiske interesser å framstille UNHCR som vokter av et upolitisk

rettssystem, synes de samme statenes interesser i dag å være tjent med å omdanne

organisasjonen til en humanitær bistandsorganisasjon som kan bidra til å løse

problemene der de oppstår. Følgelig har man sett at UNHCR fra 1990-tallet

av arbeider i henhold til nye konsepter - «beskyttelse i hjemlandet», «preventiv

beskyttelse»>, <<retten til ikke å reise» og så videre - konsepter som alle medvirker

til at flyktninger ikke i samme grad gis tilbud om beskyttelse i vestlige land.

Myten om ulikhet

I den vestlig dominerte diskursen om flyktninger, både innenfor og utenfor FN-

systemet, ser man ofte påstander om at flyktningstrømmene fra 1980-tallet av er

grunnleggende ulike de som flyktningkonvensjonen var ment å dekke. Fra kritikere

er det blitt hevdet at denne forståelsen er en myte som fra slutten av 1980-tallet

er blitt benyttet av vestlige stater som argument for ikke å ta imot flyktninger.

Gjennom å skape et bilde av den «normale» flyktning som hvit, mann og anti-

kommunist, har man lyktes i å framstille dagens asylsøkere som avvik fra denne

normalen. De viktigste sidene ved myten om ulikhet er de følgende:

For det første hevdes det at flyktningstrømmene etter 1980 i antall overgår alt

verden tidligere har sett - de er et kollektivt fenomen, og ikke den typen indivi-

duelt fenomen som flyktningkonvensjonen beskriver.

For det andre påstås det at flyktningstrømmer i utviklingsland, i motsetning

til i Europa, er et resultat av interne konflikter som statene selv er ansvarlige for.

For det tredje sies det at flyktninger fra utviklingsland ikke tilfredsstiller kri-

teriene i konvensjonen på samme måte som de tidligere europeiske, at årsakene

til flukt er forskjellige. Deres viktigste motiver er å bedre sin økonomi, ikke å

søke beskyttelse.

For det fjerde hevder enkelte at utviklingen i transport- og kommunikasjons-

teknologi har fjernet «de naturlige hindringer for bevegelse» som tidligere bidro

til en sortering av flyktninger i henhold til deres behov - med andre ord at mens

det tidligere bare var de med reelle beskyttelsesbehov som orket å overkomme

hindringene, så er dette ikke lenger tilfellet.

Forskningsmiljøene har spilt en vesentlig rolle i denne mytekonstruksjonen. I

sin innledning til en av de mest sentrale bøkene om ankomsten av asylsøkere til

Europa på 1980-tallet, hevder Martin (1988) at:

[...] en betydelig prosentandel av de som nå ankommer direkte, er personer som ikke

ville ha valgt å forlate hjemstedet, uansett hvor vanskelige deres økonomiske og politiske framtidsutsikter måtte være der, hvis de trodde at de måtte flytte til en leir i Honduras eller Sudan i stedet for til de goder som er tilgjengelige i de fleste vestlige land. Motivene xtil disse nye asylsøkerne har ikke det spesielle ved seg som la grunnlaget for og holdt ved like det unike tilbudet for flyktninger [...] (Martin 1988: 10-11).

Andre forskere hevder at ulikhetene mellom europeiske og ikke-europeiske

flyktninger har vært betydelig overdrevet. Selv om mange flyktninger fra den

kalde krigen var individer som var utsatt for politisk forfølgelse, utgjorde disse

bare en brøkdel av europeiske flyktninger i det tjuende århundre. Skran (1995:

5) hevder derfor at: <<I virkeligheten er det bemerkelsesverdig likhet mellom

flyktningstrømmene i mellomkrigstidens Europa og de som har utviklet seg i

utviklingslandene siden 1945 og i de tidligere kommunistlandene siden Sovjet-

unionens sammenbrudd.»>

Heller ikke er det gitt at de øvrige elementene som inngår i myten om ulikhet,

er riktige. Om omfanget av migrasjonen fra sør til nord på slutten av forrige

århundre påpeker Widgren (1990) det feilaktige i forestillingen om at denne

migrasjonen er større enn tidligere. Hvis vi ser perioden 1800-2000 under ett,

ble høydepunktet nådd mellom 1845 og 1924, da 50 millioner mennesker, ho-

vedsakelig europeere, flyttet vestover. Faktisk beholdt Europa sin posisjon som

avsenderland helt fram til 1970-tallet. Mot denne bakgrunnen kan det hevdes at

den restriktive innvandringspolitikken som de vestlige landene har innført etter

avslutningen av den kalde krigen, representerer en ny fase i en globaliseringspro-

sess som har pågått siden det sekstende århundre, og som medfører at en del av

verden blir stadig rikere mens en annen del blir stadig fattigere.

Interne eller eksterne årsaker til flukt

Et viktig element i den påstanden at flyktningstrømmene i utviklingsland er av

en annen art enn de i Europa, er forestillingen om at årsakene til at folk flykter er

forskjellige. Igjen må vi se på hvordan disse årsakene konstrueres ideologisk, det

vil si hvordan beskrivelsene av dem bidrar til å underbygge en bestemt politikk.

Som vi så, legger flyktningkonvensjonens definisjon av flyktning vekt på statens

forfølgelse av den enkelte - den opererer med det vi kan kalle en «intern» forkla-

ring på hvordan flyktninger oppstår. Slike interne forklaringer har vært domi-

nerende i hele etterkrigstiden (Zolberg et al. 1989). De har imidlertid hatt ulike

funksjoner i perioden før og etter avslutningen av den kalde krigen. I perioden

før bidro interne forklaringer til å framheve de vestlige land som et fristed fra

kommunistisk diktatur. I perioden etter framheves i stedet opprinnelseslandenes

manglende sosiale ansvar for egne borgere. Koblet sammen med en forestilling

om at flukt nå, i motsetning til tidligere, er et kollektivt fenomen, legger interne

forklaringer grunnlaget for en vestlig politikk basert på repatriering til hjemlandet

som den beste løsning. Hvis en flyktnings opprinnelsesstat alene er ansvarlig for

flukten, kan det argumenteres for at andre stater ikke kan pålegges en moralsk

forpliktelse til å ta imot denne på permanent basis - særlig hvis årsaken tar form

av kollektiv selvdestruksjon.

Det som mangler i et internt perspektiv på flukt, er en forståelse av at også indre

prosesser i et land har internasjonale og globale aspekter. Skran (1995: 18-19)

påpeker i sin brede gjennomgang at flyktningstrømmer i det tjuende århundre har

vært generert av felles historiske prosesser. Hun nevner spesielt to slike - for det

første omdannelsen av multietniske keiserdømmer til homogene nasjonalstater

(jf. ovenfor), for det andre utviklingen og spredningen av militærteknologi som

rammer hele befolkninger når krig bryter ut. Det kan imidlertid være nødvendig

å gå lenger i å fordele internasjonalt ansvar for flyktningproduserende konflikter

enn det Skran gjør her. For eksempel er det mye som tyder på at mange av de

ctniske konfliktene som ofte sics å karakterisere perioden etter opphøret av den

kalde krigen, har nær sammenheng med internasjonal økonomi.

Det er nærliggende å hevde at flyktningkonvensjonen uttrykker en bestemt

forståelse av samfunnet, en forståelse som ligger i nasjonalstatens organisasjons-

form, nemlig at det er gjennom sitt forhold til staten at det enkelte individ får

sin status som sosial aktør. Det ligger i nasjonalstatens natur å bekjempe andre

kilder til sosial orden enn staten selv, det være seg etnisitet, regional identitet el-

ler organiserte klasseinteresser. Gjennom skatt, militærtjeneste og strafferettslige

bestemmelser gjør nasjonalstaten krav på sine innbyggeres individuelle lojalitet

i bytte mot beskyttelse av personlig integritet og sivile rettigheter. Dette nære

forholdet mellom stat og individ kan ses som årsak til at man i Europa har lagt

så stor vekt på søkeres individuelle forhold i vurderingen av flyktningstatus. For

å bli akseptert må fremmede som søker beskyttelse i et annet land enn sitt eget-

det vil si som søker medlemskap i et nytt statsorganisert kollektiv - gjennomgå

en prosess av sosial «reklassifisering». Denne prosessen administreres verden over

av innvandringsmyndigheter som fra dag til dag beslutter hvem som kan gis

innreise, varigheten på oppholdstillatelser, kriteriene for statsborgerskap osv. For

flyktninger er et skritt på veien i en slik prosess en fornektelse av den orden han

eller hun tidligere var en del av, en fornektelse som tar form av å dokumentere

opposisjon mot eller forfølgelse fra statsmakten i sitt opprinnelsesland.

Frivillighet og tvang i migrasjonsprosesser

Karl Marx har uttalt at «mennesker lager historie, men ikke under omstendigheter

de har valgt selv». Sitatet uttrykker et kjerneproblem i all samfunnsteori, nemlig

det kompliserte forholdet mellom det gitte, strukturelle, og det individuelle,

nyskapende. Som vist gjennom de ulike tilnærmingene over, er det å klargjøre

sammenhengen mellom disse dimensjonene ved sosialt liv en utfordring også for

migrasjonsteori.

Faktisk er dette spørsmålet mer prekært i forhold til forskning på migrasjon

enn det er i forhold til de fleste andre samfunnsområder. Dette er fordi spørsmålet

om hvilken grad av frivillighet som er involvert i en persons flytting fra et land

til et annet, ofte vil ha konsekvenser for denne personens rettigheter i henhold til

nasjonal og internasjonal lovgivning. For å si det litt tungvint: Dersom en persons

flytting er å anse som ufrivillig, og denne ufrivilligheten har bestemte årsaker, er

personen å betrakte som flyktning. Dermed har vedkommende bestemte rettig-

heter som han/hun ikke har dersom flyttingen betraktes som et resultat av eget

valg. Som en følge av dette forholdet er det både i offentlige debatter og i deler

av faglitteraturen vanlig å skille mellom «<tvungen» og «frivillig» migrasjon, ofte

i praksis forstått som henholdsvis flukt fra krig og migrasjon med økonomiske

motiver.

Om et slikt skille er nødvendig i en lovregulering av rettigheter til mennesker

som er på flyttefot, er det ikke gitt at det er den beste innfallsvinkel til en forståelse

verken av de samme menneskenes egen opplevelse av sin situasjon, eller

samfunnsmessige prosessene som bringer dem i bevegelse. Det er gode grunner

til å hevde at mennesker som faller inn under definisjonen av «flyktning», ikke –

eller ikke nødvendigvis - er i en situasjon som er vesensforskjellig fra situasjonen

til mange migranter som ikke tilfredsstiller denne definisjonen. Våpen dreper,

men det gjør også sult. Framtidsutsiktene til en jordløs bonde oppsagt fra sin lei-

lendingskontrakt kan være like miserable som de til et medlem av en undertrykt

minoritet. Enkelte har hevdet at de som har mest behov for å flykte fra konflikter,

og som hvis de gjorde det ville få anerkjennelse som flyktninger, ofte ikke er i

stand til det på grunn av økonomiske eller andre ressursmessige barrierer. Den

amerikanske sosiologen Mark Gibney, en av de få som har foretatt en systema-

tisk studie av norsk asylpolitikk (Gibney 1990), påpekte for mange år tilbake at

en av de største svakhetene ved denne politikken er at norske myndigheter ikke

sammenholder beskyttelsesbehovet for de som kommer til Norge med det samme

behovet for andre i søkernes hjemland som ikke lykkes i å reise til Norge.

Hvis man ønsker å forstå hvordan migrasjonsprosesser kommer i stand, er det

derfor vanskelig å opprettholde en distinksjon mellom økonomiske og sosiopoli-

tiske årsaker. Unntaksvis kan det selvfølgelig finnes «rene» årsaker av det ene eller

andre slaget, men i de fleste tilfeller er slike prosesser en respons på sammensatte

forhold som i sum oppleves som uholdbare for den enkelte beslutningstaker.

Heller ikke er det fruktbart å operere med et kategorisk skille mellom

og frivillighet; det synes mer hensiktsmessig å starte med det utgangspunktet

at individuell autonomi, dvs. en persons mulighet til å iverksette tiltak for å nå

personlige mål, alltid er relativ. Individuelle og kollektive beslutninger, også om

migrasjon, er i stor grad avhengige av den samfunnsmessige fordelingen av sosi-

ale, politiske og økonomiske ressurser. Med et slikt utgangspunkt har sosiologen

Anthony Richmond (1996) argumentert for at ulike former for migrasjon kan

ordnes langs en skala fra proaktiv til reaktiv, målt etter de aktuelle aktørenes

selvstendige handlingsmuligheter.

Konvensjonsflyktninger

Den horisontale aksen i Richmonds grafiske framstilling representerer samspillet

mellom økonomiske og sosiopolitiske krefter. Den vertikale aksen representerer

beslutningsdyktighet langs en skala fra maksimal til minimal autonomi. Proaktive

migranter utgjøres av personer som tilbringer sin pensjonisttilværelse i utlandet,

tilbakevendte utvandrere, personer som har flyttet for å gjenforenes med familie-

medlemmer og andre som av egen vilje har valgt en tilværelse utenfor sitt hjem-

land. Konvensjonsflyktninger, statsløse personer og tvangsarbeidere, på den annen

side, utgjør klare eksempler på reaktive migranter. Mellom disse ytterpunktene

finner vi de fleste som av ulike, samvirkende økonomiske og politiske årsaker

krysser statsgrenser. Jo nærmere den vertikale aksen en person kan plasseres, desto

mer dominerende er de økonomiske faktorene, mens personer i ytterkantene er

mer påvirket av politiske faktorer. Noe klart skille kan imidlertid ikke trekkes

mellom de ulike kategoriene.

Richmonds tilnærming synes mer fruktbar enn et kategorisk skille mellom

<<tvungen» og «<frivillig» migrasjon, selv om en slik kategorisering er blitt sentral i

den politiske debatten om innvandring i vestlige land. Dessverre er et kjennetegn

ved den offentlige debatten om innvandring at den føres på innenrikspolitiske

premisser som i liten grad gjenspeiler kompleksiteten i de områder hvor flykt-

ninger og innvandrere kommer fra. Denne innenrikspolitiske debatten har ofte

moralske overtoner hvor det å være for eller imot flyktninger, eller for eller imot

innvandring, også markerer andre kvaliteter ved den som uttaler seg. En vesentlig

oppgave for forskere og studenter innenfor migrasjonsfeltet bør være å skape rom

for å diskutere spørsmål om tvang, beskyttelse, kontroll og rasisme uten at disse

spørsmålene gjøres til symbolske flaggsaker for ulike politiske posisjoner. Skal vi

få til en meningsfull diskusjon av de problemstillinger som er involvert, krever

dette både en klargjøring av de ulike, komplekse forbindelsene som knytter dem

sammen, og en utvidelse av perspektivet hvor forhold i utvandrernes hjemland

og forhold i deres oppholdsland gis plass innenfor samme forståelsesramme.

Kapittel 5 Globalisering: bevissthet og økonomi

Samhandling mellom nasjonene spenner over hele jordkloden i en slik utstrekning at man nesten kan si at verden bare er en eneste by hvor et kontinuerlig marked tilbyr alle varer, slik at alle ting produsert fra jorda, fra dyr og av mennesker nå kan kjøpes for penger og kan nytes av alle mennesker i sine egne hjem.

Geminiando Montanari 1683

«Globalisering» er et av de mest brukte uttrykk for å beskrive prosesser i samti-

den. Det er derfor paradoksalt at det blant de som anser seg kvalifisert til å ha en

mening, ikke er enighet verken om fenomenet finnes, hva det i så fall innebærer,

eller - hvis det gjør det - om det er bra eller dårlig.

Hva er globalisering?

Hvorvidt fenomenet globalisering finnes eller ikke henger selvfølgelig sammen

med hva ordet anses å bety, hvilke prosesser det hevdes å henvise til. De fleste vil

kunne være enige om at tekniske nyvinninger som Internett og mobiltelefoner

har gjort kommunikasjon enklere, raskere og billigere enn hva som var tilfellet

før disse ble oppfunnet. De fleste vil også kunne være enige om at verden på en

rekke ulike måter er blitt mer mangfoldig i løpet av de siste 30 årene, selv i avsi-

desliggende land som Norge: Utenlandske TV-kanaler er blitt flere, utbudet av

utenlandske matvarer er bedre, restauranttilbudet er blitt mer variert, spekteret av

hudfarger blant folk på gaten er blitt bredere. I hvilken grad dette gjenspeiler noe

kvalitativt nytt på global basis er et helt annet spørsmål - som sitatet fra Montanari

over viser, har folk også tidligere hatt en opplevelse av at verden er blitt mindre.

Åpningen av nye sjøveier, eller byggingen av jernbaner, har trolig vært minst like

revolusjonerende for folk flest som overgangen fra fasttelefon til mobiltelefon.

De som tror at ikke-europeiske handelsvarer i Europa er noe som hører dagens

samfunn til, bør se nærmere på eksporten av porselen fra Japan til Europa, eller

importen av indiske stoffer til Storbritannia, på 1600- og 1700-tallet.

Likevel, noen mener at vi står overfor noe nytt. En av de mest siterte artiklene

i sosialantropologi om temaet fra 1990-tallet innledes slik: «Det krever bare den

mest overfladiske kjennskap til fakta om den moderne verden for å fastslå at

den nå er et interaktivt system i en helt ny forstand» (Appadurai 1996: 27).¹2

Forfatteren, Arjun Appadurai - født i India, bosatt i USA; professor ved blant

annet University of Chicago, Yale University og New School College i New

York, tidligere leder for Chicagos globaliseringsplan, rådgiver for blant annet

UNESCO, UNDP og Verdensbanken - argumenterer for at det i de siste

tiårene av 1900-tallet fant sted et fundamentalt tidsskille - «a rupture»

er kvalitativt annerledes enn tidligere prosesser av sosial endring (ibid.: 3). Det

grunnleggende, slik han ser det, er at kombinasjonen av migrasjon og nye digi-

tale medier har endret menneskers, eller snarere menneskehetens, forestillinger

om verden og dermed deres subjektivitet, deres forståelse av seg selv. Dette

tidsskillet innebærer ikke at alle nå blir like, men snarere at alle ting blir langt

mer komplekse, komponentene i menneskers livsverden holdes ikke innenfor

lokale, regionale eller nasjonale kontekster, de flyter på tvers og gjennom. Selv

for dem som selv ikke er i bevegelse, settes kulturelle elementer i spill på nye

måter. Denne nye «uryddigheten», de ulike forestilte verdener, snekret sammen

av folk i ulike livssituasjoner ulike steder på kloden, analyserer han som en

relasjon mellom det han kaller ulike «scapes», nærmere bestemt fem dimensjo-

ner av global kulturell flyt: «Ethnoscapes», flyten av migranter, gjestearbeidere,

flyktninger, turister og andre; «technoscapes», spredning av ny teknologi; «finan-

cescapes», flyten av kapital; «mediascapes», strømmen av bilder i form av nyheter,

fiksjon og reklame som gir mennesker deres inntrykk av verden, og «ideoscapes»,

ideer og begreper om ting som frihet, velferd, selvstendighet og demokrati. I

betegnelsen «scapes» ligger at de fem forholdene han omtaler «ikke er objektivt

gitte relasjoner som ser like ut fra alle synsvinkler, men at de er grunnleggende

perspektiverende konstruksjoner, formet av den historiske, språklige og politiske

situasjonen ulike aktører befinner seg i» (ibid.: 33). Det er altså forståelsen av de

ulike strømmene han vektlegger.

Appadurai har også sin mening om et annet sentralt spørsmål i diskusjonen om

globalisering; hvorvidt de eksemplene på nye globale forbindelser vi ser rundt oss

nå, er tilfeldige resultater av teknologisk utvikling, handelsavtaler og migrasjon,

eller om det er et system i det hele, en underliggende logikk og dynamikk som

frambringer det vi kan observere. Han er klar på at hans teori om tidsskillet - <<the

rupture>> - ikke inneholder noen teleologi, det vil si noen innebygget retning eller

iboende logikk. Han avstår fra å uttale seg om hvorvidt utviklingen er god eller

dårlig, hvorvidt den vil føre til mer demokrati, mer rasjonalitet, bedre økonomis-

ke kår for folk flest eller ikke (ibid.: 9). Det eneste han vil si, er at framtiden er

 «postnasjonal», nasjonalstatens tid er forbi. Dette er spørsmål som vil bli diskutert

videre mot slutten av dette kapittelet. La oss ta et skritt av gangen.

Det grunnleggende: teknologi, rom og bevissthet

En del av det vi tenker på når vi bruker uttrykket «globalisering», har å gjøre

med muligheten for å kommunisere med andre på tvers av avstand. Sosiologen

Anthony Giddens (1984) har påpekt at samfunn varierer med hensyn til det

han kaller henholdsvis «tilstedeværelse-tilgjengelighet» (presence-availability) og

«tid-rom-distansering» (time-space distanciation). «Tilstedeværelse-tilgjengelig-

het» uttrykker graden av andre menneskers fysiske nærvær innenfor en persons

sosiale miljø. Inntil for noen hundre år siden var de fleste samfunn karakterisert

ved en høy grad av slik tilgjengelighet. De som var del av samme sosiale gruppe

tilbrakte hele livet, og mange av døgnets timer, sammen. Utviklingen av trans-

portsystemer og kommunikasjonsmidler gjør at mennesker ikke lenger må være

til stede innenfor hverandres umiddelbare rekkevidde for å kunne kommunisere.

<«<Tid-rom-distansering» uttrykker i hvilken grad samfunn «<strekkes>> over avstander

i tid og rom. Slik strekking gjenspeiler det forholdet at sosial virksomhet i økende

grad avhenger av samhandling mellom personer som ikke er til stede i samme

tid og rom. Graden av slik distansering avhenger av en rekke ulike faktorer, for

eksempel muligheten for å lagre informasjon, utviklingen av kommunikasjons-

midler og så videre.

Det viktige med disse begrepene er at de tillater oss å se at utviklingen av tek-

nologi gjør noe ikke bare med vår kontroll over naturen, men med menneskers

samhandling med hverandre. Det burde ikke overraske oss - som vi så i kapittel

3, endret utvandringen fra Skandinavia til Amerika karakter da damp overtok

for seil. Det ble nå mulig å reise tilbake på besøk, eller for å overtale andre til å

komme, uten altfor store omkostninger. På tilsvarende måte endrer teknologien

samhandlingen innenfor et land. En reise fra østkysten til vestkysten av USA tok

to år til fots, fire måneder med hest og vogn, fire dager med tog (i 1910) og fem

timer med fly. Det kan ikke være tvil om at denne utviklingen har forandret det

amerikanske samfunnet i betydelig grad.

Eksempelet viser at rom og tid henger sammen, og at opplevelsen av begge kan

endres. Mange forfattere har pekt på at forståelsen av tid i det førkapitalistiske

Europa, og i andre såkalt tradisjonelle samfunn, var knyttet til naturens sykluser

og til utførelsen av konkrete oppgaver. Tid var viktig når man skulle bestemme

tidspunktet for pløying, såing, innhøsting eller lignende - sjelden ellers. Livet i

middelalderen var organisert rundt øyer av tid i et hav av tidløshet. Tiden slik

innbyggere i vestlige samfunn kjenner den i dag - klokke-tid, abstrakt tid inn-

delt i en uendelighet av like intervaller - er et fenomen som hører sammen med

lønnsarbeidet og med en effektiv industriproduksjon. Den hører også sammen

med en bestemt måte å organisere samfunnet på, en måte hvor samme tid for alle

medlemmer er én bærebjelke for det nasjonale fellesskapet.

Hvordan tid og rom virker sammen i åpningen av et nasjonalt fellesskap, kan

vi se et eksempel på i utviklingen av det som i England kalles Greenwich Mean

Time (GMT), det som i dag er verdensstandarden for tid og tidsforskyvning.

GMT ble til som et resultat av vanskelighetene med å koordinere transporttjenester

innenfor England. Da man begynte med regulær hestetransport mellom engelske

byer på slutten av 1700-tallet, hadde de fleste av disse byene fortsatt sine

lokale tidssoner som kusker og transportselskaper måtte forholde seg til. Den

utfordringen dette innebar, ble akutt med utviklingen av jernbanenettet og post-

tjenesten. I en av jernbanens ruteopplysninger fra 1841 finner vi følgende notis:

<< London-tid følges ved alle stasjoner langs banen; denne er 4 minutter tidligere

enn Reading-tid, 5 minutter før Cirencester-tid, 8 minutter før Chippenham-tid

og 14 minutter før Bridgewater-tid» (Thrift 1990: 122). De praktiske problemer

tidssonene medførte, gjorde at alle jernbaneselskapene i 1847 vedtok å følge

GMT. Først i 1884 ble denne standarden internasjonalt akseptert. GMT, det vi i

den industrialiserte verden betrakter som «selve tiden», er en matematisk fiksjon

som under den organiserte kapitalismen tok opp i seg lokale tidsopplevelser og

omgjorde den til målbare enheter.

Ett av flere skiller i diskusjonen om globalisering går mellom dem som hevder

at de prosessene som knytter ulike deler av kloden sammen fører til at verden

blir en mer enhetlig arena, og de som finner grunn til å hevde det motsatte. På

den ene siden trues kulturer og tradisjoner av en kommersialisering som utjevner

kulturelt særpreg, men på den andre siden er det få tegn til at motsetninger med

utgangspunkt i etnisk og kulturell ulikhet reduseres i omfang, snarere tvert imot.

Hva er forholdet mellom disse utviklingstrekkene?

En som har tatt dette spørsmålet på alvor, er Roland Robertson, som på første

del av 1990-tallet både var en pioner innenfor denne

typen studier og av de mest

iherdige og produktive globaliseringsteoretikerne (1990a, 1990b, 1991, 1992,

1995). Et hovedpoeng for Robertson er at globalisering er en prosess som både er

objektiv og subjektiv: «Globalisering refererer både til fortetningen (compression) av

verden og til intensiveringen av bevisstheten om verden som en helhet» (Robertson

1992: 8) - med andre ord er det snakk om både en økt verdensomspennende

gjensidighet og en bevissthet om denne gjensidigheten. «Fortetningen» innebærer

en redusert avstand mellom de ulike delene av verden som følge av en raskere

sirkulasjon av personer, kapital og informasjon. Den globale gjensidigheten, og

bevisstheten om den, medfører ikke at mennesker i ulike deler av verden blir like

som individer, men at kulturelle forskjeller blir uttrykt på mer standardiserte

måter. Dette er et resultat av to samvirkende prosesser, det han kaller henholdsvis

<<partikulariseringen av universalisme» og «universaliseringen av partikularisme».

Eksempler på den første prosessen vil være nasjonale utgaver av verdensreligionene,

eksempelvis den norske statskirken, hvor universelle verdier annekteres av politiske

aktører og gjøres til en mekanisme for å skille mellom medlemmer og utenforstå-

ende. Det mest framtredende eksempel på «universaliseringen av partikularisme»

er kanskje spredningen av nasjonalstaten som kulturell og politisk formasjon, hvor

en bestemt måte å avgrense gruppetilhørighet på i løpet av noen hundreår har fått

en nær universell utbredelse. I en av sine artikler (1990b) beskriver Robertson

veien fram mot den nåværende tilstand av «global tetthet» i fem faser:

Første fase varte i Europa fra begynnelsen av det 15. til midten av det 18.

århundre. Den karakteriseres ved at middelalderens kirkelige og dynastiske

transnasjonale forbindelser fikk redusert betydning og ved en første framvekst

av samfunn ble avgrenset gjennom nasjonal identitet. Forestillinger om indi-

videt og humanistiske tanker vektlegges.

Andre fase strakk seg i Europa fra midten av 1700-tallet til ca. 1870. Den

markeres ved en tydelig vektlegging av tanken om homogene, enhetlige stats-

dannelser og om like statsborgerlige rettigheter. Doktriner om formalisert

mellomstatlig samkvem utarbeides.

Tredje fase varte fra 1870-tallet til midten av 1920-årene. Det vokser fram

forestillinger om hvordan nasjonale samfunn og stater bør utformes og av-

grenses for å være akseptable i et globalt perspektiv. Tanker om humanitet og

felles menneskelige rettigheter forsøkes formalisert. Enkelte ikke-europeiske

samfunn inkluderes i det internasjonale samfunn. Det skjer en rask økning i

omfanget av og hastigheten på global kommunikasjon.

Fjerde fase strakk seg fra 1920-årene til midten av 1960-tallet. Den karakterise-

res ved konflikter og krigføring over betingelsene for de globaliseringsprosessene

som kom i gang ved slutten av forrige fase. Menneskehetens felles framtid

tematiseres med utgangspunkt i holocaust og på bakgrunn av atomvåpentrus-

selen. FN etableres.

Femte fase begynte i 1960-årene og varer fortsatt. Den markeres av inkluderin-

gen av utviklingslandene i den internasjonale politiske orden, og av utviklingen

av en erkjennelse av den globale tilstand fra slutten av 1960-tallet, blant annet

gjennom romfartsutvikling. «Postmaterialistiske» verdier betones, og det skjer

men sterk økning i globale institusjoner og bevegelser. Todelingen av verden

oppheves, og et globalt mediesystem konsolideres.

Som vi ser av Robertsons oversikt, berører utviklingen av en global gjensidig-

het ikke bare forskjellige former for mellomstatlig samarbeid. Gjennom de to

prosessene av universalisering og partikularisering bevisstgjøres individet om at

det inngår i globale forbindelser. Individet «relativiseres», som bærer av nasjonal

identitet i forhold til verdenssamfunnet av nasjoner og som individ i forhold til

menneskeheten som sådan. Resultatet er utviklingen av en bevissthet om at verden

utgjør én felles arena hvor vi alle deltar.

Global økonomisk ulikhet

Sett fra et utsiktspunkt 25-30 år senere, synes mange av Robertsons historiske

oppsummeringer gode, mens hans forståelse av i hvilken retning utviklingen var

på vei, var i overkant optimistisk. Mange vil da også si at globaliseringens glans-

dager først tok fart rundt 1990, det vi si omtrent på den tiden de arbeidene som

er sitert over ble utgitt. Det kan argumenteres for at grunnlaget for globalisering

i den forstand vi forstår sammenknytningen av verden i det 21. århundre, i stor

grad ble drevet fram av tre faktorer som i noen grad gjorde hverandre mulig: For

det første nedbyggingen av restriksjoner på internasjonale kapitalbevegelser, sær-

lig avviklingen av det såkalte «Bretton Woods-systemet» på 1970-tallet som har

bidratt til økte investeringer i lavkostland; for det andre opphøret av den kalde

krigen på siste del av 1980-tallet, noe som fjernet sperrer for investeringer, åpnet

nye markeder for handel og over tid bidro til nedbygging av tollbarrierer; for det

tredje utviklingen av teknologi knyttet til data og Internett på 1990-tallet som

har gjort raske valuta- og kapitaltransaksjoner mulige, har gitt finanssektoren

en framtredende plass i internasjonal økonomi og generelt gjort informasjon og

teknologi til avgjørende økonomiske innsatsfaktorer. Sammen har disse faktore-

ne bidratt til et internasjonalt økonomisk system hvor nasjonale økonomier må

konkurrere med hverandre og med internasjonale selskaper og investeringsfond

på en felles global arena. Dette har også ført til det som på festspråk omtales

som «<internasjonal arbeidsdeling», det vil si at de enkelte aktører utnytter

De ressurser de måtte ha i en global konkurranse - for eksempel lave lønninger blant

sine arbeidere - og dermed også bidrar til økt gjensidig avhengighet i stedet for

økonomisk selvberging.

Hvis man skal forsøke å bedømme virkningene av den globaliserte økonomien

på folks levestandard, kan man, som det sies, velge å se glasset som halvfullt eller

halvtomt. I en omfattende pionerstudie av global ulikhet fra 2016 viser økonomen

Branko Milanovic (2016) at globaliseringen har brakt velstand, men at denne

velstanden langt fra er likt fordelt. Basert på tall fra perioden 1988-2008, en

periode da både Kina, land i den tidligere Sovjetunionen og India ble inkludert i

verdensøkonomien, viser han at økningen i per capita inntekt, justert for inflasjon

og ulike prisnivåer mellom land, varierte fra null til nærmere 80 %.13 La oss se

nærmere på denne fordelingen.

Figuren over krever litt konsentrasjon for ikke-økonomer, men er verd anstrengel-

sen. Den viser prosentvis økning (vertikalt) i personinntekt, justert for inflasjon og

prisforskjeller mellom land, i perioden 1988-2008 på ulike punkter i den globale

inntektsfordelingen (horisontalt). Denne horisontale inntektsfordelingen inne-

bærer at de som befinner seg til venstre langs den nedre horisontale linjen er de

med lavest inntekt globalt, de som befinner seg til høyre, er de med høyest inntekt.

Det totale antallet personer langs den horisontale linjen er her inndelt i tideler.

Som vi kan se, har økningen i inntekt (vertikalt) på global basis vært størst ved

punkt A, minst ved punkt B. Punkt A ligger nær midten av den globale inntekts-

fordelingen, ved den femte tidelen som vi på statistikkspråk vil kalle medianen,

punkt B ligger på den åttende tidelen, de som befinner seg der, er altså så vidt

del av de 20% mest velstående på verdensbasis. Økningen i inntekt for de som

inntektsmessig befinner seg ved punkt A, har vært nesten 80% i løpet av disse

20 årene, for de som befinner seg ved punkt B, har den vært nær null. Hvem er

disse personene?

Ni av ti som befinner seg rundt punkt A, og som dermed har dratt nytte av

globaliseringen, er mennesker fra de voksende asiatiske økonomiene, folk først

og fremst i Kina, men også i India, Thailand, Vietnam og Indonesia (Milanovic

2016: 19). De er ikke de rikeste i disse landene, de rikeste er posisjonert lenger

til høyre på den horisontale linjen; de ved punkt A er personer midt i inntekts-

fordelingen i sine egne land, så vel som globalt - de tilhører det som ofte omtales

som den <<framvoksende middelklassen» i disse landene. For å ta noen eksempler:

Personer rundt den femte og sjette tidelen i Kinas byer fikk sin inntekt tredoblet

i løpet av 20 år, folk på den kinesiske landsbygda fikk sin inntekt ganget med

2,2. I Indonesia doblet inntekten for den urbane befolkningen seg, befolkningen

på landsbygda fikk sin inntekt økt med 80%. I Vietnam og Thailand fikk be-

folkningen plassert rundt inntektsmedianen sin inntekt mer enn doblet i samme

periode. Rent økonomisk - og statistisk - var disse befolkningsgruppene en av

vinnerne i globaliseringskonkurransen i perioden 1988-2008. Hvilke forbehold

som ligger i formuleringen «rent økonomisk», kommer jeg tilbake til.

Hvem er så taperne, de ved punkt B? De er nesten alle sammen fra de rike

OECD-landene (Organisasjonen for økonomisk samarbeid). Tre fjerdedeler av

dem er innbyggere i de «gammelrike>> landene i Vest-Europa, Nord-Amerika,

Australia, New Zealand og Japan. På samme måte som Kina dominerer punkt

A, dominerer USA, Japan og Tyskland punkt B (Milanovic ibid.). Til tross for at

de globalt sett hører til de mer velstående - til høyre for medianen - er de i sine

land blant de mindre velstående. Laget man en inntektsfordeling tilsvar-

Egne ende den i figur 5.1 for det enkelte land, ville de ligge til venstre for midtstreken.

Dette er arbeidere og den lavere middelklasse som har merket nedleggingen av

industriarbeidsplasser, «outsourcing» av tjenesteproduksjon til lavkostland og

kutt i offentlige budsjetter på kroppen. Det er den delen av befolkningen som i

2016 stemte Storbritannia ut av EU og gjorde Donald Trump til president i USA.

Før vi går videre, la oss se på det siste punktet langs linjen, punkt C. Her finner vi

en annen gruppe vinnere, de globalt rike. Som det framgår av figur 5.1, har inntekten

til den globalt rikeste prosenten, lengst til høyre langs den horisontale linjen, økt

med cirka 66% i samme periode. Også disse er i alt overveiende grad fra de rike

økonomiene: Halvparten av den rikeste ene prosent i den globale inntektsfordelingen

er fra USA; Singapore og Sveits har ni prosent hver av denne ene prosenten, Canada

og Luxemburg sju prosent hver, Storbritannia fem prosent, Frankrike og Norge tre

prosent hver (Milanovic 2016: 38). Personene i dette toppsjiktet er i selskap med

enkeltstående oligarker fra Russland og Brasil som utgjør en prosent av den ene

prosenten rikeste. 14 Sett i sammenheng med punkt B er et faktum åpenbart, nemlig

at inntektsforskjellen mellom arbeiderklasse/lavere middelklasse de velstående i

de rike landene har økt betydelig i denne perioden av globalisering.

Absolutt fordeling

Figur 5.1 angir den relative inntektsøkningen i perioden 1988-2008, altså hvor

den enkelte i forhold til andre med en annen inntekt har økt sin

egen inntekt. Den fordelingen av inntektsøkning vi har sett ved å sammenholde punkte-

ne A, B og C, er et resultat av hovedsakelig tre forhold: 1) ulikheten i landenes

økonomiske vekst i den aktuelle perioden, særlig Kinas betydelig raskere vekst

enn USAs, 2) landenes ulike økonomiske startposisjon i 1988, særlig Kinas fat-

tigdom sammenlignet med USA, og 3) endringer i landenes nasjonale fordeling

av inntekt i perioden.

For å gi et bedre bilde av hva dette handler om, må vi se på den absolutte for-

delingen av inntektsøkningen i perioden. I figur 5.2 representerer den vertikale

og horisontale linjen nesten det samme som sist, henholdsvis prosentvis økning

i inntekt (vertikal) og nå femdeler av befolkning fordelt på inntekt (horisontal).

Fortsatt er altså de med lavest inntekt til venstre på den horisontale linjen, de mest

velstående til høyre. Forskjellen er at grafene nå viser fordeling av absolutt inntekt.

La oss si at vi tar den totale økningen i global inntekt for perioden 1988-2008 og

kaller denne for 100. Figur 5.2 viser at 44 % av denne totale inntektsøkningen

i perioden har gått til de fem prosent globalt mest velstående, med 19 %, altså

nesten en femtedel, av økningen til den aller rikeste prosenten. I motsetning har

de vi over utropte til vinnere av globaliseringen, den nye middelklassen, de som

ligger på femtedelene 50-65 langs den horisontale inntektsfordelingen, kun

forsynt seg med totalt cirka ni prosent av den totale globale inntektsøkningen

(Milanovic ibid.: 25).

Årsaken til at dette bildet blir så forskjellig fra det i figur 5.1, er simpelthen det

de på enorme gapet som er i faktisk inntekt mellom de på toppen av stigen og

bunnen, selv når summene er justert for ulikheter i prisnivå mellom ulike land. I

2008 var gjennomsnittlig inntekt etter skatt for den globalt rikeste prosenten litt

over $ 71 000 per år (målt i «2005 internasjonale dollar»), inntekt på medianen,

altså midtpunktet i fordelingen av befolkningen etter inntekt, $ 1400 og på bun-

nen $ 450. Med utgangspunkt i disse tallene ser vi at én enkelt prosent økning i

inntekt for de på toppen utgjør nesten halvparten av den totale inntekt for de som

befinner seg på midten, altså de i den nye (hovedsakelig asiatiske) middelklassen.

Selv om økningen i relativ inntekt var mindre i den rikeste prosenten (punkt C,

figur 5.1) cnn på medianen (punkt A, figur 5.1), var altså de rikes inntektsøkning

uendelig mye større i absolutte tall. Det figur 5.1 og 5.2 forteller samlet, er hvor

ulikt verdens velstand er fordelt.

Klasse og lokalisering

Vi skal se på en dimensjon til ved den globale økonomiske ulikheten. Det jeg har

sett på over, er forskjellen i inntekt mellom mer og mindre velstående personer

på verdensbasis. Innenfor de fleste land har utviklingen i den aktuelle perioden

gått mot økende ulikhet mellom rike og fattige. Imidlertid, som nevnt i sam-

menligningen av punkt A og B i figur 5.1, er det også et geografisk element her;

den nye globale middelklassen med størst prosentvis inntektsøkning (punkt A)

befinner seg hovedsakelig i Asia, den gamle globale arbeiderklassen/middelklassen

med liten inntektsøkning i globaliseringens glansperiode (punkt B) befinner

hovedsakelig i <<vestlige» land (inkludert Japan, Australia og New Zealand). Det

reiser spørsmålet: Hvor stor del av den totale globale økonomiske ulikheten er

et resultat av ulikhet i de enkelte land («<klasse»), og hvor stor del er resultat av

ulikhet mellom land («<lokalisering»)? Er den globale ulikheten vi har diskutert

over hovedsakelig et resultat av at det finnes rike og fattige i de fleste land, eller

hovedsakelig et resultat av at folk i noen land er rikere enn folk i andre land?

Faktisk er det for økonomer mulig å foreta beregninger av dette, og

for dem som er interessert i historisk utvikling, er det interessant å se på hvordan forholdet mellom disse to komponentene har endret seg over tid.

Som vi kan se av figur 5.3, var betydningen av lokalisering ubetydelig i 1820,

mer enn 80 % av global ulikhet var på det tidspunktet et resultat av ulikhet innad

i de enkelte land. Klasse var det avgjørende. I de neste 150 år endret dette seg

radikalt. Industrialiseringen i vestlige land fra andre halvdel av 1800 og koloni-

maktenes kontroll over verdenshandelen gjorde ulikhet mellom land til den

dominerende faktor i den totale ulikheten. På individnivå ble det nå viktigere å

være født i - eller migrere til - det «riktige land» enn å være født i «riktig klasse».

Lønningene og levestandarden i den vestlige arbeiderklassen la inntekten og

levestandarden til tilsvarende befolkningsgrupper i Asia og Afrika langt bak seg.

Slik den økonomiske historikeren Peer Vries har formulert det, ser vi fra slutten

av det 19. århundre av framveksten av «et gap mellom rike og fattige nasjoner,

mektige og maktesløse nasjoner, som er uten sidestykke i verdenshistorien» (Vries

2013: 46). I perioden 1950-1970 var brutto nasjonalprodukt per capita i USA

sammenlignet med i Kina 20 til 1 (Milanovic ibid.: 130).

Som vi kan se fra figur 5.3, endret tendensen retning fra slutten av 1900-tallet,

nasjonal ulikhet ble igjen en større del av den totale ulikheten. Dette er delvis et

resultat av at den økonomiske veksten i de folkerike landene i Asia, særlig Kina,

i noen grad har bidratt til å utjevne ulikheten mellom land, dels er det et resultat

av en dramatisk økning i ansamlingen av rikdom blant de mest velstående i USA

Og enkelte andre land, inkludert Russland og Kina.15

I skyggen av disse forholdene gjemmer det seg imidlertid et tredje forhold: den

relative mangelen på økonomisk vekst i Afrika. Afrikas totale brutto nasjonalpro-

dukt var i år 2000 20 % lavere enn i 1980; i 2013 var brutto nasjonalprodukt

per capita i Afrika beskjedne 1,9 ganger høyere enn i 1970. I samme periode var

det femdoblet i Asia (Milanovic ibid.: 165, 170). Den prosentvise andelen av

befolkningen under den internasjonale fattigdomsgrensen - minimale 1,9 $ per

dag - i Afrika sør for Sahara gikk ned fra 54,3 % i 1990 til 41,0 % i 2013, men

antallet personer i denne kategorien økte fra 276 millioner til 389 millioner i

samme periode. Dette er mange veldig fattige mennesker, og de fattige i Afrika sør

for Sahara er fattigere enn fattige andre steder i verden (UN 2016a: 37). Hoved-

problemet i Afrika er fraværet av stabil økonomisk vekst, at perioder med positiv

utvikling er blitt avløst av krig, politiske konflikter og prisfall på de naturressurser

som landenes eksport er avhengig av. I de mest ekstreme tilfeller, som Madagaskar

og Den demokratiske republikken Kongo, er per capita nasjonalprodukt i dag

lavere enn det var før frigjøringen fra kolonimaktene rundt 1950.

Utstøting

Ifølge Saskia Sassen, professor i sosiologi ved Columbia University og en av de

mest produktive forskere på globale forhold de siste tiårene, gir den økonomis-

ke veksten i Asia ingen grunn til optimisme over utviklingen på verdensbasis

(Sassen 2014, se også 1991, 1998). Hun betrakter den tidsperioden vi er inne

i som karakterisert av utstøting («expulsions»). Denne utstøtingen tar mange

ulike former, fra avvikling av økonomisk støtte til arbeidsløse i Sør-Europa via

uforholdsmessig fengsling av minoritetsmedlemmer i USA til gruveselskapers

ødeleggelse av jordbruksland og livsmuligheter i Sør-Afrika. Sassens påstand er

at det er forbindelser mellom disse tilsynelatende uavhengige fenomenene, at

de er resultater av en underliggende systemlogikk, og at vi derfor burde slutte å

betrakte dem som «europeiske», «amerikanske» eller «<afrikanske». Forbindelsen

ligger i to forhold som krysser alle nasjonale grenser (Sassen ibid.: 9).

Det ene forholdet er omgjøringen av stadig større deler av verden til spesialiserte

soner for økonomiske operasjoner. På den ene side tar dette form av en lokalise-

ring av produksjon, servicefunksjoner og industrielt jordbruk - i tillegg til hel- og

halvkriminell virksomhet som handel med menneskelige organer, prostitusjon og

narkotikahandel – til områder hvor myndigheter i stor grad er fraværende

fraværende og hvor

reguleringen av lønn, arbeidsforhold og sikkhetshensyn er svak. På den annen

side har vi sett framveksten av skatteparadiser og av «globale byer» som sentra

for internasjonale finansnettverk, byer som ikke lenger forholder seg til verken

nasjonale grenser eller gamle skillelinjer mellom nord og sør, øst og vest. For å

nevne ett eksempel er Cayman Islands, ei 264 kvadratkilometer stor øy i Karibien

med 60 000 innbyggere, i dag verdens femte største økonomi.

Det andre forholdet er nettopp finanssektorens økende dominans i den in-

ternasjonale økonomien. Denne er dels et resultat av den forsterkereffekten ny

datateknologi har, men først og fremst av en enestående kreativitet i utviklingen

av nye finansielle instrumenter, i første rekke ulike former for derivater og såkalte

<<credit default swaps» (CDS). 16 Dette er teknisk kompliserte juridiske konstruk-

sjoner som det ikke er grunn til å gå inn i her, det viktige i denne sammenhengen

er at slike finansielle instrumenter har gjort det mulig å gjøre stadig nye materielle

forhold og prosesser til investeringsobjekter for globale kapitalforvaltere. Sammen

skaper disse forholdene det Sassen kaller en «scaling effect», de forstørrer omfanget

og uberegneligheten av handlinger, blant annet ved at beslutninger fattet ett sted i

verden, la oss si i et styrerom i New York, får uante og dramatiske konsekvenser et

annet sted - konsekvenser som beslutningstakerne kanskje ikke engang er klar over.

Et investeringsobjekt av interesse i vår sammenheng her er jordbruksland.

Utenlandske investeringer i jordbruk har vokst fram som et omfattende globalt

marked i senere år, mer enn 200 millioner hektar antas å ha blitt kjøpt opp av

utenlandske investorer bare i perioden 2006-2011, det er litt mer enn tre ganger

størrelsen av Frankrike. Det meste av denne jorda befinner seg i Afrika, men en

økende andel også i Latin-Amerika, Russland, Ukraina og deler av Sørøst-Asia.

Utviklingen synes drevet fram hovedsakelig av to forhold: et økende behov for

arealer til industriell produksjon av palmeolje, hovedsakelig til biodrivstoff, og

økende priser på matvarer. Bak oppkjøpene står både statlige myndigheter, særlig

Kina og Gulf-landene har vært aktive, og private investorer og investeringsfond.

Investeringer gjort av private investorer så et oppsving i forkant av finanskrisen i

2008, da framsynte investorer flyttet pengene sine fra bankaksjer til andre objekter

som jord (Sassen ibid.: 81), men denne frykten har holdt seg i etterkant av krisen. I

2010 investerte cirka 250 private eierkapitalselskaper i dette markedet, omfanget av

investeringer anslås å være 30-40 milliarder amerikanske dollar (Visser 2015). Ett

interessant eksempel på hvordan dette markedet virker, er saudiarabiske investorer

som investerte 100 millioner dollar i produksjon av jordbruksvarer for reeksport

til Saudi-Arabia på områder leaset til dem av etiopiske myndigheter, samtidig

med at FNs matvareprogram i perioden 2007-2011 brukte 116 millioner dollar

på matvarehjelp til Etiopia for å hjelpe befolkningen gjennom sultkatastrofen i

landet (Sassen ibid.: 275).

Investeringsselskapers logikk tilsier store og raske investeringer for å minimali-

sere transaksjonskostnader og maksimere rask profitt. Tidshorisonten for å hente

fortjeneste av investeringer er ofte bare seks-syv år (Visser ibid.). Ingen av disse

hensynene er tilpasset et bærekraftig jordbruk. Utviklingen har store konsekvenser

av ulike slag: konflikter mellom lokalsamfunn og statlige myndigheter, erstatning

av naturlig vegetasjon og dyreliv med monokulturer som over tid fører til at om-

råder legges brakk, opprykking av småbønder og migrasjon til byene.

Slik Sassen ser det, har denne bølgen av utenlandske oppkjøp av jordbruksland

vært forberedt i tiår gjennom det Internasjonale pengefondets og Verdensbankens

såkalte restruktureringsprogrammer i utviklingsland. Disse programmene, som

særlig ble innført på 1980-tallet, førte til at fattige land gjennomførte omfattende

låneopptak med det siktemålet å utvikle aktivitet og infrastruktur som fremmet

internasjonal konkurranse, noe som igjen medførte en gjeldsbyrde som ofte gjorde

det nødvendig å kutte i velferdstiltak. Gjelden til land i det såkalte «Global South>>

økte fra 507 milliarder dollar i 1980 til 1400 milliarder i 1992 (Sassen 2014:

91). Fra 1982 til 1998 betalte forgjeldede land fire ganger mer i renter på lån

enn størrelsen på de opprinnelige lånene, samtidig som låneopptakene firedoblet

seg. Dette er økonomiske disposisjoner med sosiale konsekvenser. Omfattende

forskning dokumenterer sammenhengen mellom stor statlig gjeldsbyrde, kutt i

velferdsprogrammer og vanlige menneskers forverrede livsvilkår.

Den sosiale verdenssituasjonen

Sassens pessimistiske tolkning av i hvilken retning utviklingen er på vei, får in-

direkte støtte fra mindre aktivistiske observatører. FNs rapport om den sosiale

verdenssituasjonen i 2016 (UN 2016a) advarer mot å slå seg til ro med at den

økonomiske utviklingen i Asia vil utrydde fattigdommen. Selv om mange på det

asiatiske kontinentet har karet seg over den internasjonale fattigdomsgrensen,

befinner 800 millioner mennesker seg fortsatt under denne streken. 2,6 mil-

liarder mennesker - 37 % av verdens befolkning - lever for mindre enn 3,80

dollar per dag og kan lett falle tilbake i ekstrem fattigdom. I Sør-Asia alene lever

41 % av befolkningen - cirka 720 millioner mennesker - så vidt over den inter-

nasjonale fattigdomsgrensen på en inntekt mellom 1,90 og 3,80 dollar per dag.

I Latin-Amerika og Karibia står mer enn halvparten av befolkningen i fare for

å rammes av fattigdom. Legger vi andre kriterier til grunn enn bare den inter-

nasjonale fattigdomsgrensen, blir bildet enda dystrere. Bruker man den såkalte

<<multidimensional poverty index» (MPI), som tar hensyn til forhold som ernæring,

helse og utdanning, er MPI-fattigdom mer utbredt enn den rent økonomiske

fattigdommen i 60 % av landene. FN-rapporten slår nøkternt fast at «blant lan-

dene med tilstrekkelige data synes det ikke å være noen klar forbindelse mellom

reduksjon i inntektsfattigdom og reduksjon i multidimensjonal fattigdom»> (UN

2016a: 39). Den tilsynelatende reduksjonen av fattigdom har med andre ord ikke

medført vesentlig forbedring i folks livssituasjon.

Fattigdom henger selvfølgelig sammen med inntektsmuligheter. FN-rapporten

slår fast at utviklingen i utviklingsland sett under ett har gått i retning av et skille

mellom de som får ansettelse med en viss grad av beskyttelse i den formelle økono-

miske sektoren, særlig voksne med utdanning, og et økende antall unge, kvinner og

migranter med usikker inntekt, mange i uformell sektor. Et omfattende problem i

mange land preget av fattigdom, er løs og usikker tilknytning til arbeidsmarkedet;

dagjobber, selvsysselsetting og mer eller mindre ubetalt arbeid i familievirksom-

heter. Selv om det ikke finnes sikre tall på omfanget av dette problemet, finnes

det indikasjoner. Ett estimat anslår andelen av arbeid i uformell sektor utenfor

jordbruket til 82% av all sysselsetting i Sør-Asia, 65% i Sørøst-Asia og Øst-Asia

(utenfor Kina), 51 % i Latin-Amerika og 66 % i Afrika sør for Sahara.17 Spesielt

bekymringsfull, og spesielt viktig for internasjonal migrasjon, er situasjonen for

den yngre delen av befolkningen.

Utopi og nyliberalisme

Globaliseringen synes å binde steder og mennesker nærmere sammen. At utvik-

lingen mot global sammenfiltring har gitt opphav til ulike utopiske forestillinger,

er kanskje ikke underlig. Et av de mest kjente bidragene av dette slaget er den

nykonservative amerikanske statsviteren Francis Fukuyamas proklamering av

<<historiens slutt» i en artikkel fra 1989, utvidet til bokform i 1992 (Fukuyama

1989, 1992). Inspirert av Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd

hevdet Fukuyama at menneskehetens historiske utvikling som en kamp mellom

ideologier har kommet til veis ende, og at liberalismen som politisk og økono-

misk organisasjonsform representerer «det menneskelige styresettets endelige

form». Selv om han distanserer seg fra økonomisk determinisme, argumenterer

Fukuyama for at det er «den spektakulære overfloden i liberale økonomier og

det uendelige mangfoldet i konsumkulturen» som fostrer og gir næring til den

politiske liberalismen. Hans forståelse av samtiden er som «en universell homogen

stat» med <<liberalt demokrati i den politiske sfære, kombinert med enkel tilgang

til videospillere og stereoanlegg i den økonomiske» (1989).

Men også venstreradikale har utopier. I sin mye omtalte og omdiskuterte bok

Empire fra 2000, argumenterer Antonio Negri og Michael Hardt - i et nærmest

messiansk språk som ikke er enkelt tilgjengelig - at vår tid ikke lenger kan for-

stås i kraft av nasjoners maktutøvelse og imperialisme; økonomisk og politisk

makt utøves nå i overlappende og sammenfiltrede nettverk uten grenser eller

sentral kontroll (Hardt og Negri 2000). «Imperiet» i våre dager ledes ikke fra

Forum Romanum, eller fra Washington, men formes gjennom en flyt av kapital,

informasjon og mennesker som ingen lenger styrer, men som styrer seg selv mot

undergangen i sin jakt på profitt. Antoni Negri, som mens han skrev på boken

satt i fengsel i Roma for sin deltakelse i venstreradikal terrorisme på 1970-tallet,

argumenterer ikke lenger for voldelig motstand mot denne makten, forfatterne

mener i det de kaller «mangfoldet» («<the multitude») å se framveksten av en felles

bevissthet som gir grunnlag for en annerledes framtid. På samme måte som Im-

periet er uten grenser, er også denne bevisstheten det. «Mangfoldet» er summen

av de som ikke eier, de innflytelsesløse, de som arbeider for kapitalen, og som når

de ikke lenger kan livnære seg der de er, migrerer i jakt på overlevelse og gjennom

denne vandringen etablerer grunnlaget for kosmopolitisk samhørighet og globale

rettigheter. Imperiet, tilsynelatende dominerende over alt, er likevel ikke i stand

til å kontrollere strømmen av migranter som søker arbeid og et bedre liv i rike

land. Gjennom denne strømmen, i denne strømmen, finnes kimen til et fellesskap

mellom de eiendomsløse som på sikt betyr slutten for Imperiet.

Nyliberalisme som unntak

For utopistene over står nyliberalisme som fenomen sentralt. Globaliseringen

anses å innebære nedbygging av økonomiske restriksjoner både i form av nasjoNale grenser og restriksjoner på kapitalflyt. For den ene fører dette til demokrati,

for de to andre til kosmopolitisk klassebevissthet. Foreløpig er det få tegn til at

noen av dem har rett.

Koblingen mellom globalisering og nyliberalisme gjøres av mange. Langt færre

har forsøkt å gi en presis definisjon til betegnelsen «nyliberalisme». En av dem

som har forsøkt, er den marxistiske geografen David Harvey, som i sin bok A

Brief History of Neoliberalism (Harvey 2005: 2) foreslår følgende:

Nyliberalisme er først og fremst en teori for politisk økonomisk praksis som anser at

menneskelig velferd best kan fremmes ved å frigjøre individuelle evner og entreprenø-

regenskaper innenfor et institusjonelt rammeverk karakterisert ved sterke eiendoms-

rettigheter, frie markeder og frihandel. Statens rolle er å skape og bevare et rammeverk

som er tilpasset slike praksiser. ... Statens intervensjoner i markeder (når de er etablert)

må begrenses til et minimum...

Harvey har imidlertid påpekt at for å forstå hvordan globalisering virker, må man

skille mellom nyliberalistisk teori og hvordan den praktiseres. 18 I teorien skulle

liberalisme innebære selvstendiggjøring, handlefrihet og like muligheter i mar-

kedene. Som vi har sett over, er dette ikke alltid tilfelle. Ikke bare er økonomisk

og politisk ulikhet et resultat av nyliberal politikk, en rekke steder - ikke minst i

utviklingsland – virker kapitalkrefter, under nyliberalistisk dekke, sammen med

rå maktutøvelse utført av stater eller private interesser. I stedet for å etablere en

bane hvor alle spillere er like, forhindrer globaliseringen mange fra å delta i spillet.

Antropologen Aihwa Ong (2006) har innført begrepet «nyliberalisme som unn-

tak» for å fange denne dimensjonen av ulikhet. Mer enn en økonomisk doktrinc

bør nyliberalisme ifølge Ong forstås som en styringsteknologi benyttet av politiske

myndigheter. Denne teknologien omfatter både en innføring av markedstenkning

i forvaltningen av utvalgte områder og befolkningsgrupper innenfor omgivelser

som ellers ikke er styrt av slik økonomisk tenkning, og unntak fra nyliberalisme,

det vil si at grupper og områder bevisst holdes utenfor en slik markedsrasjona-

litet. Slike «nyliberale unntak» kan ta sikte på å sikre privilegier for de utvalgte

få, eller å frata de som anses ikke å fortjene det de rettigheter og den beskyttelse

som måtte følge av et åpent marked hvor alle er like. Svært ofte ser vi eksempler

på begge former for unntak side om side.

Ongs begrep er nyttig, ikke minst for å forstå hvorfor grupper av mennesker

tvinges på flukt, og de betingelser de ofte tilbys der de kommer (jf. kapittel 7).

<<Nyliberalisme som unntak» stiller spørsmål ved forståelsen av forholdet mellom

myndigheter (stat) og statsborgerskap som en rent juridisk relasjon. Infiltrasjonen

av markedslogikk i politisk praksis destabiliserer forståelsen av borgerlige ret-

tigheter som forankret i nasjonalstatens territorium. De komponenter vi er vant

til å tenke på som konstituerende for statsborgerskap - beskyttelse, medbestem-

melse, nasjonal tilhørighet, hjemland - blir utformet på ny under påvirkning av

økonomisk logikk. På den ene siden kan individer med tilstrekkelig menneskelig

og/eller økonomisk kapital kjøpe seg nye statsborgerskap¹ eller bli gitt tilgang til

statsborgerlignende rettigheter i land hvor de ikke er født eller oppvokst; på den

annen side opplever stadig flere som mangler denne kapitalen at deres statsbor-

gerskap er lite verd, selv i det landet hvor de er født.

I den grad Ong har rett, gir hennes «nyliberalisme som unntak» også grunnlag

for en ny forståelse av statlig suverenitet i globaliseringens tidsalder. I stedet for å

utviske lokale forskjeller, gjøre alle like, slik mange nasjonalismeteoretikere har argu-

mentert for,20 utøves statlig suverenitet i dag gjennom ulike og ofte selvmotsigende

praksiser orientert mot ulike grupper av befolkning. «Nyliberalisme som unntak»

åpner for forståelse av en fleksibilitet i staters suverenitetsutøvelse som fragmenterer

nasjonalstater og tillater at ulike befolkningsgrupper underlegges ulike rasjonaliteter

for å kunne konkurrere bedre i globale markeder. På den ene side oppgraderes byer

Og områder for å tiltrekke globale selskaper og internasjonal ekspertise, på den

annen etableres økonomiske soner for utenlandske investeringer hvor stater garan-

terer skattefritak og unntak fra arbeidsrettslige begrensninger. For å ta et eksempel

som jeg selv kjenner godt: På Sri Lanka gjennomgår hovedstaden Colombo nå en

forvandling med sikte på å bli det landets myndigheter kaller «en slum-fri hage-by

av verdensklasse; en foretrukken destinasjon for internasjonal business og turisme»>

(Fuglerud 2017). Denne oppgraderingen, som blant annet medfører forflytning

av storbyens fattige fra sentrale byområder til høyblokker i utkanten, gjennom-

føres med en gigantisk innsprøytning av kinesisk kapital, samtidig som titusener av

landets innbyggere fortsatt lever i leirer som følge av 30 år med borgerkrig. Disse

utgjør potensiell billig arbeidskraft for de tolv «Export Processing Zones» og

de to industriparkene landet tilbyr utenlandske investorer, hvor arbeidsvilkårene lenge har vært kilde til bekymring for menneskerettighetsorganisasjoner. Dette er et eksempel på det Ong omtaler som «gradert suverenitet». Mer enn en uhindret flyt av kapital og mennesker, slik både Fukuyama og Hardt og Negri så for seg, er «<zoning» vokst fram som et sentralt styringsprinsipp i store deler av verden.

Global systemteori

Det er på tide å vende tilbake til spørsmålene om hvor nytt fenomenet globali-

sering er, og hva det kan sies å være. Som vi så i innledningen til dette kapittelet,

hadde antropologen Arjun Appadurai et perspektiv på globalisering som la fokus

på nye former for kulturell flyt som sammen legger grunnlaget for en postnasjonal

verden. På samme måte som en god del andre forfattere, særlig på 1990-tallet og

tidlig på 2000-tallet, synes Appadurai å bejuble denne nye kompleksiteten som

globaliseringen fører med seg. Nasjonalstaten, nasjonal tilhørighet og nasjonal

identitet anses å utgjøre noe kunstig og problematisk, en tvangstrøye, som den

nye flyten av informasjon og kultur hjelper oss med å frigjøre oss fra. I norsk

forskning og offentlig debatt har sosialantropolog og professor Thomas Hylland

Eriksen vært den fremste talsperson for tilsvarende perspektiver, noe som gjen-

speiles i titlene på noen av hans tidlige bøker: Veien til et mer eksotisk Norge (1991),

Kulturterrorismen. Et oppgjør med tanken om kulturell renhet (1993), Kulturelle

veikryss (1994), Kosmopolitikk. En optimistisk bok for det 21. århundre (2006).21 Et

gjennomgangstema hos forfattere med en slik forståelse er gjerne at bevegelse, flyt

og kulturblanding er den naturlige tilstanden, alle faste former og/eller tradisjoner,

all lokal tilhørighet, innebærer en kunstig frystilstand forårsaket av makt eller av

mangel på vidsyn og initiativ.

Ikke alle deler en slik forståelse. Den marxistisk inspirerte antropologen Jonat-

han Friedman har både alene og sammen med sin ektefelle, antropologen Kajsa

Ekholm Friedman, siden slutten av 1970-tallet (1979, 1993, 1994, 2007, 2008)

arbeidet med det han kaller «global systemteori», som representerer en litt annen

forståelse av de fenomenene som globaliseringsteoretikere forholder seg til. De to

anser globaliseringsdiskursen à la Appadurai og Hylland Eriksen for å være ikke

primært en formidling av empirisk forskning, men en ideologisk og normativ

diskurs som fremmer en kosmopolitisk forståelse av verden som sammenblandet

- hybridisert (for eksempel Friedman og Friedman 2013: 245). En forståelse av

verden som et sted uten grenser, et «kulturelt veikryss», er ifølge de to mer enn noc

annet uttrykk for en vestlig, mobil elites - eller «wannabe» elites - selvidentifise-

ring som kosmopolitiske verdensborgere som føler seg hjemme på internasjonale

flyplasser og i alle hovedsteder: finansfolk, næringslivets toppsjikt, diplomater,

journalister, FN-ansatte og akademikere som tilbringer store deler av sitt yrkesliv

på reise mellom konferanser hvor globalisering gjerne er tema.

Global - globalisering

I Friedmans alternative forståelse er globalisering virkelig, men ikke noe kvalitativt

nytt og ikke et trinn i verdens utvikling framover, det er en del av sykliske sving-

ninger i verdenshistorien. Globalisering har funnet sted tidligere, for eksempel i

perioden før første verdenskrig (men også lenger tilbake); globalisering er et aspekt

ved mer omfattende prosesser, prosesser som også omfatter deglobalisering. Som

empirisk fenomen er globalisering først og fremst kjennetegnet ved økonomiske

og kommunikasjonsmessige forbindelser. Globalisering av kultur og bevissthet,

som de fleste globaliseringsteoretikere innenfor antropologi og kulturstudier gir

størst oppmerksomhet, er svært varierende, både mellom regioner og mellom

økonomiske lag av en befolkning. Det er på ingen måte gitt at økonomisk glo-

balisering medfører kulturell globalisering.

Det ligger noen viktige distinksjoner her i forståelsene av hva «global» inne-

bærer, og hvordan «globalisering» bør forstås. Ifølge Friedman er «det globale>>

altså ikke noe nytt, det er i det minste like gammelt som samfunn basert på handel

er, trolig eldre. Dette er fordi:

Det globale refererer simpelthen til de aspektene ved systemiske prosesser som forbinder

verdens lokaliteter, dette inkluderer deres utforming som mer eller mindre avgrensede

steder. Det finnes ikke noe globalt rom som flyter ovenpå det lokale. Det globale er et

rent strukturelt begrep (Friedman 2007: 111).22

Med andre ord: I den globale systemteoriens tilnærming refererer det globale

til den totale sosiale arena hvor sosialt liv reproduseres, og det systemisk globale

refererer til den måten forbindelsene mellom stedene innenfor denne arenaen

konstituerer lokale institusjonelle former og identiteter, så vel som økonomiske

og politiske sykluser av utvidelse

og sammentrekning.

Den nåværende fasen av globalisering kjennetegnes ifølge Friedman

man blant annet av følgende forhold (2013):

Massiv eksport av kapital fra tidligere økonomiske sentra og framveksten

av nye, mer konkurransedyktige. Kanalisering av ikke-eksportert kapital til

finanssektorer til erstatning for industriell produksjon.

Økning i både horisontal og vertikal polarisering. <«Etnifisering» og framvekst

av kulturorienterte politiske bevegelser samtidig med økende motsetninger

mellom rike og fattige.

Økning i utvandring fra områder preget av politisk og militær ustabilitet til

tidligere økonomiske og politiske sentra som nå er i forfall. Medfølgende

marginalisering av nykommere.

Friedman og Friedman skiller altså mellom ulike nivåer i diskusjonen av globa-

lisering, spesielt mellom det de kaller «globale systemer og prosesser» på den ene

siden og <<globalisering» på den andre siden. Systemsiden utgjøres av spesifikke

sett av «dynamiske kvaliteter», inkludert sentrum-periferi-strukturer som ekspan-

derer, trekker seg sammen, fragmenteres og reetablerer seg gjennom sykluser av

skiftende hegemoni. «Globalisering» har å gjøre med den forståelsen mennesker

har av verden og de produkter som formidler denne forståelsen, det vil si kultur-

dimensjonen ved prosessene.

Hensikten med å skille mellom system og kultur er å påpeke at systemsammen-

henger i verden kan ha ulike konsekvenser, hvorav «globalisering» (av bevissthet)

kun er én. Det vil også si at menneskers oppfattelse av verden som fragmentert

og kaotisk kan være et resultat av orden på systemnivå. Eksempelvis er det som

gjerne omtales som «<balkanisering», det vil si indre konflikter mellom etniske

grupper, blitt et globalt fenomen. Dette er et resultat av globale prosesser, men

det innebærer ikke derfor en global bevissthet - tvert imot. Vi må altså skille

mellom globale prosesser som fører til global bevissthet, og globale prosesser som

underbygger lokale og fragmenterte meningskonstruksjoner.

<<Globalisering» i Friedman og Friedmans avgrensede betydning av felles

bevissthet, forutsetter at personer har felles referanserammer på global basis.

Dette kan forekomme i ulike grad. Svak globalisering har vi hvis ulike deler

av det globale systemet har tilgang til det samme sett av kulturuttrykk og

representasjoner av verden, for eksempel ved at amerikanske såpeoperaer vises

<<world wide». Sterk globalisering forutsetter i tillegg at et uttrykk eller fenomen

på global basis tillegges den samme mening som der det ble produsert. Dette

er en viktig distinksjon. Det finnes utallige eksempler på at globale fenomener

integreres i lokale meningskontekster og dermed antar en helt annen betydning

enn den opprinnelige. Tilgjengeligheten av bestemte produkter på verdensbasis,

enten dette er klær, Coca-Cola, popmusikk eller amerikanske såpeoperaer, betyr

ikke i seg selv at mennesker forstår verden likt. For at den globale spredningen

av produkter skal produsere individer som fortolker disse produktene på samme

måte, kreves etablerte maktrelasjoner og institusjoner som kan opprettholde

den sterke parts fortolkning som den eneste gyldige. For at en global bevissthet

skal være til stede, kreves det at flyten av kapital, ting, personer og

ideer på

verdensbasis er synkronisert. Dette er en situasjon som vi finner trekk av i den

perioden da Vestens maktutøvelse var på sitt sterkeste, men som aldri har vært

realisert fullt ut.

Globalisering - identitet

Friedman hevder at perioden siden midten av 1980-tallet har vært preget ikke av

global bevissthet, men av en personlig opplevelse - på global basis - av uorden:

av «økning i vold og i forestillinger om vold, økt frykt for katastrofer, for farlige

sykdommer, for AIDS, for seriemordere, for arbeidsløshet, konkurs og tap av

eiendom>> (Friedman og Friedman 2008). Snarere enn å se dagens usikre verdenssi-

tuasjon som del av en utvikling fra det nasjonale mot det globale, hevder Friedman

at den vestlige verden nå opplever en fragmentering forårsaket av økonomiske

nedgangstider og politisk oppløsning. Et sentralt aspekt ved denne prosessen er

framveksten av kulturelle identiteter på bekostning av allmenne statsborgerlige

rettigheter og prinsipper. På verdensbasis pågår tre prosesser parallelt:

Innvandrere i vestlige land styrker sin særegne identitet, samtidig som deres

vertsbefolkning styrker sin egen etniske bevissthet, noe som fører til rasistiske

konfrontasjoner.

Urbefolkninger i nasjonalstatenes utkantområder - som samer, amerikanske

indianere og stammebefolkninger i Sør-Amerika og Sørøst-Asia - fører sin

kamp for rettigheter til land og vann i internasjonale fora.

Gamle, etniske skillelinjer i Europa - innenfor og på tvers av etablerte stats-

grenser - gjenoppstår og får ny betydning.

Disse prosessene, som alle er sentrert om særegenhet, lokal tilhørighet og kultu-

relle rettigheter, er resultater av samme utvikling, nemlig sammenbruddet i den

vestlige verdens maktposisjon og oppløsningen av den identitetsformen som har

vært del av denne maktutøvelsen - modernismen. Forfallet i sentrum fører til en

lengsel etter kulturell konsolidering, en søken etter en indre kjerne i sosialt liv.

«Avhegemoniseringen» på verdensbasis har ført til en tilsvarende «avhomogeni-

sering» som gir seg utslag i etnisk renessanse.

Et svar på hvorfor kulturell identitet er blitt så viktig, krever en forståelse av

moderne – hvilket i vår tid hovedsakelig vil si vestlig - identitet. Det sentrale

elementet i framveksten av den moderne livsform er fristillingen av individet i

forhold til tradisjoner og det som i sosiologisk ordbruk kalles «tilskrevne statuser».

En slik fristilling krever av den enkelte at han/hun «<skaper seg

selv» gjennom egne valg. Den rollen individet spiller ut, er aldri den eneste mulige, siden det i fantasien er mulig å forestille seg alternativer, å leve ut andre sider ved seg selv. Det moderne er derfor en identitetspraksis som gjør forandringen - og frem-

medgjøringen - til alltid tilstedeværende muligheter, og hvor selvet - individets

egentlige jeg - forblir udefinert. Denne ubestemtheten forårsaker en konstant

endringsprosess. I motsetning til det som er tilfellet i samfunn preget av tradisjo-

ner, ligger det i det moderne en søken etter det nye og bedre: Det som er i dag er

bedre enn det vi hadde i går, det vi skaper i morgen vil være bedre enn det vi har

i dag. På individplan skaper mennesket seg selv; i en viss forstand er den enkelte

i dag det han eller hun planlegger å bli i morgen.

Problemet med denne identitetspraksisen er at den er avhengig av en bestemt

ytre sammenheng for å kunne opprettholde seg selv. Den forutsetter en tro på

framtiden. På samme måte som individet må kunne se seg tilbake med en grad

av tilfredshet, må det kunne se framover med en forventning om videre utvikling.

Historisk sett hadde denne utviklingsoptimismen i vår historiske periode sine spe-

sielle forutsetninger i kolonisituasjonen, i det europeiske sentrums annektering av

nye territorier og i etableringen av dette sentrum som leverandør av konsumgoder

til verdensmarkedet - med andre ord i etableringen av et globalt sentrum-perife-

ri-forhold hvor sentrum kontinuerlig spiser seg utover. På individnivå følges denne

ekspansjonismen av en selvforståelse som aktiv og mobil, både i geografisk og

sosial forstand, en forståelse etablert som motsetning til forståelsen av «de andre>>

som passive, tradisjonsbundne og geografisk stasjonære.

Dagens sammenbrudd i denne moderne identitetspraksisen har sammenheng

med at de økonomiske forutsetningene for ekspansjon ikke lenger er til stede.

Modernismens krise er et resultat av en produksjonsforskyvning i den kapitalis-

tiske økonomi hvor kapitaleiere flytter kapital og produksjon til periferien fordi

kostnadsnivået i sentrum er blitt for høyt. Siden slutten av 1960-årene har hele

den vestlige verden medvirket til en massiv kapitaleksport til Sør- og Sørøst-Asia

deler av Sør-Amerika som har ført til oppblomstringen av nye vekstsentra samtidig som de gamle industrisonene forfaller. Disse sonene er i dag nettoimportører

av produktene av sin egen eksporterte kapital, produkter i form av både varer og

migranter. Friedman påpeker imidlertid at det som for individer i sentrum kan

oppleves som en økonomisk krise, ikke nødvendigvis er en krise for økonomien

som sådan. Det som har skjedd, er at systemet av relasjoner på verdensbasis er blitt

mer komplekst gjennom en økning av områder for kapitalakkumulasjon. Mens

modernismens identitetsproblemer vil kunne oppleves som framtidspessimisme

og fremmedgjøring, er dette resultatet av en desentralisering av kapital som på

systemnivå er rasjonell.

Når forutsetningene for modernismens optimisme bortfaller, vil de andre posisjo-

nene innenfor feltet framstå som alternativer. «Tradisjonalisme», som utvilsomt er

den mest utbredte reaksjon på moderniteten, er positiv til kulturell autoritet, for

eksempel i form av religiøs fundamentalisme. «Primitivisme», slik vi finner den

i radikal miljøvernideologi, betoner naturens forrang foran menneskelige behov.

<<Postmodernisme», slik den framtrer i enkelte New Age-strømninger, er pro både

natur og kultur i sin kombinasjon av naturmedisin og tradisjonell kunnskap.

Den dynamikken som Friedman beskriver, går fra oppløsningen av politisk og

ideologisk hegemoni på verdensbasis, via økonomisk forfall i sentrum til person-

lighetskrise på individnivå. Oppløsningen av det gamle verdensbildet (modernis-

men) legger grunnlaget for depresjon, fordi verden ikke lenger overensstemmer

med individets ønsker. For den enkelte kan én mulig løsning på en slik tilstand

være å erstatte modernismens tanke om individuell utvikling med hengivelse til

et sosialt, politisk eller religiøst prosjekt som er større enn en selv, en søken etter

en førmoderne kollektiv eksistens, men nå uten de formidlende og formildende

sosiale nettverk som er gått tapt underveis. En slik dynamikk kan bidra til å

forklare framveksten av religiøs fundamentalisme og aggressive nasjonalistiske

bevegelser som synes å florere på begynnelsen av det tjueførste århundre.

Kapittel 6 Migrasjon og tilhørighet

Paul Collier, direktør for Senter for studier av afrikansk økonomi ved Oxford

University, innleder sin bok Exodus (Collier 2013: 12) med den betraktningen at

<<migrasjon er blitt politisert før den er blitt analysert». Det er ikke vanskelig å gi

ham rett i det. I form av innvandring er migrasjon blitt en viktig partipolitisk sak

i de fleste vestlige land, på 2000-tallet kanskje den viktigste av alle. Det er også

et fenomen ladet med moral og tabuer, et tema politikere og andre som føler seg

meningsberettigede, kan bruke for å vise sine kvaliteter. For europeiske politikere

handlet dette på 1980- og 1990-tallet mye om å vise sjenerøsitet og medfølelse,

i de senere år, ettersom motstanden mot innvandring har vokst, synes kvaliteter

som «<handlekraft» og «evne til å stå i stormen» - det vil si å tåle kritikk fra det

Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug i 2016

kalte «hylekoret» – å ha blitt stadig viktigere.23 Svaret på de komplekse problem-

stillinger og dilemmaer som migrasjon og innvandring reiser, synes i alle deler av

det politiske spekteret å være svart-hvitt-tenkning.

Det er minst tre årsaker til at migrasjon er et tema som er vanskelig ikke bare

å enes om, men å debattere på en fornuftig måte:

Før det første er migranter svært ulike, det er ikke én gruppe. De har det til

felles at de er bosatt utenfor det landet hvor de er født, men kommer fra ulike

områder, har ulik utdanning og har flyttet av ulike årsaker. Det kan være stor

forskjell mellom en IT-ingeniør fra India på treårig arbeidskontrakt og en krigs-

flyktning fra Somalia på leting etter et nytt hjemland. Dette kan synes åpenbart

og banalt, men er likevel noe som ofte overses ikke bare i politisk debatt, men

også i forskning. Spørsmålet er hvor hensiktsmessig det er å forsøke en diskusjon

om <<migrasjon» på et generelt nivå hvor alle kategorier er inkludert. Dette er et

spørsmål jeg kommer tilbake til senere i kapittelet.

For det andre er migrasjon et fenomen med mange fasetter: sosiale, famili-

ære, kulturelle og økonomiske. Arbeidsinnvandring reiser spørsmål om hvilke

arbeidsforhold, lønninger og sosiale livsvilkår arbeidere tilbys, om arbeidstakeres

muligheter til samvær med familie, om hjemsending av penger, om mulig for-

trengning av lokal arbeidskraft, påvirkning på lønnsnivå og opptjening av rettig-

heter; permanent innvandring reiser spørsmål om innvandreres tilpasning til nye

omgivelser, lojalitet til opprinnelses- og bosettingsland, vedlikehold og endring

av kulturtradisjoner, bare for å nevne noen. Antallet problemstillinger er nærmest

uendelig, og sett i sammenheng er virkningene av migrasjon ikke entydig gode

eller entydig dårlige.

For det tredje, under disse spørsmålene ligger de filosofiske og etiske dilemmaene

som migrasjon bringer opp i dagen: Hva er grunnlaget for nasjonale fellesskap?

Hvilke forutsetninger har slike fellesskap, og hva krever de av deltakelse og forplik-

telser? Har vi det samme ansvar for menneskers livsvilkår i andre deler av verden

som vi har for menneskers situasjon i vårt eget land, og i så fall, hvilke konsekvenser

bør dette få? Bør vi - og i hvilken grad - ofre egen velferd for å ta imot arbeidsmi-

granter og flyktninger på leting etter bedre livsmuligheter? Tilsier et prinsipp om

alle menneskers likeverd at det er bedre å hjelpe flere flyktninger i deres naboland

enn færre i vårt eget? Er bekjempelse av illegal migrasjon etisk riktig eller etisk feil?

Jeg skal i dette og det neste kapittelet se på noen få utvalgte problemstillinger

som har interessert migrasjonsforskere i globaliseringens glansperiode, det vil si

fra tidlig på 1990-tallet til i dag. La oss begynne med noen tall, så det blir klart

hva vi snakker om. Følgende bygger på informasjon fra FN i 2016 (UN 2016b):

Antallet internasjonale migranter har vært i sterk vekst over lang tid. I 2016 var

det totale antallet 244 millioner, opp fra 222 millioner i 2010, 191 millioner

i 2005 og 173 millioner i 2000.

Bortimot to tredjedeler av alle internasjonale migranter er bosatt i Europa (76

millioner) eller Asia (75 millioner). På tredjeplass ligger Nord-Amerika (54

millioner), fulgt av Afrika (21 millioner).

I 2015 var to tredjedeler av internasjonale migranter bosatt i bare tjue land.

Det største antallet (47 millioner) var bosatt i USA, tilsvarende 19 % av det

totale antallet på verdensbasis. Tyskland og Russland var på delt andreplass

med 12 millioner hver, fulgt av Saudi-Arabia (10 millioner).

I 2014 var antallet flyktninger på verdensbasis beregnet til 19,5 millioner.

Tyrkia var da det landet med flest flyktninger bosatt (1,6 millioner), fulgt av

Pakistan (1,5 millioner), Libanon (1,2 millioner) og Iran (1 million). Mer enn

halvparten av verdens flyktninger (53%) kom fra bare tre land: Syria, (3,9

millioner), Afghanistan (2,6 millioner) og Somalia (1,1 million).

Kvinner utgjorde litt mindre enn halvparten av alle internasjonale migranter.

Andelen kvinner falt fra 49 % i år 2000 til 48 % i 2015.

De fleste migranter på verdensbasis kommer fra mellominntektsland (157

millioner i 2015). I perioden 2000 til 2015 økte antallet migranter fra mellom-

inntektsland raskere enn antallet fra land i andre inntektsgrupper. Flertallet

av migranter fra mellominntektsland er bosatt i høyinntektsland.

Migrasjon og utvikling

Forståelsen av hvilke globale virkninger migrasjonsbevegelser har, er delt, ikke

bare blant politikere, men også blant forskere - på samme måte som forståelsen av

globalisering generelt er det. Blant dem som ser migrasjon som del av løsningen

på mange av verdens økonomiske problemer, finner vi toneangivende forskere i

Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Typisk for deres forståelse i

de senere år er følgende oppfordring fra 2016:

Fordi sentra med global fattigdom fortsatt står overfor betydelige utfordringer med

fattigdomsreduksjon og kraften i den globale veksten svekkes, bør alle land gripe de

mulighetene som kapitalflyt på tvers av grenser, internasjonal migrasjon og global handel bringer med seg. Med slike strategier på plass står verden bedre rustet til å gjøre slutt på ekstrem fattigdom innen 2030 og til å heve livsstandarden til mennesker med lav inntekt verden over (World Bank & IMF 2016: 22).

I Verdensbankens perspektiv er utvandring og innvandring en viktig del av sam-

funns tilpasning til økonomiske markedsmekanismer og regionale svingninger i

global økonomi. Satt på spissen kan vi si: Markedet er den egentlige virkeligheten;

grenser, språk, samfunn og nasjonal lovgivning er forstyrrende påfunn. Gitt at

ingen hindrer markedets selvregulering, for eksempel gjennom innvandringsre-

gulering eller restriksjoner på hjemsending av opptjente penger, vil migrasjon på

sikt føre til global økonomisk utjevning og tilfredshet for alle.

Den nåværende interesse for migrasjon som middel til utvikling og fattig-

domsbekjempelse skriver fra midten av 2000-tallet. Da verdensledere kom

Seg sammen i New York i september 2000 og vedtok de såkalte «tusenårsmålene» som

forpliktet statene til å inngå et nytt globalt partnerskap med sikte på å begrense

global fattigdom, inneholdt denne erklæringen ingenting om migrasjon.24 Fra

2003, da Verdensbankens årlige rapport om global utvikling først kommenterte

migranters tilbakeføring av penger, har interessen økt eksponentielt ikke bare i

finanskretser, men også i FN-systemet og blant bistandsorganisasjoner (Nyberg

Sørensen 2014). Migranters tilbakeføringer utgjør da også betydelige beløp - og

de øker: fra 72 milliarder amerikanske dollar i 2000 til 336 milliarder i 2008

Og til 404 milliarder i 2013. Dette er vesentlig mer enn den samlede bistand til

utviklingsland og mer enn direkte utenlandske investeringer i de samme landene.

Andelen tilbakeføringer varierer betydelig fra gruppe til gruppe: Mexicanske mi-

granter i USA sender hjem rundt 31 % av sin inntekt, migranter fra El Salvador

i Washington 38 %, senegalesere i Spania oppsiktsvekkende 50 % av inntekten.

På bunnen ligger tyrkiske migranter i Tyskland og kubanere i USA, begge grupper nøyer seg med 2 % (Yang 2011). Her er det mye å bite i for utviklingsindustri-

ens forskere: Hvorfor denne variasjonen - og hva brukes pengene til? Analyser

utarbeides og modeller diskuteres for hvordan effekten av disse økonomiske

overføringene kan gjøres størst mulig.

Andre økonomer er langt mindre entusiastiske med hensyn til utviklingseffekten

av migrasjon. Paul Collier, selv tidligere ansatt i Verdensbanken som direktør for

utviklingsforskning, har i sin bok Exodus (Collier 2013) levert et sett av argumenter

for en påholden migrasjonspolitikk. Hans hovedbudskap er at moderat migrasjon

er bra, men ukontrollert migrasjon er uheldig. Inntil et visst nivå kan utvandring

av de best utdannede og mest ressurssterke være en fordel for alle fordi det åpner

nye muligheter for de «nest beste» som ikke flytter. Utover dette nivået bidrar

utvandringen til å tømme land for menneskelige ressurser som er nødvendige for

å få utviklingsprosesser i gang. Hans skrekkeksempel i så måte er Haiti, et land

med 10 millioner innbyggere som har mistet 85 % av sine utdannede gjennom

utvandring, og som til tross for de pengene migrantene sender hjem, synes låst fast

i bunnløs fattigdom. Colliers påstand er at Haiti ikke er et enestående eksempel,

men at nesten alle små land har tapt på utvandring: Liberia, Sierra Leone, Malawi,

Zimbabwe, Zambia, Afghanistan, Laos... Ingenting tyder på at utvandring har

bedret disse landenes situasjon.

Collier peker også på at dersom utvikling i de landene migranter kommer fra er

det viktigste målet, vil denne hensikten ikke være tjent med fri innvandring i land

migranter reiser til. Tvert imot viser forskning at migranter er mindre villige til

å sende penger hjem jo færre restriksjoner det er på innvandring i landet hvor de

arbeider - tendensen er da i stedet at migranter bringer familiemedlemmer med

seg, noe som selvfølgelig reduserer behovet for å sende penger tilbake. Målet om

utvikling i utvandringsland vil i stedet være tjent med midlertidige oppholdstilla-

telser for arbeidsmigranter og restriksjoner på mulighet for å ta med seg familie-

medlemmer. På den måten blir folk som reiser for å finne arbeid, nødt til ikke

bare å sende penger hjem, men til å returnere til hjemlandet og på den måten

tilbakeføre impulser og kunnskap de har opparbeidet seg utenfor hjemlandet.

I sin nøkterne - og økonomisk argumenterende - gjennomgang av forbindelsen

mellom migrasjon og utvikling legger Collier avgjørende vekt på betydningen av

diasporagrupper, her i betydningen av innvandrermiljøer som holder fast i sin

identitet fra- og tilhørighet til opprinnelseslandet.25 Ut over en gitt inntektsforskjell

mellom utvandringsland og innvandringsland er tilstedeværelsen av slike etniske

miljøer i innvandringslandet ifølge Collier den viktigste faktoren som innvirker

på omfanget av migrasjon. I økonomisk språk kan man si at slike miljøer redu-

serer kostnadene ved migrasjon.26 I en studie av innvandring fra 195 ulike land

til 30 OECD-land i henholdsvis 1990 og 2000 som Collier henviser til, finner

Beine et al. (2009) for eksempel at slike innvandrermiljøer bidrar til å øke antallet

som innvandrer, samtidig som utdanningsnivået blant innvandrerne synker med

størrelsen på disse miljøene. Mer konkret: Størrelsen på de ulike innvandrermil-

jøene i innvandringslandet forklarer 71 % av variasjonen i innvandring (hvor de

kommer fra) og 47% av utvalget migranter (utdanningsnivå). En av de viktigste

forklaringene på hvordan dette virker, er omfanget av familiegjenforeninger,

som naturlig øker med antallet innvandrere i bosettingslandet. Colliers påstand

er: Med en gitt inntektsforskjell mellom to land vil migrasjon bare stanse dersom

diasporaen stopper å vokse. Dette innebærer at muligheten for at migrasjonspro-

sesser kan komme ut av kontroll alltid er til stede. Siden migrasjon, når den er

kommet i gang, kontinuerlig gjør diasporaen større, vil diasporaen bare stoppe

å vokse dersom andre prosesser eller hindringer bidrar til å redusere den. Slike

hindringer kan være innvandringsregulering i bosettingsland, men det kan også

være integreringstiltak som bidrar til å løfte migranter ut av de etniske innvan-

drermiljøene og inn i storsamfunnet. Collier er derfor svært kritisk til offentlig

politikk i innvandringsland som oppmuntrer migrantgrupper til å vedlikeholde

minoritetsidentiteter mer eller mindre permanent.

Colliers bok er blitt kritisert av nyliberale økonomer, blant annet av Dilip Ratha,

leder av enheten for migrasjon og økonomiske tilbakeføringer i Verdensbanken.

I et innlegg på Verdensbankens blogg skriver Ratha blant annet:

Befolkningen i den arbeidende aldersgruppen antas å øke med en og en halv milliard

innen 2050; det er vanskelig å se for seg hvordan man skal finne arbeid til alle disse

uten mulighet for migrasjon. ... Den eneste muligheten for å stanse uønsket migrasjon

er utjevning av inntekter mellom nasjoner, en bedre politikk for å nå dette målet ville

være å fjerne barrierer mot mobilitet.

Historikk og transnasjonalisme

Dagens debatt mellom «migrasjonsoptimister» og «<migrasjonspessimister», her

eksemplifisert med Verdensbanken versus Paul Collier, er ikke ny. Tvert imot har

den fulgt forskningen på dette temaet i alle fall i 70 år (de Haas 2010). Som på

en del andre områder innenfor samfunnsforskningen er det imidlertid en tendens

til å ta opp gamle debatter omtrent hvert tiende år. Debatten om migrasjon og

utvikling speiler ulike samfunnsteorier og en grunnleggende motsetning mellom

de forskere som bekjenner seg til nyliberal økonomisk teori, og de som har et

positivt syn på statlig regulering. Disse forståelsene har skiftet på å være domine-

rende. Det optimistiske synet som hadde stor tilslutning i de to første tiårene etter

annen verdenskrig var i utgangspunktet basert på erfaringene fra utvandringen

fra Europa til USA og på migrasjon fra landsbygda til byene på disse to konti-

nentene. Det antok at økonomisk utvikling ville «ta av» hvis utviklingsland fikk

tilført tilstrekkelig kapital gjennom bistand, lån og økonomiske tilbakeføringer

fra migranter. Selv om optimismen har avtatt, fortsetter mange land, ikke minst

i Asia, å promotere utvandring aktivt i tråd med denne modellen. På 1970-tallet

fikk denne utviklingsoptimismen konkurranse fra et langt mer pessimistisk syn

som primært så migrasjon som en flukt fra elendighet, og endog anså at migra-

sjon bidro til å forverre livsvilkårene ytterligere, særlig fordi det oftest er de mest

ressurssterke og best utdannede som velger å reise (jf. kapittel 1). Denne forståelsen

passet godt inn i teorien om såkalt «kumulativ kausalitet», utviklet av Gunnar

Myrdal. Kort fortalt anser denne teorien at regional ulikhet forsterkes i en negativ

spiral etablert gjennom samhandling mellom den sterke og svake part. Den sterke

part (vestlige land) suger til seg ressurser fra den svake part (utviklingsland) og

bruker disse ressursene til å forsterke ulikheten i forholdet. Viktig i så måte er

såkalt «<brain-drain», effekten av at intelligente og godt utdannede lokkes til å

forlate sine hjemland for å satse på en framtid i utviklede land.

De Haas (2010) peker på at de sykliske debattene om konsekvensene av mig-

rasjon har vært preget av en forståelse av identitet som knyttet an til migranters

opprinnelse et bestemt sted i verden. Særlig pessimistene har hatt en tendens

til å se på ett lands gevinst som et annet lands tap. Med andre ord har de ikke

tatt inn over seg at mennesker i dag kan ha tilhørighet mer enn ett sted, og at

assimilering (eller «integrering») i et nytt samfunn ikke nødvendigvis erstatter,

men snarere kommer i tillegg til tilhørighet til det landet man flyttet fra. Denne

kritikken, hvis den har hold i virkeligheten, rammer også Collier og de argumen-

tene han framfører. Hvis utdannede migranter vedlikeholder sine forpliktelser

til opprinnelseslandet og bruker sine kunnskaper til beste for dette, kanskje også

viderefører en slik lojalitet til neste generasjon, kan man i prinsippet tenke seg

at utvandring ikke medfører «brain-drain», men tvert imot virker til beste for

utvandringslandet selv om den som flytter ikke returnerer på permanent basis.

Tilstedeværelsen av diasporagrupper i bosettingslandet kan da tenkes å styrke i

stedet for å svekke kontakten med opprinnelseslandet. I de senere årene er det da

også blitt stadig vanligere for bistandsmyndigheter og bistandsorganisasjoner å

etablere partnerskap med diasporagrupper (se for eksempel Kleist 2014). Dette er

også en del av Rathas kritikk av Collier på vegne av Verdensbanken. Ratha anser

at Collier har en endimensjonal forståelse av nasjonal identitet. Han burde innse

at i dag kan <<samme person uten å motsi seg selv være amerikansk statsborger,

født i Karibien, av afrikansk opprinnelse, kvinne, miljøaktivist, jazzmusiker og

overbevist om at det finnes intelligente vesener i det ytre rom som det er svært

viktig å opprette kontakt med, fortrinnsvis på engelsk».

Det denne debatten koker ned til, er hvilken rolle og betydning identitet

og tilhørighet til henholdsvis opprinnelsesland og bosettingsland har. Det skal

imidlertid legges til at «migrasjonsoptimismen» kan hevdes å ha en ideologisk

dimensjon. De Haas (2010) påpeker, etter min oppfatning med rette, at den be-

tydningen Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet tillegger viktigheten

av fri bevegelse og økonomiske tilbakeføringer fra migranter passer svært godt

overens med disse organisasjonenes nyliberale orientering. Dette perspektivet

ser i stor grad bort ifra hvilke utfordringer fri bevegelse av kapital, varer og men-

nesker medfører, ikke minst for migranter selv, og legger på sett og vis ansvaret

for økonomisk ulikhet, og for å løse dette problemet, på den enkelte som må ta

beslutningen om hun cller han skal flytte eller ikke.

Migrasjon og identitet

Alle beskrivelser, også forskeres, inneholder forutsetninger som ikke kommer

eksplisitt til syne. Migrasjon har ofte vært beskrevet med utgangspunkt i bestemte

forståelser av forholdet mellom land og folk. Roger Rouse hevdet i en artikkel

om migrasjon fra Mexico til USA (Rouse 1992) at denne omfattende arbeids-

vandringen fra sør til nord inntil da hadde vært analysert med utgangspunkt i to

modeller av hvordan geografisk og sosial virkelighet er sammensatt: Ut fra den

første modellen betraktes verden som en mosaikk hvor hver av bitene ses som et

atskilt samfunn med et naturgitt forhold til det landområdet hvor befolkningen

bor: mexicanere i Mexico, nordmenn i Norge osv. Ut ifra den andre modellen

betraktes verden som delt i sentrum og periferi, hvor kulturell ulikhet er organisert

i konsentriske sirkler rundt et midtpunkt. Makt og velstand er størst i midten og

avtar gradvis etter som man beveger seg utover gjennom soner av ulike livsformer.

I denne modellen antas sentrum å ha monopol på å styre utfallet av endrings-

prosesser, enten gjennom direkte innflytelse over det som skjer i periferien, eller

gjennom å forandre - det vil si «integrere» - de personer som forflytter seg fra

utkanten innover mot sentrum. Rouse påpeker at disse to modellene eller fore-

stillingene sammen danner grunnlag for tre perspektiver som i særlig grad har

gitt form til beskrivelser av migrasjonsprosesser:

Siden migrasjon innebærer en forflytning fra et sted til et annet, har den vært

behandlet som et skifte fra ett sett av sosiale relasjoner til et annet. Utallige

studier har med et slikt utgangspunkt forsøkt å sammenligne migranters tid-

ligere og nåværende slektskapsorganisasjon, familiemønstre osv.

Som en forflytning mellom steder har migrasjon normalt vært behandlet som

et skifte fra ett «meningslandskap» til et annet. Med utgangspunkt i motset-

ningspar som tradisjonell-moderne, underutviklet-vestlig eller lignende, har

studier beskrevet migranters økonomiske og sosiale tilpasning til en verden

som i utgangspunktet er fremmed.

Som en forflytning mellom samfunn forbundet med særegne levemåter har

migrasjon vært betraktet som en endringsprosess hvor migranter og deres et-

terkommere gjennomgår en forvandling som resulterer enten i en fullstendig

tilpasning til den dominerende levemåten i det nye samfunnet (<«<assimilering»),

eller i en syntese av det gamle og det nye (<<kreolisering»). Disse beskrivelsene var ifølge Rouse ikke lenger dekkende i 1992. Den teknologiske utviklingen hadde minsket betydningen av avstand og gjorde at forestillingen om sammenfall mellom sosial og fysisk nærhet ikke lenger var gyldig.

Artikkelen til Rouse er en av mange arbeider som fra tidlig på 1990-tallet av

påpekte at globaliseringen hadde gjort eldre beskrivelser av identitet som forankret

i nasjonalstater, og migranters skifte av identitet som følge av sin forflytning fra

en stat til en annen, ugyldig. Migrasjon kunne ikke lenger ses som en bevegelse

mellom atskilte samfunn forstått som separate sett av sosiale relasjoner. Rouse

påpekte at slektninger og venner av folk i småbyene i Mexico like ofte levde

hundrevis eller tusenvis av mil unna som i deres umiddelbare nærhet,

og at de ofte var i stand til å vedlikeholde disse relasjonene like aktivt og effektivt som

de båndene som knyttet dem til naboene. Gjennom telefon og andre former for

kommunikasjon var folk ikke bare i stand til å holde kontakt, men til å bidra til

beslutninger og delta i familiebegivenheter på betydelig avstand.

En slik deltakelse tilsier at minoriteters tilpasning i et nytt land ikke kan stu-

deres uten hensyn til de bånd som vedlikeholdes til de områder hvor folk har sin

opprinnelse. I en av klassikerne på forskningsfeltet fra samme tid påpeker Linda

Basch, Cristina Blanc-Szanton og Nina Glick Schiller (Basch et al. 1992: 2) at

ordet «innvandrer» framkaller et bilde av permanent atskillelse, av oppbrudd, av

å legge gamle måter bak seg for å lære et nytt språk og en ny kultur. Dette bildet

stemmer ikke lenger med virkeligheten. Nå, hevder de, ser vi en ny befolkning på

vandring, bestående av folk med nettverk, aktiviteter og levemåter som omfatter

både opprinnelsessamfunn og bosettingssamfunn. Dagens migranter er transna-

sjonale. Begrepet transnasjonalisme definerer de på følgende måte:

Vi har definert transnasjonalisme som prosessen hvor innvandrere etablerer sosiale felt som binder sammen opprinnelsesland og bosettingsland. Innvandrere som etablerer slike felt, betegnes som «transmigranter». Transmigranter utvikler og vedlikeholder ulikeartede relasjoner - familiære, økonomiske, sosiale, organisatoriske, religiøse og politiske - som krysser grenser. Transmigranter tar initiativer, fatter beslutninger, gjør seg bekymringer og utvikler identiteter innenfor nettverk som forbinder dem til to eller flere samfunn samtidig.

Dette nye blikket på verden inneholdt ikke bare en erkjennelse av at verden der

ute hadde endret seg, men også en kritikk av forskningen. Wimmer og Glick

Schiller (2002) hevdet at samfunnsforskning generelt, blant annet som en følge

av finansieringsordninger og nasjonale myndigheters styring, har vært dominert av

det de kaller <<metodologisk nasjonalisme». Dette har gitt seg ulike utslag innenfor

ulike fagtradisjoner, men felles for dem er at nasjonalstaten, eller samfunnet som

avgrenses og omkranses av nasjonalstaten, betraktes som den naturlige formen for

organisering av det moderne samfunnet og derfor også det naturlige objektet for

forskning – en ramme forskere ikke har stilt spørsmål ved. Forskere har generelt

tatt utgangspunkt i en «konteinermodell», hvor man kan studere ulike ting inne i

nasjonalstatskonteineren - økonomi, politikk og så videre - men hvor man utelot

det som ikke fikk plass i den. Denne begrensningen har ikke minst preget studier

av migrasjonsforskning, som i stor grad har vært preget av et fokus på ulike former

for «integrering», en problemstilling som hovedsakelig har vært definert ut ifra

statens - ikke migrantenes - perspektiv.

Utover på 1990-tallet vokste transnasjonalisme fram som et dominerende

perspektiv innenfor sosiologiske og antropologiske studier av migrasjon. I mange

- de fleste - av de tidlige beskrivelsene av transnasjonale grupper og nettverk ser

vi den samme applauderingen av grenseoverskridende praksiser som jeg i forrige

kapittel kommenterte i beskrivelser av globaliseringen generelt. Den transnasjonale

flyten av bilder, ideer og mennesker ble av mange bokstavelig talt ansett for å være

grensesprengende; den ble ansett å innebære en frigjøring fra en hegemonisk og

ofte undertrykkende nasjonal ramme. Ofte finner man en mer eller mindre åpent

uttrykt antakelse om at bofasthet er lik trangsyn og bevegelse over grenser er lik

innovasjon, mangfold og toleranse. Enkelte var imidlertid mer tilbakeholdne.

Benedict Anderson, forfatter av boken Imagined Communities, en av de klassiske

framstillingene av framveksten av nasjonalstaten, påpekte i et foredrag som senere

ble utgitt (Anderson 1992), at mens migranter i det 19. og første halvdel av 20.

århundre var sentrale i oppbyggingen av nasjonalstater og politisk kultur der de

bosatte seg, er tendensen på slutten av det 20. århundre at migranter holder fast

i en orientering mot opprinnelseslandet og deltar i politisk virksomhet der, selv

om de ikke har noen intensjon om noen gang å flytte tilbake. Ofte tar dette form

av økonomisk og andre former for støtte til radikale og voldelige bevegelser, uten

at de selv risikerer noe ved å nøre opp under slike konflikter. Dette omtaler han

som <<langdistansenasjonalisme». Det er all grunn til å tro at Anderson har rett

i dette; irske IRA, kurdiske PKK, tamilske LTTE, Khalistan-bevegelsen i India

har for eksempel alle vært støttet av politisk aktive eksilmiljøer i vestlige land (jf.

Fuglerud 1999).

Begrepet «diaspora>>

Et komplementært begrep - og perspektiv - til transnasjonalisme har i samme

periode vært «diaspora». Denne betegnelsen, som tidligere ble brukt primært for

å beskrive spredningen av den jødiske befolkningen, har fått en nærmest eksplosiv

utbredelse, særlig innenfor studier av tvungen migrasjon. I en artikkel fra 2005

bemerker Rogers Brubaker (2005) at mens ordet diaspora opptrer som stikkord i

akademiske avhandlinger en til to ganger i året på 1970-tallet, og i gjennomsnitt

13 ganger årlig på slutten av 1980-tallet, forekommer det 130 ganger bare i 2001.

Et søk på ordet «<diaspora» i Google Scholar gir i 2016 701 000 resultater. Det er

tydelig at betegnelsen uttrykker noe mange oppfatter som relevant.

William Safran (1991) definerer i en artikkel i første nummer av tidsskriftet

Diaspora begrepet på følgende måte: Diaspora betegner samfunn med minori-

tetsstatus utenfor sitt hjemland som:

1 er spredd fra et opprinnelig sentrum til minst to forskjellige steder,

2 opprettholder et minne, en visjon eller en myte om et opprinnelig hjemland,

3 oppfatter at de ikke er - og kanskje ikke kan bli - fullt ut akseptert i sitt verts-

land,

4 ser sine forfedres hjemland som et sted å vende tilbake til når tiden er moden,

5 forplikter seg til å bevare eller gjenoppbygge dette hjemlandet, og

6 opprettholder en gruppebevissthet og gruppesolidaritet med utgangspunkt i

dette varige forholdet til hjemlandet.

Safrans definisjon er streng. Ifølge forfatteren selv er det i dag - det vil si i 1991

da artikkelen utkom - rimelig å snakke om en armensk, en nordafrikansk, en

palestinsk, en kubansk, en gresk og en kinesisk diaspora, selv om ingen av dem

helt tilsvarer den idealtypiske jødiske diasporaen. Fordi de erfaringer som danner

utgangspunkt for begrepet i dag overlapper med erfaringene til andre grupper på

flyttefot, er det imidlertid et spørsmål om det er hensiktsmessig å knytte et analy-

tisk, sammenlignende begrep så nært til jødenes særegne historie. Den amerikanske

antropologen James Clifford (1994) anbefaler at man i studiet av diasporaer ikke

bør ta utgangspunkt i hva diasporaer kan sies å være som et objektivt fenomen,

men bør fokusere på diasporaenes grenser, på hva deres medlemmer definerer seg

som forskjellig fra. Dette innebærer å spørre: Hvilke identiteter er det et krav på

medlemskap i en diaspora erstatter?

Svaret på dette spørsmålet er ifølge Clifford at diasporaen som en sosial og

kulturell størrelse som individer identifiserer seg med, innebærer en svekkelse av,

eller motstand mot, nasjonalstatens krav på den enkeltes lojalitet. Her ligger det

en nyanseforskjell mellom det å være «innvandrer» og et medlem av en diaspora.

Det vesentlige i begrepet diaspora er ikke at medlemmenes tilknytning til det

landet hvor de bor er av ny dato. Den jødiske befolkningen eksemplifiserer at

medlemmer av en diaspora kan bo generasjon etter generasjon i et vertsland. Det

vesentlige er at medlemmer av en diaspora ikke er på vei «inn» i den forstand

som begrepet «innvandrer» tilsier. Begrepet «innvandrer» uttrykker et ønske fra

nasjonalstaten om en indre homogenitet som diasporaidentiteten motsetter seg.

<<Innvandrer>> definerer en samfunnsmessig posisjon som per definisjon er midler-

tidig, et første steg på kommende generasjoners vei mot fullt medlemskap, mot

usynlighet. Begrepet gjenspeiler derfor nasjonalstatens grunnleggende logikk som

er å skille klart mellom de som er medlemmer og de som ikke er det, mellom de

som er innenfor og de som er utenfor. Diasporaen, derimot, kjennetegnes ved at

medlemmene lever innenfor i kraft av det som er utenfor, at de lever innenfor en

nasjonalstat som del av et transnasjonalt nettverk bygget på en felles tilknytning

til en annen nasjon eller et annet land. Gjennom denne virkemåten brytes det

gjensidige og binære forholdet mellom majoritet og minoritet i et samfunn.

Clifford understreker i sin diskusjon tosidigheten i diasporatilknytningen: på

den ene siden følelsen av å ha røtter et annet sted, et sted man i større eller mindre

grad er avskåret fra, på den andre siden den vedvarende forbindelsen til stedet der

man bor, men hvor man ikke opplever seg som akseptert. Denne sameksistensen

av <<her>> og <<der>> utgjør ifølge Clifford kjernen i det diasporiske som tilstand. I

forhold til identitetspolitikk gir denne tilstanden ulike muligheter. Tosidigheten

legger forholdene til rette for at det utenforliggende «objektet» man identifiserer

seg med - et land, en nasjon, et folk - ikke nødvendigvis er en reell størrelse, men

et produkt av en fortelling - et narrativ - som utformes i eksil. Forestillingen

om Etiopia som det lovede land innenfor den jamaikanske rastafaribevegelsen

samsvarer for eksempel i liten grad med dagens virkelige Etiopia. Denne utopiske

dimensjonen kan legge grunnlaget for identitetsmessige allianser mellom ulike

minoritetsgrupper, basert på en felles opplevelse av diskriminering der man bor,

slik man har sett innenfor den svarte, panafrikanske bevegelsen i Europa og Ame-

rika. Kulturelle identiteter har historier, men er også i kontinuerlig forandring.

Kritiske perspektiver

Hvor sterkt forskere vektlegger denne muligheten til identitetsfornyelse, er et

spørsmål som atskiller dem. Enkelte understreker i sitt syn på identitetspolitikk

muligheten av å utforme en felles opposisjonell identitet for alle undertrykte

grupper, noe som forutsetter at tanker om egen etnisk og religiøs renhet holdes

utenfor denne identitetsavgrensningen. Andre understreker i sterkere grad den

geografiske, sosiale og kulturelle forankringen til de identiteter som bygges i

eksil. Den danske antropologen Karen Fog Olwig (1997) er en av dem som med

utgangspunkt i sitt feltarbeid blant befolkningen fra Nevis i Karibia har kritisert

enkelte forfatteres tendens til å overdrive flyktigheten i folks identitetskonstruk-

sjoner. Hun hevder at hvis antropologer tok seg bryet med å foreta ordentlige

undersøkelser innenfor de sosiale nettverk som finnes mellom personer i eksil, så

ville de finne at disse ofte har svært konkrete bånd til sine opprinnelige hjemsteder.

I tilfellet Nevis utgjøres disse båndene av en fortsatt tilknytning til jord og hus i

opprinnelseslandet, selv gencrasjoner etter at personene har forlatt dette landet.

Andre har kritisert diasporaperspektivet fra en motsatt tilnærming. Sosiologen

Floya Anthias (1998) hevder at forskeres bruk av begrepet diaspora forsterker en

forestilling om opprinnelse og en «<absolutt tilhørighet» til et egentlig hjemland,

uten å ta hensyn til at det ofte finnes ulike forståelser av tilhørighet innenfor ek-

silgrupper, for eksempel mellom kvinner og menn, eller mellom mer og mindre

velstående. I tråd med James Clifford argumenterer hun for at man i stedet for

å benytte begrepet deskriptivt, altså som en beskrivelse av hvordan folk er blitt

geografisk spredt, bør legge vekt på hvordan begrepet brukes selvidentifiserende.

<<Diaspora>> er primært en form for etnisk kategori, altså en kategori som personer

kan velge å identifisere seg med eller ikke. I forlengelsen av et slikt perspektiv har

forfattere pekt på at vi i stedet for å anta at diasporaer er noe som finnes objektivt

ute i verden, bør utforske hvilke politiske aktører som gjør krav på diasporaiden-

og hvordan en slik identitet brukes politisk (Axel 2004, Sökefeld 2006,

Kleist 2008). Slike identitetskrav reflekterer politiske aspirasjoner og mobiliserer

til aktivisme gjennom å etablere bestemte former for solidaritet og fellesskap som

Legitime.

Dette poenget, at migrantmiljøer med ulike bånd til opprinnelseslandet ikke er

homogene, er utvilsomt viktig. Levitt og Glick Schiller (2004) har argumentert

for at det i tilnærmingen til transnasjonale felt er viktig å skille mellom det de

kaller «væremåter» (ways of being) og «former for tilhørighet» (ways of belonging).

Det første henviser til de faktiske relasjonene mennesker inngår i innenfor trans-

nasjonale felt - for eksempel i religiøse organisasjoner, gjennom handel med

opprinnelseslandet, eller som bidragsyter til hjelpeorganisasjoner - uten at de selv

identifiserer seg i kraft av transnasjonale identiteter, for eksempel en bestemt dias-

poratilhørighet. <<Former for tilhørighet», på den annen side, refererer til praksiser

som signaliserer en personlig identifisering med et opprinnelsesland, for eksempel

gjennom medlemskap i politiske eksilorganisasjoner, eller aktiv deltakelse i kul-

turarrangementer orientert mot opprinnelseslandet. Det som er viktig med dette

skillet, er å se at praktisk aktivitet og personlig identitet er to uavhengige størrelser

som de fleste migranter og barn av migranter sjonglerer på ulikt vis gjennom

livsløpet. I enkelte perioder kan det ene være mest framtredende, i andre perioder

det andre. På samme måte som praktisk involvering i forretningsvirksomhet eller

bistandsarbeid ikke forutsetter personlig identifisering med noe utenfor ens (nye)

hjemmekontekst, kan mennesker identifisere seg med et opprinnelsesland de ikke

har besøkt på mange år og kanskje ikke lenger har mange pågående relasjoner til.

Kraften i minner, nostalgi og forestillinger bør ikke undervurderes.

I tillegg til denne individuelle dimensjonen er det også viktig å være åpen for

at ulike grupper av migranter kan ha ulike former for transnasjonal tilhørighet.

Guarnizo et al. (2003) har i en statistisk surveystudie av tre latinamerikanske

grupper i USA - fra Colombia, Den dominikanske republikk og El Salvador - vist

hvordan den ulike politiske konteksten i hjemlandet, migrantenes utdanningsnivå

og hvorvidt de har sin tilhørighet til by eller land i opprinnelseslandet, bidrar

til å forme deres politiske aktivitet i bosettingslandet. Forfatterne påpeker først

at den klassiske assimileringsmodellen hvor skifte av bostedsland følges av skifte

av identitet og en påfølgende forvitring av relasjoner til opprinnelseslandet, gir

en forståelse av fortsatte transnasjonale forbindelser som resultat av en mislykket

integrering. I henhold til en slik modell er det naturlig å anta at de med minst

utdanning, og derfor dårligere forutsetninger for integrering, er de som lengst vil

opprettholde transnasjonale relasjoner, fordi kontakten med opprinnelseslandet

vil kunne fungere som en alternativ arena for sosial kontakt og selvbekreftelse. I

henhold til samme modell er det også grunn til å anta at de med kortest fartstid

i USA er de som har den tetteste kontakten med opprinnelseslandet, med andre

ord at denne kontakten avtar etter som integreringen langsomt setter inn.

I den aktuelle studien finner forfatterne i stedet det motsatte. For det første

påpeker de at det transnasjonale engasjementet innenfor hver gruppe kun omfatter

inntil en tredjedel av migrantene, og at antallet «aktivister» er langt lavere. Dette er

i seg selv et annet bilde enn det som ofte presenteres i mer antropologiske beskri-

velser hvor forskere har en tendens til å omgås de mest aktive i migrantmiljøene.29

Dessuten fant forskerne at transnasjonal aktivitet var mest utbredt blant de med

høyest utdanning og lengst botid i USA. Snarere enn å indikere marginalisering

i bosettingslandet, konkluderer undersøkelsen med at aktivitet i det transnasjo-

nale feltet henger sammen med store og gode sosiale nettverk og deltakelse også i

amerikansk politikk - med andre ord «integrering». Blant de transnasjonalt aktive

fant forskerne imidlertid signifikante forskjeller mellom nasjonalitetsgruppene.

Colombianerne, som kommer fra en bakgrunn med voldelige konflikter mellom

mange ulike grupper og derfor var preget av intern mistillit, hadde en tendens

til å holde seg unna politisk aktivitet og i stedet konsentrere seg om ikke-politisk

veldedig engasjement. Dominikanerne, som hovedsakelig kommer fra storbyene

i hjemlandet, var de mest aktive i partipolitikk i opprinnelseslandet, mens mi-

grantene fra El Salvador, som i hovedsak kommer fra landsbygda og småbyer, var

aktive i hjemstedsorganisasjoner med fokus på utvikling av disse.

Den interessen studier av transnasjonale relasjoner har vakt, og den måten

både forskere og ulike kategorier migranter har omfavnet begrepet diaspora på,

kan forstås som et uttrykk for at aktivisme fra mer eller mindre marginaliserte

migrantgrupper tilskrives en bestemt form for legitimitet i vestlige samfunn. Som

identitetskategori balanserer «diaspora» mellom undertrykkelse og marginalisering

på den ene side og mobilisering rundt framtidsvisjoner på den andre. Dette gir

betegnelsen - og de gruppene den betegner - en stor grad av ambivalens. Diaspora-

grupper er blitt stadig viktigere samarbeidspartnere i utviklingsprosjekter, både

for bistandsorganisasjoner og for myndigheter i opprinnelsesland, samtidig som

de ofte er omfattet med mistenksomhet fordi deres primære tilknytning anses

å ligge et annet sted enn der de befinner seg. Politisk er diasporagrupper sett på

som både onde og gode (Vertovec 2006), de er både en del av problemet og en

del av løsningen (Østergaard-Nielsen 2006).

Mobilitet - et bedre paradigme?

Som nevnt har mange forskere i perioden fra 1990-tallet av betraktet det grense-

overskridende med et positivt blikk. Feiringen av flyt og bevegelse som noe

frigjørende kan sies å ha nådd sitt foreløpige høydepunkt i det som gjerne kalles

<mobilitetsparadigmet» eller «mobilitetsvendingen» (the mobility turn). Dette er

en teoretisk retning som av mange i første rekke forbindes med sosiologen John

Urry og hans to bøker Sociology beyond society. Mobilities of the 21st century (2000)

og Mobilities (2007), men disse er del av en bredere nyorientering innenfor studier

av mobilitet og kosmopolitisme (eksempelvis Beck 2002, Canzler et al. 2008,

Lindquist 2009, Vertovec 2009, King og Skeldon 2010, Salazar 2010, 2017). En

interesse for kosmopolitisme er naturlig i en tidsperiode preget av globalisering, da

spørsmålet om hvorvidt økende migrasjon og reisevirksomhet av ulik art skaper

mer konflikter eller mer forståelse mellom mennesker står sentralt. Kosmopoli-

tisme, vilje og evne til å samhandle og kommunisere med andre som er kulturelt

forskjellige fra en selv, var lenge ansett for å være en orientering man hovedsake-

lig fant i sosiale eliter, blant mennesker med økonomisk overskudd og kulturell

kapital til å reise, tilegne seg kunnskap og interessere seg for hvordan andre lever

sine liv. Det er en tilnærming til verden som er blitt forbundet med fritid og en

sofistikert livsstil. Spørsmålet er om mer eller mindre ufrivillig forflytning fører

til en tilsvarende åpenhet.

To karakteristiske trekk ved mobilitetslitteraturen er for det første at den

betrakter alle former for forflytning - turisme, arbeidsmigrasjon, flukt og så

videre – som dimensjoner ved eller utgaver av samme fenomen: mobilitet, for

det andre at denne mobiliteten gis en positiv verdi. Ikke nødvendigvis slik at

nødvendigheten av å flytte ses som noe positivt i seg selv, men mobiliteten anses

å ha positive konsekvenser i form av innovasjon og evne til å se ting og mennes-

ker på nye måter. Steven Vertovec (2009) foreslår at kultur kan betraktes som

en verktøykasse migranter bringer med seg for å løse hverdagslige utfordringer.

På sin vei plukker de med seg litt her og litt der som de kan få nytte av senere.

Disse redskapene utgjør en «hverdagskosmopolitismc» i form av vilje til å inngå

i dialog med andre, en intellektuell og estetisk åpenhet overfor andre kulturelle

erfaringer. Pnina Werbner (2011) bruker det tilsynelatende selvmotsigende ut-

trykket «<lokal kosmopolitisme» (vernacular cosmopolitanism) for å spørre om det

lokale, folkelige og kulturelt spesifikke har noe til felles med en elitistisk, opplyst

og universalistisk kosmopolitisk orientering. Hennes svar er ja. Med utgangspunkt

i materiale fra India argumenterer hun for at «<lokalt» ikke er ensbetydende med

kulturell renhet og intoleranse, også det lokale kan være sammensatt, en blanding

av ulike tradisjoner. I India representerer Bollywood-film, vokst fram i Bombay,

en slik lokal og samtidig tolerant tradisjon. Werbner beskriver hvordan denne

kosmopolitiske tradisjonen er blitt styrket gjennom internasjonal migrasjon i en

situasjon hvor den er under stadig sterkere press fra religiøse og nasjonalistiske

krefter i India. Hennes beskrivelse samsvarer derfor med andre bidrag til mo-

bilitets- og kosmopolitismelitteraturen. Satt på spissen kan vi si at ifølge denne

litteraturen blir migranter gode mennesker av å flytte på seg, de slipper fri fra

(nasjonalistisk) trangsyn og lærer seg å omfavne kulturelt mangfold (Glick Schiller Salazar 2012: 4).

Tanken om det mobile mennesket finner sitt konsentrerte uttrykk i noma-

den. I sin artikkel «Key figure of mobility: The nomad» diskuterer Engebrigsten

(2017) den ambivalente rollen denne skikkelsen har hatt i europeisk tenkning og

forskning. Denne ambivalensen reflekterer motsetningen mellom bevegelse og

bofasthet som et grunnleggende, nærmest eksistensielt, tema i alle fall i europeisk

tenkning, kanskje også mer allment. På den ene siden har nomaden vært forstått

som truende, en potensiell ødelegger av samfunnsmessig orden, framskritt og

velstand - jf. myndighetenes forståelse av omstreifere og jøder som beskrevet

i kapittel 1. På den annen side representerer nomaden frihet og sorgløshet; en

som ikke betaler skatt eller ser seg bundet av lover, en som unndrar seg statens

kontroll over kropp og sinn, en som har beholdt muligheten til å tenke fritt og

kritisk. Inspirert av filosofen Gilles Deleuze og psykiateren Félix Guattaris arbeid

om <<nomadologi» (1986), er nomaden i senere år ofte blitt romantisert som

metafor på denne dimensjonen ved mennesket i bevegelse. Nomaden er blitt en

post-moderne <<kulturhelt» blant europeiske og nord-amerikanske forskere og

intellektuelle (for eksempel Malkki 1992, Noyes 2000, Peters 2006, Kabachnik

2012). Som Engebrigtsen påpeker, er dette en forståelse som passer utmerket til

globaliseringens ideologiske dimensjon.

En av de som har latt seg inspirere av Deleuze og Guattari, er John Urry. I sin

bok Mobilities er han opptatt av fellestrekk ved ulike former for mobilitet. Hans

mål er å etablere en helt ny samfunnsforståelse og en ny form for samfunns-

forskning grunnlagt på den påstanden at mobilitet, forflytning, er den normale

tilstanden og det grunnleggende premiss for menneskelig liv. Som han sier: «ut-

gangspunktet er at analyse av mobilitet forandrer samfunnsvitenskapen. Mobilitet

gjør den annerledes» (2007: 44). Ifølge Urry har samfunnsvitenskapene inntil nå

i overdreven grad fokusert på samfunn hvor medlemmene deltar i samhandling

ansikt til ansikt. Forskningen har - feilaktig - lagt til grunn en «<tilstedeværelsens

metafysikk», en antakelse om at det er fysisk samvær med andre som er grunnlaget

for sosial eksistens. Dette er ifølge Urry feil, mange former for kontakt mellom

mennesker bygger ikke på samvær, men på «forestilt nærvær» frambrakt gjennom

objekter, bilder, beskjeder, stedfortredere eller andre former for formidling. Til-

stedeværelse og fysisk samvær er noe som er oppnådd, iscenesatt, noe midlertidig,

det er ikke en naturlig grunntilstand. Tvert imot, alle samfunn må finne måter å

forholde seg til avstand som utfordring på, noe de gjør på forskjellig vis ved hjelp

av prosesser som ifølge Urry involverer fem ulike former for mobilitet:

kroppslig forflytning (alt fra daglig pendling til og fra arbeid til flytting i per-manent eksil)

transport av objekter (varer, gaver osv.)

imaginare reiser (ved hjelp av bilder av steder og mennesker andre steder i

visuelle medier)

virtuelle reiser (Internett og lignende)

kommunikativ transport (beskjeder via mennesker, brev, telefon osv.)

Et vesentlig poeng ved denne nye sosiologien slik Urry ser det (2007: 51), er å

forklare hvordan fysiske objekter og omgivelser bidrar til å distribuere mennesker i

det fysiske rom, altså på avstand fra hverandre, og på den måten legger grunnlaget

for den utfordring mennesker må løse gjennom mobilitet. Uten å gå for langt

inn i det teoretiske, er det verd å notere seg at Urry er opptatt av de «<strukturerte

muligheter>> ulike fysiske objekter og landskaper byr på.30 «Strukturerte mulig-

heter» er min egen oversettelse av begrepet «affordances», et begrep som har fått

utbredelse i samfunnsvitenskapelige forsøk på å overkomme et kategorisk skille

mellom menneske og natur. Begrepet betegner de kvaliteter ved et fysisk objekt

eller naturfenomen som gjør en bestemt bruk av eller en bestemt funksjon ved

objektet dominerende. Eksempler på slike kvaliteter som Urry selv nevner, er en

sti i landskapet som gjør det naturlig for folk å følge den; en bro over elven som

oppfordrer til å krysse nettopp der; et fjell med en opplagt klatrerute som tilsier

hvordan man kan komme seg til toppen. Urry ser forklaringen på hvorfor mobilitet

er viktig ikke primært i enkeltpersoners villede handlinger, men i «mobilitets-

systemer» som sirkulerer mennesker, objekter og informasjon på bestemte må-

ter. Han understreker at det ikke er objektene i seg selv som er viktige for slike

mobilitetssystemer, eksempelvis telefoner eller datamaskiner, men de prosessenc

av sirkulasjon og bevegelse som disse objektene og menneskene som bruker dem

inngår i. Ulike objekter med ulike koblinger til mennesker danner systemer med

ulike former for sirkulasjon.

Mobilitetsregimer

Jeg vil ikke utelukke at en slik betraktningsmåte, som setter «systemsirkulasjon»

foran enkeltmenneskers beslutninger, kan kaste nytt lys over sider ved folkefor-

flytninger. For eksempel kan man trolig oppdage nye sider ved migrasjon ved å

betrakte de ulike delene av «migrasjonsindustrien» - menneskesmuglere, grense-

kontrollører, teknisk overvåking, redningsarbeidere osv. - som et system som bidrar

til å distribuere flyktninger på bestemte måter (jf. neste kapittel). Samtidig er en

slik betraktningsmåte åpen for kritikk. La meg nevne to punkter:

For det første er det et spørsmål om ulike former for fysisk forflytning, og fysisk

forflytning som er motivert av helt ulike hensyn, best lar seg beskrive og forstå

ved hjelp av samme analytiske perspektiv. Har en jobbreise på business-klasse så

mye til felles med migranters farefulle ferd i skrøpelige båter over Middelhavet at

begge best lar seg analysere under den felles overskriften <mobilitet»? Selv tviler jeg

på det - jeg tror forskjellene er større og viktigere enn likhetene. Det er ikke slik

at verden i dag er preget av fri og selvvalgt bevegelse. De siste års båttransporter

over Middelhavet og flyktningleirene i land som Libanon og Tyrkia forteller at

enkelte ser seg nødt til å reise, men også at muligheten til å reise er et knapt gode

som er ulikt fordelt. Verden i dag er full av mennesker som må reise uten å ville

Det, og av mennesker som gjerne vil forflytte seg, men som ikke klarer, enten fordi

de ikke har penger til det, eller fordi veiene de ønsker å reise er stengt, ofte av

menn i uniform. Jeg slutter meg derfor til Glick Schiller og Salazar (2012) som i

en kritikk av mobilitetsperspektivet slår fast at dagens verden ikke er kjennetegnet

ved mobilitet som sådan, men ved at flere ulike «mobilitetsregimer» er operative

side om side; det vil si ulike sett av regler, praksiser og diskurser som normaliserer

enkelte former for forflytning mens andre former kriminaliseres, og som derfor

regulerer forholdet mellom mobilitet og immobilitet. Dette gjelder ikke bare

passering av nasjonale grenser. Flyktninger som har fått opphold i et land, kan

pålegges å bosette seg på bestemte steder og således fratas sin mobilitet, illegale

migranter kan se seg tvunget til å flytte daglig for å unngå å bli oppdaget og på

den måten bli påtvunget en mobilitet som ikke er ønsket.

Disse mobilitetsregimene, for det andre, er uttrykk for maktforhold – og makt-

forhold er et resultat av økonomiske, politiske og andre interesser - det vil si av

vilje. Systemforklaringer har generelt en misjon i å vise kompleksiteten i sosiale

fenomener, men systemforklaringer som Urrys, som reduserer betydningen av

menneskers intensjon og handlekraft til fordel for betydningen av objekter og

landskaper, egner seg dårlig til å kaste lys over interessemotsetninger og maktfor-

hold. I og med at mennesker i en slik systemforklaring anses ikke å ha evne til

å dominere sine ikke-menneskelige omgivelser (naturlige og teknologiske), men

snarere anses å være ofre for dem, blir det vanskelig å forstå mobilitetsregimer

politisk, det vil si som uttrykk for eller konsekvens av personers, staters eller na-

sjoners planlagte handlinger. De blir å anse som «noe som bare skjer». En følge

av dette er at det man skal studere, for eksempel «flyktning» eller «asylsøker», lett

kan forstås som et objektivt fenomen, en nøytral beskrivelse av en person som

omgivelsene har gjort noe med. Dette er uheldig. De fenomenene vi har å gjøre

med i denne boken - «migrasjon», «<flyktning», «rasisme» og så videre - er alle

fenomener som er politiske i sitt utgangspunkt; de ville ikke eksistert hvis det

ikke var for økonomisk politikk, for politisk debatt og for lover og regler vedtatt

av politikere. Det er derfor et felt det er viktig ikke å avpolitisere.

Hvem er del av nasjonen?

De overordnede spørsmålene hva angår migrasjon og tilhørighet er hvem som

anser seg å ha et fellesskap med hvem, og i hvilken grad opplevelser av fellesskap

i framtiden vil følge statsgrenser eller gå på tvers av dem. Svarene vil avhenge av

i hvilken grad mangegenerasjons-innbyggere anser innflyttere for å være del av

sitt fellesskap og omvendt. Dette har imidlertid ikke utelukkende å gjøre med

kontakt og vennskap mellom gamle og nye innbyggere; spørsmålet er like mye

hvilke forestillinger vi har om samhørighet.

En av de viktigste bøkene om nettopp forestilt fellesskap har vært, og er fortsatt,

Benedict Andersons klassiker Imagined Communities fra 1983. Andersons bok

handler om opplevelsen av og utbredelsen av begrepet om, nasjon og nasjonalitet

fra slutten av 1700-tallet av. Framveksten av nasjonalfølelse var ifølge Anderson

hovedsakelig en følge av ny teknologi som gjorde spredningen av litteratur og

trykksaker på hverdagsspråk mulig. Denne spredningen bidro til at lesere kunne se

seg selv som del av (språk-) fellesskap med mennesker de aldri ville møte personlig,

i kontrast til andre fellesskap med andre blikk på verden og livet.

I en videreføring av Andersons tanker har filosofen Charles Taylor (2002, 2003)

utviklet tanken om det han kaller moderne «social imaginaries», et begrep som

ikke har noen god norsk oversettelse, men som har å gjøre med hvordan delte

sosiale virkeligheter etableres. «Social imaginaries»> minner om det filosofer i den

Heideggerske tradisjonen kaller «bakgrunn», det som tas for gitt, det som ikke gis

eksplisitt oppmerksomhet, men som må være der for at andre ting kan tre fram

for bevisstheten (Fossland 2005). I Taylors egne ord handler det om:

Hvordan folk forestiller seg sin sosiale eksistens, hvordan de passer sammen med andre, hvordan ting forløper mellom dem og deres medmennesker, de forventninger som vanligvis møtes og de dypere normative oppfatninger og forestillinger som ligger under disse forventningene.

Denne forståelsen er både faktisk og «normativ»; det betyr at vi har en oppfatning av hvordan ting vanligvis skjer, men denne er sammenvevd med en ide om hvordan de bør skje, om hvilke feiltrinn som ville gjøre praksisen ugyldig (2002: 106)

Det det handler om er altså det som gjør det mulig for oss å handle kollektivt,

å utføre de felles handlinger som utgjør våre sosiale liv - en form for «<moralsk

orden». Disse forutsetningene er, som begrepet tilsier, i en viss forstand «<imagi-

nære», fordi de primært videreføres ikke i lovverk, regler, eller teoretiske termer,

men i felles metaforer, erindringer, bilder og fortellinger.

To viktige poenger ved Taylors teoretisering er for det første at Vestens moder-

nitet er uløselig forbundet med en bestemt form for «social imaginary»; for det

andre at modernitet slik han ser det finnes i ulike utgaver, hvorav den vestlige

bare er én. En grundig diskusjon av den vestlige forestilling om fellesskap ville

føre for langt her, men noe av det vesentlige for Taylor er det bildet innbyggere i

vestlige land har av sine egne moderne samfunn som frivillige sammenslutninger

av individer som søker samarbeid for å realisere bestemte mål, hvorav trygghet er

det viktigste. Disse individene anser seg å være født likeverdige og uavhengige av

ytre autoriteter - det være seg gud eller keiser - men har som medlemmer av den

sammenslutningen de fødes inn i visse forpliktelser overfor hverandre (2002: 93).

Taylors påstand om at dette ikke er den eneste formen for modernitet, åpner

åpenbart for en forståelse av globalisering og migrasjon som mer komplekse og

konfliktfylte prosesser enn om alle beveger framover seg i samme retning. Dette

er et tema jeg kommer tilbake til i Del III. Her vil jeg først gå til det litt mer

konkrete, også her er «<imaginaries» viktige.

Rasismen som ble borte

Sammen med forskerkollega Ada Engebrigtsen gjennomførte jeg i 2006 en un-

dersøkelse blant ungdom i Oslo med foreldre som hadde innvandret fra Somalia

Og Sri Lanka. Ungdommene selv var født i Norge. En ting vi raskt la merke til,

var at de aller fleste, til tross for at de var født i Norge og var norske statsborgere,

omtalte seg selv som «utlendinger», mens jevnaldrende uten minoritetsbakgrunn

ble omtalt som <<norske» (Engebrigtsen og Fuglerud 2007: 61). Andre nasjona-

litetsbetegnelser, som «somalisk» eller «srilankisk», ble ikke brukt hvis vi ikke

spurte direkte. Selv om det viste seg at de fleste hadde sine nære venner blant

ungdom med samme landbakgrunn som dem selv, var idealet at nasjonal opp-

rinnelse ikke burde være av betydning. Det eneste vesentlige skillet var <<norsk>>

versus «utlending».

Andre forskere har gjort liknende observasjoner. I sin diskusjon av «rasisme

uten rase>> har Svendsen (2014) noen tankevekkende beskrivelser av skolehver-

dagen i Oslo. De tar utgangspunkt i hvordan hvite norske lærere forsøker å lære

ungdomsskoleelever med minoritetsbakgrunn at rasisme ikke finnes fordi <<raser>>

ikke er reelle størrelser. De pedagogiske utfordringene omfatter utvekslinger som

denne, hvor læreren i en skoletime tok utgangspunkt i begrepet «kulturkonflikt»>

(ibid.: 15):

Lærer: Jeg vil forsøke med et eksempel. Hvorfor blir dere av og til sendt ut av biblioteket?

Elev: Fordi vi er utlendinger.

Lærer: Nei, det er fordi dere har på dere jakker og luer innendørs. Det er en konflikt

mellom ungdomskultur og

og voksenkultur.

Lærerens forsøk på å nøytralisere et kontroversielt tema, kulturkonflikt, ble her

effektivt stoppet av en politisk årvåken elev. Ifølge Svendsen var dette et av en

rekke eksempler på hvordan «utlending» ble gjort til en operativ kategori, og

hvordan det å bli «kastet ut av biblioteket» for elevene fungerte som bilde på å

bli <<kastet ut av landet». Situasjoner knyttet til disiplin og oppførsel ble gjort til

metaforer på politiske diskurser om innvandringskontroll og statsborgerskap, og

uttalelser i offentligheten av typen «utlendinger bør kastes ut av landet hvis de

lager problemer>> fungerte som tolkningsramme for enkelte elevers forståelse av

å bli kastet ut av biblioteket eller klasserommet.

Ungdommenes selvidentifisering som utlendinger, og situasjonene som Svend-

sen beskriver mer generelt, åpner for refleksjoner i flere retninger. En refleksjon

er at den skepsisen mot folk på vandring som vi i kapittel 1 så ble utøvet overfor

tatere og jøder på 1700- og 1800-tallet, fortsatt synes å være gjenkjennbar i dag.

Altså at selvidentifiseringen som «utlending» speiler majoritetssamfunnets tilsvar-

ende forståelse av deres identitet. Dette er i tråd med Silversteins (2005) påstand

om at innvandring i hele Europas moderne historie har medført - og fortsatt

medfører – prosesser av «rasialisering», det vil si en omgjøring av klassifikatoriske

kjennetegn som klassetilhørighet, etnisitet eller religion til uforanderlige markører

på (mindreverdig) annerledeshet (ibid.:364). Rasialisering er et analytisk perspektiv

som ikke fokuserer på enkeltpersoners holdninger, men forsøker å vise hvordan

<<rase» er forankret i grunnleggende virkelighetsoppfatninger på et struktur- eller

samfunnsnivå (sc Rogstad og Midtbøcn 2009, også Bangstad og Døving 2015).

Begrepet betegner former for institusjonell diskriminering som essensialiserer

og naturaliserer fleksible sorteringsprinsipper ved å se dem som permanente

kvaliteter hos grupper av individer, selv om «rase» ikke lenger anses å eksistere

som biologisk størrelse. At få eller ingen i dag føler seg kallet til å argumentere

for at det finnes ulike menneskeraser, betyr ikke at alle spor av rasisme er borte.

Som Goldberg (2006) har påpekt i en mye referert artikkel om «rasebestemt

europeisering» (racial europeanization), ble den biologiske rasismen villet vekk i

Europa etter holocaust, den ble begravet levende sammen med erindringene om

grusomhetene den forårsaket. Levende begravet er betoningen her. Ifølge Goldberg

<<henger rasistiske implikasjoner igjen; tause, men antatte, alltid allerede truende

tilbake» (2006: 212).

Slik Goldberg ser det, har holocaust, og oppgjøret med holocaust, overskygget

og fortrengt europeeres bevissthet om rasismen i Europas koloniale arv, en arv

som i våre dager medvirker til å bringe migranter til kontinentet, og som mange

av de som kommer har et bevisst forhold til. Denne fortrengningen har medført

at europeere ikke lenger har et språk det er legitimt å bruke for å sette fokus på

og diskutere den hierarkisering og generering av forskjeller som fortsatt skjer

både i dagligtale og i institusjonelle praksiser der ikke-europeiske minoriteter er

involvert. Dette er også et av Svendsens poenger i diskusjonen av skolehverdagen

i Oslo. Mens den gamle europeiske rasismen i klasserommet kan framstilles som

feilaktig og idiotisk, forblir den dagsaktuelle essensialiseringen og hierarkiseringen

som minoritetselevene lever med, ikke erkjent. I mangel på legitime begreper er

lærerne engstelige for å framstå som rasister selv hvis de anerkjenner minoritets-

elevenes erfaring. Dette gjør at de foretrekker å fokusere på kulturkonflikt.

Goldberg har imidlertid et annet argument i sin artikkel som leder i en litt

annen retning. Det er at rasisme ikke er én ting - rasisme er ikke det samme hvor

Og når den påtreffes. Hans forståelse er at rasisme og rasialisering får sin kraft i og

fra de ulike geopolitiske kontekster hvor den manifesteres, fra de spesifikke sosiale,

økonomiske og politiske betingelser som konkretiserer de rasefornemmelser disse

betingelsene representeres gjennom. Som vi også så i diskusjonen av slaveri og

rasisme i henholdsvis Nord- og Sør-Amerika i kapittel 2, har ulike regioner ulik

historie som produserer ulike former for rasisme og rasialisering. Hva Europa

angår, er Goldbergs påstand at landene er forskjellige, samtidig som de deler visse

fellestrekk. Mens europeiske land har ulik historie som kolonimakter og postko-

loniale statsdannelser, ulike erfaringer med innvandring og avindustrialisering,

deler de fleste hvite europeere ifølge Goldberg fortsatt en forståelse av Europa

som et sted av og for europeere i sin historiske betydning av betegnelsen, det vil

si som hvite og kristne (ibid.: 352). Tabuet mot å diskutere spørsmålet om rase

åpent i etterkant av holocaust forsterker denne forståelsen.

Hvordan virker grenser?

Uavhengig av om Goldberg har rett eller ikke i sin vurdering av den dominerende

europeiske selvforståelsen, vil jeg foreslå at ett inntak til rasialisering i Europa

er et fokus på grenser. Det å si at grenser er og har vært et gjennomgangstema i

europeisk politikk i alle fall siden begynnelsen av 1600-tallet, er ukontroversielt.

Denne opptattheten av grenser, både mellom europeiske land og i forhold til

verden utenfor, er noe av det som historisk sett har utformet Europa som geo-

politisk kontekst (Elden 2014). Siden Grotius ga ut sin De Jure Belli i 1625 og

Westfalen-traktaten gjorde slutt på 30-årskrigen i 1648, har statens suverenitet

i europeisk statsforståelse vært forstått som tosidig: På den ene side det eksterne

forholdet mellom stater, regulert av prinsippet om ikke-intervensjon, det vil si et

forbud mot å blande seg inn i andre staters indre anliggender; på den annen side

den enkelte stats forhold til sine egne undersåtter (Hindess 2005). Enkelt sagt

var den europeiske statens oppgaver å holde andre ute og å yte beskyttelse i bytte

mot borgernes skatt og definerte plikter. Kontrollen over grensene, myndigheten

til å bestemme hvilke personer fra andre stater som skal få passere og ikke, var en

konsekvens av prinsippet om ikke-intervensjon.

Vi skal i neste kapittel se på hvordan Europas grenser blir voktet i dag. Her har

jeg to foreløpige kommentarer knyttet til dette:

Den første er at territorielle grenser ikke bør forstås utelukkende som linjer i

terrenget. Det synes i dag å være enighet blant forskere om at en forståelse av den

betydning grenser har, krever et bredere perspektiv som inkluderer kulturmøter,

kontakt og atskillelse. Kearney (2004: 131) argumenterer for at grenser er «<en sam-

mensatt geografisk, juridisk, institusjonell og sosiokulturell struktur og prosess».

En vesentlig oppgave for sosialantropologien, som han tilhører, er å belyse hvordan

to typer av grenser, geopolitiske og sosiokulturelle, er relatert til hverandre. Han

foreslår at grenser bør ses som én del av en triade, hvor de to andre elementene

utgjøres av identiteter og sosial orden. Denne triaden forkortes i litteraturen gjer-

ne <<IBO»: Identities - Borders - Orders. Den teoretiske antakelsen er at hvert av

disse tre elementene i ulike historiske perioder gis form gjennom det forholdet de

har til de andre to. Det er verd å peke på her at fysiske grenselinjer ikke må være

viktige, enkelte steder er de det ikke, men svært ofte har de en grunnleggende

både psykologisk og juridisk betydning for de menneskene som er berørt av dem

og de rettighetene de kan, eller ikke kan, påberope seg som statsborgere, utlen-

dinger, illegale innvandrere eller liknende. Identitet omfatter i denne modellen

både formelle og juridiske sådanne, for eksempel «asylsøker», «flyktning» eller

liknende, og merkelapper fra dagliglivets taksonomi, som «utlending», «<latino»>,

<<neger>> eller annet. Hva Orden («Orders») angår, legger Kearney vekt på den

maktutøvelsen som gjør det mulig å etablere, definere og kontrollere grenser på

en måte som gjør at disse har konsekvenser for de identiteter mennesker tilskrives.

Oppsummert er grenser i henhold til IBO-modellen det som gir et territorium en

bestemt geografisk form, og som uttrykker definisjonsmakt over de personer som

krysser dem, er inngjerdet av dem, eller ekskluderes av dem. Grenser omgjerder

et område hvor denne makten har mulighet for å etablere enkelte identiteter

som legitime og andre som illegitime. Grenser har denne virkningen fordi og i

den grad det finnes formelle eller uformelle konstellasjoner av makt, det vil si en

politisk orden, som opprettholder denne grensefunksjonen. For egen del vil jeg

legge til at mens IBO-modellen er nyttig, så anlegger Kearney etter min mening

et for snevert og instrumentelt perspektiv på «orden». I tillegg til maktutøvelse

er det naturlig å tillegge politisk orden en dimensjon av Charles Taylors «social

imaginaries» (jf. ovenfor), altså de normative forventninger folk har til andre,

hvem de anser at de hører sammen med og hvem som er for forskjellig fra dem

selv til at de kan forvente noe fra dem. Denne moralske orden legitimerer den

utøvelse av makt som IBO-modellen vektlegger.

Dette bringer meg til min andre kommentar. Den er at det finnes gode argu-

menter for å hevde at dynamikken mellom de tre IBO-elementene har endret

seg vesentlig i globaliseringens tidsalder fra 1990, både globalt og i Europa. Jeg

har andre steder (1996, 2004, 2006) pekt på at stater (og politikere) i vår tid

tilsynelatende ser seg tjent med i økende grad å forvalte suverenitetens eksterne

dimensjon gjennom det som har vært kalt «tilgangen til det synlige» (Thompson

1995). I stedet for som tidligere å se forholdet mellom stater som et juridisk

diplomatisk forhold, regulert gjennom konvensjoner og diplomati, forstås dette

forholdet i økende grad som en konkurranse mellom aktører på et globalt øko-

nomisk og politisk marked. Dette har vi allerede vært inne på i forrige kapittel.

For her å bruke Norge som eksempel, er denne tendensen tydelig fra OL på

Lillehammer i 1994 med statsminister Brundtlands famøse «Det er typisk norsk

å være god!» som motto, via sluttrapporten fra Utenriksdepartementets såkalte

Omdømmeutvalg (Utenriksdepartementet 2006)³¹ til det militære engasjementet

i Afghanistan i perioden 2001 - 2014. Utvalget som evaluerte denne innsatsen

konkluderte at det eneste av hovedmålene som var oppfylt etter 13 års innsats,

var å vise seg som en god alliert av USA (NOU 2016).

Mitt anliggende her er ikke verdien av disse engasjementene som sådan, men

det at i en situasjon hvor nasjonalstaten i økende grad forvalter sin suverenitet

uavhengig av den fysiske grenselinjen, vil statsmakten være tilbøyelig til å innta

<<sekundærposisjoner»; å utøve makt over de områdene hvor den fortsatt har kon-

troll (Kearney 1991). Det vil i praksis si over kultursektoren i vid forstand og over

definisjonen av nasjonale særtrekk. Som tendens er kjernen i «<det norske» ikke

lenger det mangfold av mennesker og aktivitet som foregår innenfor den fysiske

grensen, men tar - for å bruke det nevnte Omdømmeutvalgets terminologi -

form av en profilering i henhold til en visjon, et sett av kjerneverdier: «Norge er

utforskende, nyskapende, uformell og ærlig». Grensen er blitt mindre geopolitisk,

mer sosiokulturell. Det som gjelder er autentisitet.

Dette medfører at det i globaliseringens tidsalder har skjedd en endring i hva

som er den dominerende «setting» for innlemmelse av utenforstående i det na-

sjonale fellesskapet. Konkrete, lokale kontekster - for eksempel lokalsamfunn,

arbeidsplasser og skole - synes i stor grad å ha blitt ugyldiggjort som arena for

deltakelse og integrering. De er blitt erstattet av en mytologisk forestilling om

det nasjonale, voktet av politisk elite og statlige innvandringsmyndigheter. Den

politiske retorikken om «ekte flyktninger» kontra «lykkejegere» må forstås slik

at det er nasjonen som står i fokus for asyl- og flyktningpolitikken, ikke den

enkelte som trenger beskyttelse. Det er dette som dramatiseres og iscenesettes

i de media-dekkede hjemsendelser av «falske asylsøkere» - og nå i offentlig til-

baketrekking av statsborgerskap (jf. Fassin 2011, De Genova 2013). For den

som ikke blir sendt hjem, er asylsøkerstatusen grunnlaget for vedkommendes

inkorporering i nasjonen som en indre ulikhet (Fuglerud 1996). Dermed er vi

tilbake til <<utlendingene» i Oslo-skolen.

Nye diasporaer, nye <<imaginaries>>

Hvordan ser Norge og verden ut betraktet fra minoritetsungdoms synsvinkel?

Hva betyr <<tilhørighet» for dem? I en artikkel om nye «imaginaries» blant første-

generasjon europeere, tilsvarende andregenerasjon innvandrere, viser Andersson

(2010) at en ny, felles, transnasjonal solidaritet og samhørighet er under utvikling

blant unge europeere med foreldre som har innvandret. Denne er basert på en

felles erfaring av å ha en forankring i land innenfor Europa, men samtidig ikke

å være inkludert i de respektive nasjonale fellesskap, av ikke å bli betraktet som

«<ekte» av hvite majoritetsborgere. På samme tid opplever denne generasjonen seg

som forskjellig fra sine foreldre. Den samhørigheten de opplever, gis næring og

vekst i første rekke gjennom musikk, film og sosiale media, og gjennom synlige

rollemodeller fra deres egen generasjon innenfor kulturfeltet. Mens de fleste har

beholdt en opplevelse av tilknytning til foreldrenes opprinnelsesland, er det ikke

dette som er verken drivkraften eller limet i det transnasjonale fellesskapet, det

handler om global rettferdighet, motstand mot diskriminering og hvordan skape

en bedre framtid. Det vi ser, ifølge Andersson, er altså et «imaginary» som i stor

grad er basert på ulikhet i opprinnelse og som inkorporerer variasjon i verdier og

livsorienteringer. Dette gir ungdom en mulighet for å bli representert gjennom

nyc kommunikasjonsformer, for å la sin egen stemme bli hørt, samtidig som det

er et redskap for å finne en egen plass i verden.

Kapittel 7 Festning Europa og migrasjonsindustrien

Et par timer etter midnatt 28. april 2008 ble en oppblåsbar lettbåt tatt igjen av

en marokkansk patruljebåt til havs utenfor Al Hoceima. Lettbåten var en av to

som kort tid i forveien hadde lagt ut fra kysten i nordøstre Marokko med 60

passasjerer hver om bord, alle migranter fra land sør for Sahara med et håp om å

nå Europa. Da skip fra den marokkanske marinen passet opp båtene, stoppet den

ene og

ble tauet til land. Den andre forsøkte å komme unna, og en marokkansk

patruljebåt tok opp jakten. Da den nærmet seg lettbåten med migrantene, hentet

soldatene om bord fram spisse stenger og stakk hull i siden på båten. Mens denne

sank, ropte en av offiserene: «Nå kan dere fortsette til Spania!» Selv om en annen

patruljebåt kom til unnsetning og kastet ut et tau som gjorde at noen reddet

seg, viste senere opptelling at 29 var druknet, inkludert fire kvinner og fire barn.

Etter å ha tatt fingeravtrykkene deres på en lokal politistasjon, ble de overlevende

samme natt stuet inn i en lastebil, kjørt ut i ørkenen og dumpet i Oujda, en by

mot grensen til Algerie.32

Innvandringspress og grensekontroll

Hendelsen over er bare en av mange i de senere årene hvor et økende i innvan-

dringspress på Europa og en stadig strengere grensekontroll har fått tragiske

konsekvenser. Langs hele EUs sør- og østgrense er det de siste årene kommet

rapporter om lignende episoder. Fra 2012 økte innvandringen til Europa med båt

over Middelhavet dramatisk som en følge av borgerkrigen i Syria. Den foreløpige

kulminasjonen kom i 2015 da 1,3 millioner flyktninger ankom Europa, de fleste

fra Tyrkia, til de greske øyene. Totalt 3771 omkomne ble dette året registrert i

forbindelse med disse overfartene, hovedsakelig som en følge av båter som ikke var

sjødyktige. Mange dødsfall blir naturlig nok ikke registrert. I 2016 gikk antallet

båtmigranter ned, men antallet registrerte dødsfall økte til 5000 - et gjennomsnitt

på 14 per dag. Årsakene til økningen i antall døde var flere. Den viktigste var

trolig at EU i november 2015 inngikk en avtale med Tyrkia om at landet skulle

hindre utreise derfra mot gjenytelser fra EU i form av økonomisk bistand og

liberalisering av visumbestemmelser for tyrkiske borgere. Dette gjorde at flere

året etter i stedet reiste fra Libya til Italia, som er en lengre og mer krevende rute.

En annen årsak er at menneskesmuglerne sendte flere og dårligere båter på sjøen

som et mottrekk mot økt sjøpatruljering og europeiske kontrollmyndigheters

beslagleggelse av fartøyer. Økningen i antall båter gjorde naturlig nok patruljering

vanskeligere, noe som igjen førte til at færre ble reddet.

Ankomstene av asylsøkere til Europa i 2015 sendte sjokkbølger gjennom EU,

bølger som også nådde Norge. Tallet på 1,3 millioner representerte nesten en dob-

ling av antallet asylsøkere i forhold til det tidligere toppåret 1992 (Pew Research

Center 2016), og viste tydelig mange av svakhetene i det curopeiske samarbeidet,

både internt og med omkringliggende land. Den manglende samarbeidsevnen har

resultert i både en manglende kapasitet til å hjelpe sivile i en akutt krisesituasjon

som den syriske og i en ulik intern byrdefordeling mellom de europeiske landene.

Mangel på mottakskapasitet og fravær av prosedyrer i Hellas, og mangel på vilje

hos øvrige europeiske land til å sette inn nødvendig hjelp, har så langt gjort det

umulig raskt å skille mellom asylsøkere med og uten et reelt beskyttelsesbehov.

De byrdefordelingstiltak som etter hvert kom på plass, med viderefordeling av

asylsøkere mellom europeiske land, har så langt vist seg vanskelig å implementere.

Titusenvis av asylsøkere er når dette skrives, bokstavelig talt strandet på øyene i

Hellas og langs veien nordover mot de land i Europa de har hatt som mål for reisen.

Som den innledende episoden utenfor Marokko viser, var problemstillingen

med innvandringspress over Middelhavet imidlertid ikke ny i 2015, den har

vært der i alle fall siden slutten av 1980-tallet og har fungert som «<driver>> for

EUS politikk på området. Middelhavet er som en fortsatt relativt åpen grense en

temperaturmåler for kriser og katastrofer i Europas afrikanske og vestasiatiske

nærområde; halvparten av det store antallet asylsøkere i 2015 kom fra tre land:

Syria, Afghanistan og Irak, alle land med pågående borgerkriger. Samtidig er det

viktig å være klar over at det finnes rikelig med kriser og katastrofer hvor folk

kun unntaksvis har ressurser til å søke beskyttelse og en bedre framtid i Europa,

og som derfor får liten oppmerksomhet. Situasjonene i Niger, Sudan og Kongo

er bare tre av disse, land som til sammen har millioner av mennesker som er

fordrevet fra sine hjem.

Libya - Europas skjærsild

La oss se nærmere på én situasjon før vi går over til en diskusjon av politikken.

Libya med sin lange kystlinje og relative nærhet til Italia og Malta, har vært kalt

<<Europas bakdør». Før 2015, og igjen etter avtalen mellom Tyrkia og EU i no-

vember 2015, har overfarten fra Libya til Europa vært den viktigste irregulære

migrasjonsruten for flyktninger, arbeidsmigranter og andre med håp om et bedre

liv, den såkalte «<Central Mediterranean Route». Overfarten til Europa har imid-

lertid også vist seg svært farlig, ved minst to anledninger de siste par årene er det

registrert mer enn 1000 dødsfall i løpet av en uke som en konsekvens av kyniske

menneskesmuglere og ubrukelige båter.34 I første del av 2015 ble 1 av 23 antatt

å miste livet på denne ruten til Europa.35 Spesielt for denne ruten sammenlignet

med den tyrkiske, er at de reisende ikke kommer fra én eller et fåtall klart definerte

krigssituasjoner; i mer enn 30 år har Libya fungert som transittland for ulike deler

av det afrikanske kontinentet. Landets tidligere diktator Muammar Gaddafi åpnet

landet for afrikanske innvandrere og hadde gode inntekter fra å samarbeide med

transportører som organiserte videre migrasjon til Europa. Brutalt satt på spissen er

landet i dag på sett og vis en «avløpskum», et dreneringsløp, for politisk vanstyre,

manglende økonomisk utvikling og interne stridigheter i Afrika som har fratatt

mennesker håp om et levebrød der de er. I 2016 anslo International Organizati-

on for Migration (IOM) at Libya i tillegg til cirka 350 000 internt fordrevne av

egen befolkning, hadde mellom 700 000 og en million utenlandske migranter,

samtidig som antall utreiste fra Libya til Italia har ligget på 100-160 000 per

år de senere år. De fleste migranter i Libya er fra Burkina Faso, Ghana, Nigeria,

Niger, Sudan, Egypt og Mali. I tillegg har landet vært benyttet som transittland

for migranter fra Bangladesh og Pakistan.

Menneskerettighetsorganisasjoner har i tiår uttrykt bekymring for den situa-

sjonen migranter i transitt lever under i Libya.37 Etter opprøret mot Gaddafi i

2011 og eskaleringen av interne konflikter fra 2014, synes denne situasjonen bare

å ha blitt verre. I nøkterne ordelag beskriver en rapport fra FNs menneskerettig-

hetskommissær i 2016 (UNSMIL 2016) hvordan migranter i transitt:

utsettes for vilkårlig fengsling, tortur, ulovlige henrettelser, seksuell utnyttelse og en

rekke andre menneskerettighetsovergrep. Migranter utnyttes også for tvangsarbeid og

utsettes for utpressing fra smuglere og transportører, så vel som fra statlige representanter.

Kvinnelige migranter er de mest utsatte, vist gjennom utallige og konsistente rapporter

om voldtekter og andre seksuelle overgrep (ibid.: 1).

Som det framgår, utsettes migranter i Libya for overgrep både fra myndighetsre-

presentanter og private aktører. Flere har rapportert å bli stoppet av representanter

for den libyske kystvakten under forsøk på å krysse til Europa, ofte i livstruende

aksjoner. Etter å ha blitt stoppet er migrantene blitt mishandlet, fratatt alt de eier

og tatt med til interneringssteder hvor de er blitt satt i tvangsarbeid. Kvinnelige

migranter er blitt voldtatt. De fleste statlige sentra for internering av migranter

uten visum drives av det som heter «Department for Combatting Illegal Migra-

tion>> (DCIM). Ifølge FN-rapporten karakteriseres disse interneringssentrene av:

ingen formell registrering, ingen legal prosess og ingen tilgang til advokat eller juridisk myndighet. Forholdene i forvaring er generelt inhumane: interneringsstedene er alvorlig overfylte, uten tilstrekkelig tilgang til toaletter, vaskemuligheter, mat eller rent vann. I flere av de besøkte sentrene ble store antall migranter observert i et enkelt rom uten en gang å ha mulighet for å legge seg ned (ibid.: 1).

Underernæring er vanlig, UNSMIL oppgir at maten fangene får i gjennomsnitt

inneholder cirka 35 % av de kaloriene de trenger.

I tillegg til overgrep fra statlige myndigheter er migranter blitt holdt fanget

av menneskesmuglere og ulike væpnede grupper, inkludert grupper lojale mot

Den islamske staten (IS). I november 2016 intervjuet personell fra UNSMIL 20

eritreiske kvinner og unge jenter som var blitt smuglet inn til Libya i to grupper

sommeren 2015 sammen med et antall menn av samme bakgrunn. Begge grupper

ble stoppet av bevæpnede menn henholdsvis i Sirte og Noflya, hvorpå mennene ble

skilt ut og ført vekk. Deres skjebne er ukjent. Kvinnene ble i de neste månedene

gitt opplæring i islam og tvunget til å konvertere fra kristendommen, deretter

ble de overlevert til IS-soldater. I løpet av de neste tolv måneder ble de voldtatt

gjentatte ganger. De som gjorde motstand, ble slått, nektet mat og voldtatt igjen.

Enkelte ble også utlånt til andre menn, voldtatt av disse og tvunget til å utføre

husarbeid for dem (ibid.: 23). Etter et år i fangenskap klarte de å rømme og ble

tatt med til Tripoli av styrker som sloss mot IS. UNSMILS konklusjon er at situa-

sjonen i Libya representerer en «menneskerettighetskrise».

Mot en slik bakgrunn er EUs langvarige samarbeid med Libya oppsiktsvek-

kende. Som en følge av landets delaktighet i sprengningen av et PanAm-fly over

Lockerbie i 1988 og et UTA-fly over Niger i 1989, ble Libya i 1992 gjort til

gjenstand for FN-sanksjoner og generell boikott fra det internasjonale samfunnet.

Med den økende ankomsten av migranter over Middelhavet på 1990-tallet endret

imidlertid dette seg. Allerede i år 2000 underskrev Italia og Libya en avtale om

bekjempelse av terrorisme, narkotikasmugling og illegal innvandring. Fra 2003

omfattet denne avtalen praktisk samarbeid mellom de to landenes politietater,

og fra 2004 italienske leveranser av teknologisk utstyr for grensekontroll verd 15

millioner EUR. Etter at Libya i 2003 aksepterte libyske tjenestemenns ansvar for

Lockerbie-aksjonen, og ansvar for å gi pårørende av de avdøde økonomisk kom-

pensasjon, kom også EU på banen. Samme dag som Libya påtok seg dette ansvaret,

annonserte EU-rådet planer om samarbeid med libyske myndigheter om migra-

sjonskontroll. I 2004 opphevet EU sin våpenembargo av Libya og bekjentgjorde

at unionens forhold til landet nå ville gå inn i en fase av «engasjementspolitikk».

En del av dette engasjementet har bestått i at Libya, uten formelle avtaler, har

akseptert å ta tilbake migranter fra Italia. I 2010 signerte EU en samarbeidsav-

tale verd 60 millioner EUR med Gaddafi med sikte på etablering av et integrert

overvåkingssystem langs Libyas landbaserte grense (Lemberg-Pedersen 2013).

Beslutningen om å heve våpenblokaden ble fulgt av massive våpensalg til Libya fra

europeiske leverandører, finansiering ble garantert av europeiske kredittselskaper.

Blant de europeiske landene forble relasjonen Libya-Italia tettest. I august 2008

underskrev Italia og Libya, ledet av henholdsvis Berlusconi og Muammar Gaddafi,

<<traktaten om vennskap, partnerskap og samarbeid». Et sentralt element i avtalen

var libyske myndigheters hjelp med å kontrollere utreise av migranter som en

motytelse for 5 milliarder dollar i kompensasjon, utbetalt over 20 år, for overgrep

begått under Italias styre i Libya (1911-1943). Traktaten maner til en «intensifi-

ering av samarbeid med sikte på å bekjempe terrorisme, organisert kriminalitet,

narkotikasmugling og illegal innvandring». I 2006 etablerte italienske og libyske

forretningsinteresser sammen selskapet «Libyan Italian Advanced Technology

Company» (LIATEC) som inngikk kontrakt om levering av 10 helikoptre verd

80 millioner EUR. I 2008 ble dette fulgt av libysk kjøp av italienske patruljefly

til 31 millioner EUR, igjen fulgt av kjøp av 50 italienske droner til overvåking av

landets sørlige grense. I 2009 bekjentgjorde det italienske selskapet SELEX-SI en

kontrakt med Libya verd 300 millioner EUR for levering av et integrert system

for overvåking av Libyas grense mot Chad og Niger (Lemberg-Pedersen ibid.).

I mai 2009 begynte Italia å stanse båter med migranter om bord i internasjo-

nalt farvann og returnere dem til Libya. Bare i løpet av første uke ble minst 500

migranter returnert, noe som førte til en sterk nedgang i antall ankomster til

Italia. Kort tid etter begynte de to landene felles patruljer i Middelhavet (Human

Rights Watch 2009). Det ble under disse patruljene ved flere anledninger skutt

mot båter som ble antatt å transportere migranter. I juli 2009 ble 82 migranter

stoppet av den italienske marinen og sendt tilbake til Libya. Noen av dem fortalte

senere til Human Rights Watch at de etter ankomst i Libya ble stuet inn i tre

skipskonteinere og kjørt i tolv timer uten mat og vann gjennom ørkenen til en

leir i al-Biraq. Noen av dem hadde da store skader etter mishandling utført av

libysk vaktpersonale. Praksisen med retur til Libya ble stanset da Den europeiske

menneskerettighetsdomstolen i 2012 fant at Italia hadde brutt det såkalte «non-re-

foulement»-prinsippet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen ved å

returnere eritreiske og somaliske migranter til Libya hvor de risikerte å bli utsatt

for fare.38 Fram til 2016 har italiensk og europeisk politikk vært at personer som

reddes eller pågripes under overfart fra Libya ikke skal returneres dit. I etterkant

av «unntaksåret» 2015, da overfarten fra Libya fikk mer oppmerksomhet, er den

europeiske tonen imidlertid igjen i ferd med å endres. I juni 2016 inngikk EU en

avtale om opplæring av den libyske kystvakten. Parallelt er det kommet uttalelser

som tyder på at den etablerte praksisen med ikke-retur er i endring. I september

2016 ble den ungarske statsministeren sitert på at EU burde bygge «en gigantisk

flyktningby» i Libya hvor asylsøkere kunne få sine søknader behandlet uten å

reise til Europa. I oktober samme år uttalte den britiske utenriksministeren at

stoppede båter burde returneres til Libya så raskt som mulig (UNSMIL 2016: 7).

Utviklingen i EU

EUs politiske styringssystem og byråkratiske forvaltning er vanskelig å få oversikt

over, ikke minst når det gjelder spørsmål som angår både de enkelte lands og

unionens innenriks- og utenrikspolitiske spørsmål samtidig, slik asyl- og innvand-

ringsspørsmål gjør. Landene har interesse av å samarbeide vis-à-vis verden utenfor,

samtidig som de kan ha interesse av å skyve en større del av felles byrder over på

andre land innenfor unionen. Observatører har pekt på at vi innenfor flyktning-

og asylfeltet har å gjøre med en arbeidsdeling: Mens overnasjonale institusjoner

og policy-dokumenter understreker menneskerettigheter, er de enkelte regjeringer

innenfor EU mest opptatt av avskrekking, kontroll og retur (Levy 2010). I et

forsøk på å avdekke mønstre i dette bildet kan tre overlappende utviklingstrekk

identifiseres i europeisk asyl- og flyktningpolitikk de siste 15 årene: «harmonise-

ring», «<eksternalisering» og «militarisering», hvorav de to siste er tendenser man

gjenfinner globalt. La oss se litt nærmere på disse:

Harmonisering

Fra etableringen av Schengen-samarbeidet mellom Tyskland, Frankrike og Bene-

lux-landene i 1985 har det innenfor unionen vært arbeidet mot etablering av en

felles yttergrense og en nedbygging av intern grensekontroll. En harmonisering

av visumbestemmelser overfor såkalte «tredjeland», altså land som ikke er del av

samarbeidet, og en felles politikk overfor asylsøkere har vært viktige forutsetninger

for utviklingen av en slik politikk. Uten en slik harmonisering ville land med en

streng politikk overfor personer fra land utenfor samarbeidet ha vanskelig for å

akseptere fri innreise av tredjelandsborgere fra samarbeidsland med en mindre

streng politikk på dette området. Schengen-avtalen inneholdt derfor bestemmelser

om at asylsøkere bare kunne få sin søknad behandlet i én stat, og at hvilken stat

dette skulle være var avhengig av objektive kriterier, ikke av søkeres eget valg. Det

ble også bygget opp systemer for utveksling av informasjon om søknader og søkere.

Mens Schengen-avtalen fra 1985 kun var gjeldende mellom enkelte EU-land, ble

tilsvarende prinsipper gjort gjeldende for alle medlemsland med ratifiseringen

av Dublinkonvensjonen i 1997. På EU-toppmøtet i Tampere i Finland i 1999

ble målsettingen om «et felles europeisk asylsystem» (CEAS) vedtatt. Gjennom

ratifiseringen av Amsterdamtraktaten i 1999 ble en felles asylpolitikk gjort til en

del av selve traktatgrunnlaget for unionen. Dette resulterte i den såkalte Dublin

II-forordningen fra 2003 og deretter Dublin III fra 2013, som erstattet den tid-

ligere Dublinkonvensjonen og gjorde et sett av kriterier for fordeling av ansvar

for behandling av asylsøknader bindende for medlemslandene.39 Det viktigste

kriteriet er at ansvaret faller på den stat hvor søkeren først ankom unionen. Dette

innebærer som en hovedregel at personer som ønsker å søke asyl i EU skal gjøre

dette i ankomstlandet, og at personer som reiser videre fra dette landet før saken

er avgjort, kan returneres til dette landet. Innføringen av Dublin II-forordningen

ble fulgt av opprettelsen av EURODAC, et omfattende system for registrering

av asylsøkeres fingeravtrykk. I 2005 lanserte EU-kommisjonen sitt femårige

arbeidsprogram kalt Haag-programmet, hvor den praktiske utarbeidelsen av et

slikt felles asylsystem var et av ti prioriterte områder. Et interessant trekk ved

dette programmet er at det legger stor vekt på den «<eksterne dimensjonen» ved

asylproblematikken, hvordan «hjelpe land i regioner hvor asylsøkere kommer fra

og transittland med sikte på å sette dem i stand til å yte tilstrekkelig beskyttelse

av flyktninger i henhold til internasjonale standarder», som det heter på en av

EUS nettsider. 40 Dette kommer jeg tilbake til nedenfor. Haag-programmet ble

etterfulgt av Stockholm-programmet i 2009 hvor en av de viktigste målsettingene

var å fullføre et felles europeisk asylsystem innen 2012. Blant tiltakene som ble

innført, var opprettelsen av et felles «European Asylum Support Office» (EASO)

med hovedkvarter på Malta.

Utviklingen av en felles, forutsigbar asylpolitikk i EU, bygget på menneske-

rettigheter og humanitære prinsipper, ville kunne ha mange gode sider. Det er

en målsetting som er støttet av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).

Det er imidlertid et stykke igjen dit. To vesentlige problemer med utviklingen

internt i unionen er for det første at den synes å være preget av det som på engelsk

kalles «a race to the bottom», det vil si at de enkelte land reduserer de «<godene»>

asylsøkere kan få ved innvilgelse av oppholdstillatelse for ikke å framstå som en

mer attraktiv destinasjon for asylsøkere enn andre land; for det andre at harmoni-

seringen av både mottaksforhold, juridisk vurdering av søknader og håndhevelse

av eksisterende regler så langt har vært ufullstendig. Den første tendensen har ført

ikke bare til innstramninger i innvilgelsespraksis og regler for familiegjenforening

år etter år, men også til en aktiv «markedsføring» av slike innstramninger. Dette

er et mønster som er kjent fra Norge. Innvandrings- og integreringsminister Sylvi

Listhaug uttalte i 2015 at det er et politisk mål for regjeringen å være blant de

land i Europa som har den strengeste asylpolitikken, og har lagt stort vekt på at

dette blir bekjentgjort. En ufullstendig harmonisering, det andre problemet,

innebærer for eksempel at asylsøkere i Italia og Hellas ofte henvises til å klare

Seg selv fra ankomst, mens de skandinaviske landene relativt sett har gode innkvarte-

ringsforhold og støtteordninger mens søkere venter på å få sine søknader avgjort.

Den juridiske behandlingen spriker tilsvarende. Selv om harmoniseringen av

den juridiske vurderingen av søknader er noe det har vært arbeidet aktivt med i

mange år, viser statistikken at det mellom ulike europeiske land fortsatt foretas til

dels svært ulike vurderinger av samme kategori søknader. For eksempel varierte

innvilgelsesraten for syriske asylsøkere i 2014 fra 100% i Sverige og Irland til 50

% i Estland; for eritreiske søkere fra 100 % i Sverige og Finland til 48 % i Hellas;

for irakiske søkere fra 100 % i Polen til 13 % i Danmark.42 En slik sprikende

praksis oppfordrer til det som nå ofte kalles «asylshopping»; at søkere reiser dit

hvor forholdene er best og muligheten for å få innvilget søknaden er størst.

Det viktigste for en som ønsker beskyttelse under asylinstituttet, må antas å

være selve adgangen til å søke om asyl, samt å få denne søknaden behandlet innen

rimelig tid. Organisasjonen ECRE, som er en sammenslutning av 69 europeiske

organisasjoner som arbeider for en human flyktningpolitikk, 43 har påpekt at Du-

blin-systemet ikke på noen måte garanterer en slik tilgang (ECRE 2006: 151). En

rekke stater i unionen har en praksis hvor de avslutter saksbehandlingen hvis søkere

forlater landet før en beslutning er tatt. Hvis søker i neste omgang returneres til

dette landet som «Dublin-tilfelle», vil vedkommende ofte ha problemer med å få

gjenåpnet sin sak. Mest akutt har dette problemet vært i Hellas, hvor søkere etter

Dublin-retur fra andre land i unionen er blitt deportert til opprinnelseslandet

uten å få sine søknader ferdigbehandlet. Videre ser vi at snarere enn å utjevne

belastningen mellom land i unionen, har Dublin-systemet medført at den største

oppgaven med å ivareta søkere og registrere søknader om asyl ved ankomst har falt

på statene langs unionens yttergrense: Hellas, Italia og de nye medlemslandene

i den østlige delen av Europa. Dette er områder innenfor unionen som har vært

preget av dårlig økonomi og svak statlig styring over lang tid, og hvor rettsgaran-

tier, i alle fall for borgere av stater utenfor unionen, står svakt. At Italia og Hellas

registrerte henholdsvis 30 535 og 6236 søknader om asyl i 2015 mens landene

samtidig så en ankomst av henholdsvis 115 500 og 204 954 migranter sjøveien,

sier sitt om at svært mange ikke søker asyl i første ankomstland slik de er forventet

å gjøre i henhold til reglene, men blir gitt mulighet til å fortsette reisen videre til

andre europeiske land som oppfattes å være mer attraktive. Selv om dette skjer

i henhold til søkernes egne ønsker, viser det en grunnleggende svakhet ved det

europeiske mottakssystemet som helhet.

Ser vi på statistikken over såkalte «Dublin-overføringer», en statistikk som for

øvrig er svært mangelfull, finner vi at langt flere blir overført fra ikke-grensestater

enn fra grensestater. Hvis vi rangerer EU-landene etter antall netto Dublin-over-

føringer (innkommende minus utgående), innehadde de 13 statene som var

definert som grensestater i 2008, 13 av de øverste 14 plassene (ECRE 2007: 13).

I en rekke av grensestatene utgjør Dublin-overføringer en betydelig andel av den

totale mengden asylsøkere. Snarere enn å utjevne byrdene og sikre en lik retts-

standard for asylsøkere i alle EU-land, kan det derfor hevdes at Dublin-systemet

bidrar til å konsentrere belastningen med å ta imot asylsøkere i de land som

har dårligst standard både rettslig og sosialt, og på den måten gjør det mindre

attraktivt å søke asyl i EU som helhet. Både sosialt og rettssikkerhetsmessig er

det Hellas som utgjør verstingen i EU-klassen. Landets praksis på asylområdet

er gjentatte ganger blitt kritisert både av menneskerettighetsorganisasjoner og av

andre stater utenfor og innenfor EU.44 Landets praksis ble i 2008 klaget inn for

EU-domstolen av EU-kommisjonen. Norge stoppet i 2008 for en kort periode

utsendelse av asylsøkere til Hellas, men gjenopptok utsendelser senere samme år. I

2010 var Norge det landet i Europa som returnerte flest asylsøkere til Hellas. Disse

ble igjen stoppet da EU suspenderte returer til Hellas i 2011. I 2016 gjenopptok

EU returpraksis i henhold til Dublin-bestemmelsene. Dersom Hellas presses til

å akseptere tilbaketakelse av bare en del av de som først har ankommet landet i

årene siden 2011, vil dette med sikkerhet forårsake betydelige problemer både

for landet og søkerne.

Eksternalisering

Det som menes med «eksternalisering» her og i faglitteraturen for øvrig, er ulike

strategier for å holde flyktninger og asylsøkere utenfor eget landområde, enten

gjennom aktivt å forhindre innreise, gjennom opprettelse av leirer for transitt

behandling av søknader før innreise, eller gjennom å yte beskyttelse i eget opprin-

nelsesland eller i tredjeland. Et tidlig forslag på dette området var Storbritannias

forslag, fremmet på et møte mellom EUs innenriks- og utenriksministre i 2003,

om å opprette såkalte «transittsentra for asylbehandling» (tpc's: transit procession

centres) utenfor Europa. Tanken var at asylsøkere som ankom EU-landene skulle

overføres til sentra og vente der mens søknadene ble behandlet. De som fikk sine

søknader innvilget, kunne så overføres til bosettingsland på en ordnet måte. For-

slaget kan sies å gjenspeile to forhold: for det første den oppfatningen at mange

asylsøkere ikke er å anse som flyktninger og derfor ble antatt å ville få sine søknader

avslått; for det andre erkjennelsen av at belastningen med mottak av asylsøkere

er svært ulikt fordelt mellom de europeiske landene. En del av begrunnelsen for

forslaget var at transittsentra ville gi muligheter for å utjevne denne belastningen.

Det britiske forslaget fikk støtte fra Danmark og Nederland, men møtte motstand

fra Sverige og Frankrike, og ble til slutt avvist av EU-kommisjonen. Til tross for

dette har tanken levd videre blant enkelte EU-land og har i noen grad materialisert

seg gjennom bilaterale avtaler.

Uavhengig av det konkrete utspillet fra Storbritannia, kan man se eksternali-

sering som en bredere tendens innenfor EUS politikk. Parallelt med EU-statenes

harmonisering av sin praksis overfor asylsøkere innenfor unionen, finner vi på

2000-tallet et økt fokus på tiltak - samordnede og separate - som tar sikte på å

begrense ankomsten av asylsøkere til EU-land og å lette tilbakesending av søkere

som allerede er kommet. I så måte representerte EUs rådsmøte i Sevilla i 2002

en milepæl, der ble kampen mot illegal innvandring gjort til en hovedprioritet

og en basis for utenrikspolitisk samarbeid. Den offisielle uttalelsen herfra under-

streket behovet for å benytte «alle passende virkemidler innenfor rammen av den

curopeiske unionens eksterne relasjoner for å bekjempe illegal innvandring», og

framhevet nødvendigheten av en avtale om tilbaketakelse av deporterte, illegale

innvandrere som grunnlag for ethvert framtidig samarbeid med EU (Directorate

B 2006: 7). Haag-programmet som ble vedtatt i 2004, og som representerte andre

fase i den utviklingen av et felles asylsystem som ble påbegynt ved toppmøtet

i Tampere i 1999, gjorde et slikt samarbeid med eksterne partnere om migra-

sjonskontroll til en del av unionens arbeidsprogram for de neste fem år. Det

heter her blant annet at et mål for EUS politikk bør være «i fullt partnerskap» å

hjelpe tredjeland med å styrke sin grensekontroll, øke sin dokumentsikkerhet

Og håndtere problematikken med retur av asylsøkere. Samme år fikk de samme kon-

trollhensyn en framtredende plass i unionens utenrikspolitikk med etableringen

av den såkalte <<European Neighbourhood Policy» (ENP). ENP ble først etablert

som en ramme for samarbeid med landene øst for den nylig utvidede unionen,

men ble så utvidet til å omfatte også en rekke land i Midtøsten og Nord-Afrika.

ENP er basert på separate handlingsplaner i forhold til de enkelte land. Felles for

alle er imidlertid visumpolitikk, tilbaketakelsesavtaler, operativ grensekontroll,

utveksling av informasjon om illegal innvandring og dokumentsikkerhet (pass,

visum). I 2005 vedtok EU-rådet den strategien som kalles «Global Approach to

Migration»>, fokusert på Afrika og Middelhavsområdet, et rammeverk som søker

å bringe sammen planer og tiltak innenfor områder som migrasjon, utvikling

og sikkerhet. Selv om denne tilnærmingen søker å forholde seg til årsakene til

migrasjon og å åpne kanaler for legal arbeidsmigrasjon, finner vi også her et fokus

på kontroll og bekjempelse av illegal innvandring som en forutsetning for andre

former for samarbeid.

Slik EUs strateger selv ser det (Directorate B 2006: 10), faller mekanismene

som bidrar til en eksternalisering av asyl- og innvandringspolitikken i to kate-

gorier: 1) en flytting av prosedyrene for grensekontroll til områder utenfor eget

territorium, og 2) tiltak som gjør tredjeland medansvarlige for den politikk EU

ønsker seg på disse områdene. I den første kategorien finner vi tiltak som bøter

til transportselskaper som frakter passasjerer uten gyldige reisedokumenter. Dette

er en gammel ordning innenfor EU, innført med Schengen-avtalen. Fra 2001 ble

det åpnet for bøter på inntil EUR 500 000 og pålegg til transportselskapene om å

bære kostnadene med å frakte passasjerer tilbake til der de kom fra. Dette tiltaket

innebærer i praksis en privatisering av staters grensekontroll og en privatisering

av håndhevelsen av landenes asylregler, ved at flyktningers tilgang til beskyttelse

reguleres av transportselskapenes ansatte. Det er anslått at årlige kostnader på

dette området for de viktigste europeiske flyselskapene i 2013 lå på cirka 50

millioner EUR (Menz 2013). Fra et flyktningrettslig synspunkt er det viktigste

at slike ordninger praktiseres uten menneskerettslige hensyn. Det er viktig å

huske på at det ikke er ulovlig å søke beskyttelse fra forfølgelse og/eller overgrep.

Det er en rettighet enhver har i henhold til bindende internasjonal lovgivning.

Flyktningkonvensjonen av 1951 forbyr stater å straffe flyktninger som reiser inn

i et land uten gyldige reisedokumenter. Begrunnelsen for dette er at de som skrev

konvensjonen anerkjente at flyktninger ofte vil ha problemer med å skaffe slike

dokumenter, det er en konsekvens av den forfølgelsen de er utsatt for. Videre

er det viktig å huske at en flyktning ikke kan søke beskyttelse før hun eller han

reiser ut, fordi vedkommende i henhold til konvensjonen først blir definert som

flyktning utenfor sitt eget land. Flyktninger er derfor i en særlig utsatt situasjon

som følge av flyselskapenes kontrollvirksomhet. Som FNs høykommissær for

flyktninger har påpekt, innebærer denne praksisen at vurderingen av menneskers

behov for beskyttelse legges til personer som ikke er trent i denne oppgaven, og

som motiveres av å begrense sine arbeidsgiveres økonomiske utgifter (UNHCR

1991). Til dette kommer at avvisning fra flyselskaper ikke er offentlige vedtak,

og personer med beskyttelsesbehov kan derfor avvises eller bli sendt tilbake uten

at beslutningene etterlater seg spor.

Et annet tiltak i samme gate er europeiske lands utplassering av såkalte «<im-

migration liaison officers» (ILOS) og «airport liaison officer» (ALOs) i land hvor

mange migrerer fra for å drive informasjonsinnhenting og hjelpe myndighetene

og flyplasspersonell i disse landene med å kontrollere reisedokumenter. Det er

ingen grunn til å anta at disse tjenestemennene tar større flyktningrettslige hensyn

enn det flyselskapene selv gjør. Et tredje tiltak er et program vedtatt i 2003 for

å stanse illegal innvandring sjøveien. Dette programmet inkluderer elektronisk

og fysisk overvåking av kystområder, kontroller av skip i havner i medlemsland

og tredjeland, stansing av skip i rom sjø osv. Mer om dette nedenfor. På samme

måte som med flyselskapenes oppgaver, er det en bekymring, også innenfor EU-

systemet, at verken forordningene som regulerer utplasseringen av ILOS/ALOS,

eller de som regulerer kontroll av skip og havner, inneholder mekanismer for å

sikre flyktninger og asylsøkeres rett til beskyttelse.

I den andre kategorien av tiltak, de som overfører ansvaret for politiske mål

til andre staters myndigheter, finner vi i tillegg til de tilbaketakelsesavtaler som

er diskutert over, EUS «Regional Protection Programmes». Unionens to første

programmer av denne typen fokuserte på Øst-Europa (spesielt Hviterussland,

Moldova og Ukraina) og Tanzania, i 2010 ble konseptet utvidet til Afrikas Horn

(spesielt Kenya, Yemen og Djibouti) og Nord-Afrika, i 2013 til Libanon, Jordan

og Irak. En del av den offisielle begrunnelsen for disse programmene er å «re-

formere det internasjonale beskyttelsesregimet med henblikk på å gjøre det mer

tilgjengelig, bedre organisert og mer rettferdig». Kritikere har imidlertid påpekt

at hovedhensikten med programmene trolig ikke er «<tilgjengeliggjøring», men det

motsatte: å hindre asylsøkere i å nå EU.46 Mens beskyttelse i nærområdet kan høres

ut som en god idé, er en annen side av denne utviklingen urovekkende, nemlig

framveksten av leirer i EUS naboland for ren oppbevaring - og til dels tvungen

internering - av mennesker som er underveis. Slike leirer finnes allerede i en

rekke land, inkludert Ukraina, Marokko og Libya, og flere er under planlegging.

Dette er leirer for oppsamling og «<lagring» av borgere av tredjeland, lokalisert i

stater hvor menneskerettigheter ikke står høyt i kurs, det som på engelsk kalles

<<warehousing» av flyktninger.

I tillegg til den felles utenrikspolitikken har de enkelte EU-land også bilaterale

avtaler på migrasjonsområdet. Spanias forhold til Marokko er et godt eksempel

på hvordan EU-land med unionens ressurser i ryggen har kunnet inngå slike

avtaler for å ivareta sine interesser på asyl- og migrasjonsfeltet. Marokko har vært

et attraktivt transittland for migranter fra andre deler av Afrika, ikke minst fordi

det innenfor landets grenser ligger to byer som fortsatt er å regne som spansk

territorium, Ceuta og Melilla. Klarer man å komme seg inn i en av disse, er man

- politisk sett - i Spania og EU.

Etter å ha anklaget Marokko for å lukke øynene for illegale migranter på vei

til Europa gjennom mesteparten av 1990-tallet, søkte Spania på 2000-tallet i

stedet å påvirke landets politikk gjennom partnerskap. I 2003 innvilget Spania

en økonomisk bistandspakke til Marokko på 400 millioner EUR fordelt over tre

år. Samme år bekjentgjorde landene planer om felles overvåking av de to landenes

kystområder langs Middelhavet og Atlanterhavet (Lutterbeck 2006). Samarbeidet

har blant annet handlet om det såkalte SIVE-systemet (Sistema Integrado de Vi-

gilancia del Estrecho), et høyteknologisk system for kystovervåking bestående av

mobile radarsensorer integrert med skips-, helikopter- og flyovervåking operert

av den spanske politienheten Guardia Civil.47

I løpet av 2004, første år etter avtaleinngåelsen, ble cirka 50 000 forsøk på å

klatre over sperringene rundt Ceuta og Melilla stanset, de fleste av marokkanske

myndigheter. Natten mellom 28. og 29. september 2005 stormet tusen migranter,

hovedsakelig fra land sør for Sahara, de tre meter høye piggtrådsperringene i et

forsøk på å komme inn. Minst seks ble skutt og drept av grensevakter i Melilla,

fem i Ceuta. Selv om ikke alle detaljer er klarlagt, synes det klart at marokkanske

myndigheter samlet sammen flere hundre av dem som hadde deltatt i stormløpet,

kjørte dem ut i ørkenen i grenseområdet mot Algerie og dumpet dem der. Enkelte

ble senere funnet av representanter for organisasjonen Leger Uten Grenser og

kunne fortelle om dødsfall som en følge av mangel på vann og mat. Hendelsen

er ikke enestående. Ifølge Amnesty International (2006) ble 20 000 utenlandske

statsborgere arrestert av marokkanske myndigheter i perioden januar til november

2005, hvorav mange led samme skjebne. Mange av dem som er blitt gjenstand

for denne behandlingen, var allerede registrert som flyktninger ved UNHCRS

kontor i Rabat. Ingen fikk anledning til å påklage beslutningen om utsendelse. 48

Alt i alt ser vi at EU og de enkelte medlemsstatene etter beste evne forsøker å

opprette en buffersone for å motstå migrasjonstrykket ved å «outsource>> kontroll-

funksjoner i bytte med bistandsmidler, handelsavtaler og andre privilegier. I tillegg

til at de som stoppes kan bli fratatt tilgang til tilfredsstillende beskyttelse, kan

en slik politikk bidra til en generell svekkelse av flyktningrettslige standarder. De

rike EU-landene mottar en svært liten del av verdens flyktninger - at de unndrar

seg sine forpliktelser, vil kunne svekke motivasjonen i områder hvor belastningen

er større. For eksempel har det vært pekt på at Tanzanias mer restriktive politikk

overfor flyktninger fra nabolandene etter 2003 eksplisitt begrunnes med vestlige

lands manglende vilje til global byrdefordeling (Betts og Milner 2006).

Militarisering

Flyktningers tilgang til den beskyttelse de har rett på i henhold til internasjonalt

aksepterte rettsregler, er avhengig av at de får anledning til å presentere sin sak.

Dette gjør hvordan grensekontroll utføres, til et svært viktig spørsmål. I så måte

er utviklingen på 2000-tallet bekymringsfull. En side av denne problematikken

er at kontrolltiltak tvinger flyktninger til å benytte seg av samme metoder og

samme transportruter som illegale migranter og smuglere av ulike slag, noe som

medfører at de ofte også blir utsatt for samme behandling. En annen side er at

omfanget av mennesker på vandring gjør det fristende for stater å gripe til ulike

former for avskrekkingspolitikk for å få disse menneskene til å velge andre veier

Og andre mål for sin vandring.

På 2000-tallet har ankomstveiene over Middelhavet stått i fokus for landene i

EU. Grensekontroll i dette området skjer både i regi av EU-land separat - i første

rekke Hellas, Italia og Spania - og særlig fra 2005 i regi av EU som sådan. Selv

om det i årene med rekordstor overfart til Europa fra Tyrkia og Nord-Afrika er

utført mange redningsdåder av patruljerende skip, så vi i diskusjonen av situasjo-

nen i Libya at bildet er mer komplekst. I Italia er det i første rekke den italienske

marine og militærstyrken kalt Guardia di Finaza som håndhever kontrollen. I

løpet av 1990-tallet ble budsjettet til Guardia di Finanza tredoblet; blant annet

som en følge av innkjøp av fly og helikoptre (Lutterbeck 2006). Allerede i 2002

ble det anslått at en fjerdedel av den italienske marinens operasjonelle kapasitet

gikk med til å stanse illegale migranter (Lutterbeck ibid.). I Spania er det den

paramilitære styrken Guardia Civil som er den viktigste grensevokteren. I 1999

fikk Guardia Civil over EUs budsjetter en bevilgning på 200 millioner EUR for

utbygging av SIVE-systemet (jf. ovenfor). Dette systemet har bidratt vesentlig til

å gjøre migrasjonsrutene fra Afrika til Europa lengre - og farligere.

I 2005 etablerte EU institusjonen FRONTEX (Frontières extérieures), eller

som organisasjonen heter på engelsk: «European Agency for the Management of

Operational Cooperation at the External Borders of the Member States of the

European Union», altså et organ for samordning av grensekontrollen. Fortsatt er

offentlig informasjon om hvordan FRONTEX opererer, begrenset. En indikasjon

på betydningen av den relativt nye etaten får vi imidlertid gjennom budsjettene,

som i perioden 2005 til 2016 økte fra i overkant av 6 millioner EUR til i over-

kant av 254 millioner EUR. Det viktigste kriteriet på suksess som organisasjonen

selv benytter i sin rapportering, er antall migranter stoppet (Miggiano 2009). To

av de viktigste postene i FRONTEX' budsjett er sjøpatruljering i Middelhavet

og etableringen av såkalte RABITS (Rapid Border Intervention Teams), styrker

som kan rykke ut på kort varsel etter anmodning fra medlemslandene. Også på

grensekontrollsiden finner vi en tendens til eksternalisering, både bilateralt og

gjennom FRONTEX. FRONTEX har etablert samarbeidsavtaler med grense-

politiet i blant annet Ukraina, Russland, Marokko, Mauretania, Senegal og Libya,

avtaler som gir mulighet for felles operasjoner utenfor EUs grenser. I 2010 ble

<<Africa-Frontex Intelligence Community» (AFIC) etablert, et forum for utveksling

av etterretningsinformasjon relevant for grensesikkerhet mellom representanter

for afrikanske land og FRONTEX' tjenestemenn utstasjonert i Afrika.

En utvikling på 2000-tallet har vært en økende sammenkobling av unionens

grensekontrollmyndigheter og den private sikkerhetsindustrien, blant annet

innenfor rammen av EUROSUR, et FRONTEX-ledet samarbeid fokusert på

sikring av EUs yttergrense.49 For eksempel involverer «TALOS»-prosjektet for

utvikling av overvåkingsdroner både tyrkiske og israelske militære interesser.

Også det såkalte «12C»-prosjektet, rettet mot utvikling av sensorer for å avdekke

smugling av migranter i biler, involverer en rekke ulike selskaper med kobling til

forsvarsindustrien, det samme gjør «Sea Border Surveillance»-prosjektet med sikte

på utvikling av såkalt passive sensorer for å varsle migrasjon i Atlanterhavet og det

sørlige Middelhavet (Lemberg-Pedersen 2013: 137). Særlig to private selskaper

har vunnet markedsandeler innenfor grensekontrollsektoren, både innenfor og

utenfor Europa. Det ene er italienske Finmeccanica, et selskap med 72 000 ansatte

i 72 land. Selskapet har spesialister på romfartsteknologi og forsvarssystemer, og

deltar gjennom flere av sine datterselskaper i aktivt samarbeid med FRONTEX.

Dette selskapet har vært tungt inne i samarbeidet med Libya (jf. ovenfor). Det

andre er det multinasjonale konglomeratet (med dansk-britisk opprinnelse)

G4S, verdens største sikkerhetsselskap med 610 000 ansatte i 120 land og

Med en omsetting i 2013 på 8 milliarder EUR (Lemberg-Pedersen ibid.). Også G4S

har en rekke underselskaper spesialisert innenfor en rekke tilstøtende områder:

elektronisk overvåking, flyplass-sikkerhet, drift av fengsler osv. (se nedenfor).50

Tatt i betraktning at kontroll over et lands territorium - og dermed grensckon-

troll - er en av statens kjerneoppgaver, kan den økende medvirkningen fra private

sikkerhetsselskaper i utførelsen av denne oppgaven sies å ha minst to betenkelige

sider. Den ene er at den offentlige, administrative ansvarslinjen brytes ved over-

gangen fra offentlig til privat, selv der oppgaver er overlatt til private via detaljerte

kontrakter. Dermed blir det vanskeligere å holde både offentlige tjenestemenn og

politikere til ansvar for eventuelle feil og regelbrudd. Til dette kommer selvfølgelig

at private selskaper sjelden har noen egeninteresse i innsyn i interne forhold, og

at avdekkingen av eventuelle feil dermed vanskeliggjøres (Gammeltoft-Hansen

2013). Det andre som er betenkelig, er at private sikkerhetsselskaper med stor

sannsynlighet medvirker til å skape et behov bare de selv kan tilfredsstille. Det

er ikke slik i en nyliberal verden at offentlig sektor reduserer kostnader ved å

privatisere klart definerte oppgaver, og at ting for øvrig fortsetter som før. I de

fleste tilfeller skjer det noe mer i en slik prosess. Gjennom slik privatisering tillates

private selskaper å posisjonere seg som lobbyister, som rådgivere og som innehavere

av en kompetanse som offentlige myndigheter ikke lenger bruker ressurser på å

opprettholde. Dermed gis disse selskapene anledning til å etablere en bestemt

forståelse av et aktuelt fenomen - i dette tilfellet migrasjon - som krever de varer

og tjenester de kan levere (Lemberg-Pedersen 2013). Vi kan observere at dette

har resultert i en forståelse av migrasjon som sikkerhetsrisiko.

Global sikkerhet?

EU er ikke er alene om en utvikling mot eksternalisering og militarisering innenfor

området migrasjonskontroll. Et eksempel det er naturlig å hente fram, er Australia.

Siden 2001 har landet praktisert militær avvisning av migrantbåter og internering

av asylsøkere i sentra utenfor landets egne grenser. I etterkant av hendelsene i USA

11. september (se kapittel 9) dramatiserte den konservative regjeringen forskjel-

len mellom «<legitime» kvoteflyktninger hentet til landet gjennom organiserte

programmer og «<illegitime» asylsøkere som tar seg til Australia på egen hånd,

mange av dem med båt (McAdam 2013). Spesielt for Australias mottakssystem

er at den fastsatte kvoten for flyktninger fortløpende reduseres med det antallet

asylsøkere som ankommer på egen hånd. Som en følge av dette ble «spontane>>

asylsøkere med uavklart beskyttelsesbehov på ankomsttidspunktet systematisk

framstilt som «<køsnikere». Dette beredte grunnen for opprettelsen av en «<mari-

tim avvisningssone» og for etableringen av sentra for asylsaksbehandling utenfor

landets grenser, blant annet på øya Manus i Papua Ny-Guinea og på den lille

øyrepublikken Nauru i det sørlige Stillehavet. Begge steder er asylsøkere avskåret

fra ct normalt liv. Interneringen er del av en eksplisitt politikk hvor hensikten er

å skremme potensielle asylsøkere til å velge et annet mål for reisen.

I 2013 ble skruen skrudd til ytterligere. Da ble «Operation Sovereign Borders>>

iverksatt, en militærledet operasjon for beskyttelse av grensene og bekjempelse av

maritim menneskesmugling. På sin egen hjemmeside slår operasjonsledelsen fast at

«<enhver som reiser illegalt til Australia med båt vil bli returnert til avreiselandet»,

og at <<bosetting i Australia vil aldri bli en mulighet for noen som reiser illegalt

med båt».5¹ <<Sovereign Borders»> er basert på den forståelsen at Australia befinner

seg i en <<grensekontrollkrise», en «nasjonal akuttsituasjon», og at <<problemets

størrelsesorden krever en målrettet militæroperasjons disiplin og fokus, hvor alle

ressurser og alle myndighetsorganer plasseres under felles operativ og politisk

kommando».52 Under dette programmet ble alle stoppede båter enten returnert

til avreiselandet, de fleste til Indonesia, eller de reisende ble internert på Manus

og Nauru. Det synes åpenbart at boforholdene på disse stedene helt bevisst er

anlagt med en absolutt minimumsstandard som del av avskrekkingspolitikken.

Fra disse leirene er det gjentatte ganger kommet rapporter om traumatisering,

isolasjonsskader og seksuelle overgrep (Amnesty International 2013).53 Ansvarlig

for driften av senteret på Manus fram til 2014 var G4S som vi har møtt i dis-

kusjonen ovenfor. Blant annet som følge av et opprør blant de internerte i 2014

hvor en asylsøker døde, ble selskapets kontrakt ikke forlenget, men gitt til deres

konkurrenter, selskapet Serco.

Migrasjonsindustrien

I forrige kapittel så vi at penger sendt hjem fra migranter utgjør store beløp.

Omfanget av private forretningsinteresser i oppgaver knyttet til bevoktning og

sikkerhet gjør en ting klart: Det er penger involvert også i migrasjonskontroll.

Denne kontrollen gjør i sin tur menneskesmugling profitabelt. Menneskesmugling

hevdes å være den raskest voksende nisje innenfor internasjonal kriminalitet, én

beregning anslår en årlig fortjeneste på 4 milliarder EUR fra menneskesmugling

til EU og 5 milliarder US $ fra menneskesmugling over den mexicansk-ameri-

kanske grensen. Ifølge Ninna Nyberg Sørensen og Thomas Gammeltoft-Hansen

fra Dansk institutt for internasjonale studier som presenterer beregningen, er det

i dag nesten umulig å snakke om regulering av migrasjon, eller om migrasjon i

det hele tatt, uten også å snakke om «migrasjonsindustrien» (Nyberg Sørensen

Og Gammeltoft-Hansen 2013).

Tanken er ikke ny, begrepet «migrasjonsindustri» synes først å ha blitt intro-

dusert av Robin Cohen i boken Global Diasporas (Cohen 1997) som en samle-

betegnelse på advokater, reisebyråer og mellommenn av ulike slag som bidrar til

å opprettholde forbindelsen mellom opprinnelsesland og bosettingsland. Nyberg

Sørensen og Gammeltoft-Hansen har et bredere perspektiv på hvem som utgjør

aktørene i denne industrien, og inkluderer både de som utfører kontrolloppgaver

og ikke-statlige organisasjoner som på ulike måter bistår migranter. I henhold til

deres definisjon kan «industrien» sies å utgjøres av fem grupper av aktører:

Den første utgjøres av store transnasjonale selskaper av den typen vi har sett på

over; Finmeccanica, G4S, Boeing, Haliburton. Dette er selskaper som tilbyr

tjenester til nasjonale myndigheter verden over, særlig innenfor kontroll og

sikkerhet.

Den andre gruppen er aktører som formidler tilgang til migrasjon, hovedsakelig

lovlig migrasjon, men av og til også irregulær sådan: rekrutteringsselskaper,

agenter av ulike slag, private konsulenter. I land med programmer for gjeste-

arbeidere hvor antallet plasser er begrenset, reguleres tilgangen til disse i økende

grad av private formidlere, gjerne bakt inn i pakkeløsninger med håndtering

av papirarbeid, transport og bolig. I Europa og USA er lignende firmaer aktive

i å rekruttere utdannet arbeidskraft.

Den tredje gruppen er mylderet av små firmaer og enmannsforetak etablert av

migranter for å selge den erfaring de har opparbeidet seg til nye og mer uerfarne

migranter. Denne gruppen omfatter alt fra advokater og private konsulenter

som tilbyr hjelp med å skaffe papirer, via selgere av legale transporttjenester

til grenseloser og «people pushers» som opererer i liten skala på begge sider av

loven.

Den fjerde utgjøres av mer profesjonelle, kriminelle organisasjoner og smug-

lernettverk. Det faktum at det er mulig å arrangere «pakkereiser» over lange

avstander, på tvers av strengt bevoktede grenser, tilsier i seg selv at det ofte er

en stor grad av organisering involvert, og at det i mange tilfeller finnes aktører

med kontakter til nasjonale myndigheter.

Den femte gruppen, avslutningsvis, er det stadig økende antallet humanitære

organisasjoner, kirkegrupper, innvandrerorganisasjoner og frivillige sammen-

slutninger som bistår og yter ulike former for hjelp til migranter. Felles for

disse organisasjonene synes å være at de deltar i industrien av andre hensyn

enn økonomisk profitt, eller i alle fall at gevinst ikke er den offisielle begrun-

nelsen for deres deltakelse. Dette forhindrer imidlertid ikke at det ofte er store

pengesummer, gjerne i form av offentlige bevilgninger, forbundet med deres Virksomhet.

Det forfatterne ønsker å få fram gjennom et fokus på «industrien» i stedet for på

den enkelte migrant, er to ting: Den ene er at det er samhandlingen mellom de

ulike delene av systemet som gir form til migrasjonen; denne formen - omfang,

veier, varighet osv. - kan ikke forstås bare som et resultat av enkeltmenneskers

beslutninger. For eksempel er det kontroll på grensene som gjør det profitabelt for

profesjonelle menneskesmuglere å operere; deres virksomhet krever utbygging av

tekniske kontrolltiltak; konsekvensene av kontrolltiltak mobiliserer humanitære

organisasjoner - osv. Det andre er at migrasjon derfor heller ikke kan forstås

som et forhold mellom migranter på den ene side og kontrollerende, nasjona-

le myndigheter på den andre. Situasjonen er mer kompleks. For eksempel er

transporten av migranter fra Mellom-Amerika gjennom Mexico og over grensen

til USA nå i stor grad kontrollert av kriminelle karteller. Disse kartellene både

bidrar til og begrenser migrasjon (Nyberg Sørensen 2013). De bidrar gjennom å

selge kostbare pakkeløsninger som inkluderer transport, skjulesteder langs ruten

og illegal passering av grensen til USA; de begrenser blant annet ved å stå bak et

stort antall kidnappinger av migranter med det formålet å presse penger av slekt-

ninger i hjemlandet. Politi, grensepatruljer og andre myndighetspersoner er ofte

involvert i begge sider av virksomheten. Ikke bare lukker de øynene for illegale

grensepasseringer mot betaling, det finnes en rekke eksempler på at migranter uten

papirer på vei fra Mellom-Amerika til USA er blitt arrestert av politiet for så å bli

solgt til kriminelle nettverk som kjøper dem for å presse penger av slektninger.

De som ikke kan eller vil betale, drepes ofte for å skremme andre til å bli mer

samarbeidsvillige. Slik overlapper statlige tjenestemenns og kriminelle nettverks

<<myndighetsområder».

Vold og forestilte fellesskap

Den økende involveringen av private sikkerhetsselskaper i kontrollfunksjoner som

tidligere var betraktet som statenes kjerneoppgaver, er ikke begrenset til migra-

sjonsfeltet. Det er heller slik at privatiseringen innenfor migrasjonsområdet er del

av en bredere tendens med privatisering og «konkurranseutsetting» av det som tid-

ligere ble betraktet som staters monopol på bruk av makt og vold. For eksempel har

privatdrevne - og i noen tilfeller privateide - fengsler vokst fram i en rekke land,

inkludert Australia, USA, Storbritannia, Nederland, Belgia, Tyskland, Sør-Afrika

og Korea. I USA eier og driver det private <<Correction Corporation of America»

minst 60 private fengsler. For å øke sin inntjening sies selskapet å ha investert 17

millioner dollar i lobbyvirksomhet overfor politikere for en strengere praksis når

det gjelder varetektsfengsling. Strategien kan synes å ha vært vellykket, antallet

fengslingsdøgn er tredoblet på ti år (Long 2014: 40). Ifølge det amerikanske jus-

tisdepartementets egne opplysninger var det i USA i 2013 30 000 føderale fanger

i private fengsler.54 I tillegg kommer en rekke fengsler og et stort antall fanger

i de enkelte delstater. I et referat fra en workshop om private fengsler fra 2005

opplyses det at G4S på det tidspunktet «<driver fengsler i UK og Nord-Amerika,

og leverer personale til seks fengsler i Nederland, men har operasjoner i mer enn

30 europeiske land så vel som USA, Karibia, Sentral- og Sør-Amerika. Midtøsten,

Asia/Stillehavet og Afrika».55 Innenfor denne større økonomiske nisjen utgjør

internering av ulovlige innvandrere en viktig markedsandel. G4S er tungt inne

i drift av interneringsleirer for illegale migranter i Storbritannia, blant annet en

rekke såkalte «<removal centers», altså interneringsleirer for migranter som skal

deporteres. Andre slike leirer driftes av Serco. G4S har også kontrakt for tvangs-

messig tilbakesendelse av avviste asylsøkere fra Storbritannia til opprinnelsesland

(Lemberg-Pedersen 2013).

I de siste 15-20 årene har man også sett en formidabel vekst i antall private

militære styrker, spesielt som en følge av intervensjonene i Afghanistan og Irak.

Amerikanske og andre vestlige militære myndigheter har funnet det hensiktsmessig

å benytte slike leiesoldater i stedet for sine egne nasjonale styrker. Det gir større

fleksibilitet og begrenser ansvaret dersom operasjoner går galt. Mens firmaet

Blackwater (nå omdøpt til «ACADEMI») har vært det mest omtalte på grunn

av en rekke skandaler knyttet til drap på sivile i væpnede aksjoner, er det langt

fra det eneste. G4S har oppgaver knyttet til sikring av utenlandske ambassader i

Irak og til beskyttelse av israelske bosettinger på Vestbredden (Lemberg-Pedersen

ibid.). Litt ironisk har man i senere år sett at vestlige private sikkerhetsselskaper

i økende grad rekrutterer mannskaper fra land som sender migranter til vestlige

land. Den danske dokumentarfilmen fra 2016, «The Child Soldier's New Job»,

laget av Mads Ellesøe, viser hvordan sikkerhetsselskapet Aegis rekrutterer soldater

i Sierra Leone, en del av dem tidligere barnesoldater i borgerkrigen der, til tjeneste

i Irak og Afghanistan." Bakgrunnen for denne rekrutteringspolitikken er et ønske

om å kutte kostnader - soldatene fra Sierra Leone blir ifølge dokumentarfilmen

betalt 16 amerikanske dollar per dag. Styreformann i Aegis, som har hovedkvarter

i London, er sir Nicholas Soames, konservativt parlamentsmedlem og barnebarn

av Winston Churchill. Jeg er ikke kjent med at Aegis er involvert i migrasjons-

kontroll, men det er ingen grunn til å bli overrasket om det en dag skjer.

Gjennom å bli assosiert med multinasjonale selskaper som løser migrasjons-

kontroll som en av mange «sikkerhetsoppgaver», inkludert rent militære sådanne,

kontekstualiseres migrasjon i økende grad som en sikkerhetsutfordring. Denne

privatiseringen av oppgaver som tidligere var ansett å være en naturlig del av

nasjonale myndigheters voldsmonopol, er imidlertid igjen del av et enda større

bilde: en «demokratisering» av voldsmidler generelt. Våren 2008 kunne man i

den mexicanske byen Laredo se et stort banner henge under en av byens broer.

Banneret var hengt opp av «Los Zetas», en av Mexicos mest notoriske og brutale

narkotikakarteller, startet på 1990-tallet av desertører fra landets militære elitestyr-

ker. Organisasjonen er særlig blitt kjent for sine mange spektakulære massakrer og

halshugginger. Banneret under broen var en jobbutlysning, og oppfordret <<mili-

tære rekrutter og eksmilitære som ønsker god lønn, mat og assistanse til familien»

å melde seg til tjeneste for kartellet (i Davis 2009, også 2010). Interesserte ble

oppfordret til å ringe et lokalt telefonnummer.

En kriminell organisasjon som på denne måten annonserer offentlig etter nye

rekrutter, står som symbol på en ny utvikling. Transnasjonale kriminelle nettverk

er i vår tid i enkelte deler av verden like synlige - og kanskje også like legitime -

som nasjonale myndigheter. I etterkant av utlysningen i Laredo og den oppsikt

episoden vakte, responderte innbyggere i elleve byer i ulike deler av Mexico med

å henge opp plakater som oppfordret landets president til å innta en <<nøytral>>

posisjon i krigen mot narkokartellene, et krav som ble begrunnet med at store

deler av landets militære var like korrupte og like involvert i narkotrafikken som

kartellene (Davis ibid.). Mye tyder på at én dimensjon ved dagens globaliserte

verden er at mange mennesker føler seg mindre knyttet til nasjonalstatene som

politisk aktør og som ramme for lojalitet og fellesskap enn tidligere. I stedet

konstrueres alternative «forestilte fellesskap» (Anderson 1983) enten rundt essen-

sialiserte identiteter - det være seg etniske, religiøse eller rasistiske- eller gjennom

nettverk og/eller organisasjoner som tilbyr en mulighet for økonomisk overlevelse,

trygghet og mening til egne medlemmer uavhengig av, eller i opposisjon til,

nasjonalstatens institusjoner. Dette er et fenomen vi lenge har vært kjent med

fra politiske opprørsbevegelser med forankring i nasjonalstatenes randsoner i det

globale sør. Det nye er at slike former for «alternativ suverenitet» nå utøves også

i byområder, side om side med nasjonalstatens sentrale institusjoner. Dette er en

tendens som er nært forbundet med effektene av den økonomiske utviklingen

som ble beskrevet i de to forrige kapitlene, særlig med innflytting til storbyene

og nedskalering av staten som følge av nyliberal økonomisk politikk. Det vi har

å gjøre med her, er ikke en spenning mellom sentralstaten og politiske utkanter,

men mellom det Davis (2008) kaller «konkurrerende globaliseringer»: på den

ene siden eksportindustri og en finanssektor koblet opp mot eiendomsutbygging,

på den andre siden et økende antall jordløse, daglønnede og arbeidsledige som

transnasjonale kriminelle nettverk kan gjøre bruk av. I Mexico City er det offisielle

anslaget at 70 % av arbeidsstyrken arbeider i den «uformelle sektor» dominert av

småhandel, smugling og produksjon av kopivarer (Davis ibid.). Aktører innen-

for denne sektoren vil ofte ha behov for beskyttelse både mot konkurrenter og

mot representanter for statsmakten. Resultatet er etablering av «ministater»>, ofte

transnasjonale sådanne, med egne væpnede styrker og sin egen «utenrikspolitikk»

vis-à-vis politi og tollmyndigheter. Innholdet i denne politikken handler om lo-

jalitet, beskyttelse og penger. Et av mange eksempler på en organisasjon som kan

tilby slik beskyttelse, er «Los Maras» (Mara Salvatrucha), et voldelig, kriminelt

nettverk av urban, latinamerikansk ungdom med utbredelse fra Los Angeles via

Mexico til storbyene i Guatemala og El Salvador. Legale selskaper og privatper-

soner som kan betale prisen, vil på den annen side ha behov for beskyttelse mot

slike kriminelle elementer, for eksempel fra sikkerhetsselskaper av typen G4S Og Serco. I løpet av bare de to første månedene av 2016 var antallet drap i Mexico

City 3158, et gjennomsnitt på 55 per dag. Fem av Mexicos 31 stater opplevde i

samme periode en økning i antall drap på mer enn 100 %.57 Mexico er imidlertid

på ingen måte det landet i regionen med mest kriminalitet; mens Mexico i 2016

hadde - «bare»> - 16,2 drap per 100 000 innbyggere, hadde Guatemala 27,3 per

100 000 og Honduras og Guatemala 59 per 100 000. I Nicaragua steg antallet

<<forbrytelser mot person», inkludert drap, voldtekt og overfall, med 400 % fra

1990 til 2003 (Rodgers 2006). Denne utbredelsen av vold har store konsekvenser

for en rekke spørsmål knyttet til flyktningpolitikk, blant annet hva mennesker

flykter fra, og hva som møter dem der de kommer.